Jeg har samarbeidet med min gode venn og kollega Øyvind Urnes i mange år om behandling, forskning og teoriutvikling. Likevel er vi uenige om visse ting. Det er kanskje et pluss? Sist nå kom det til syne i artikkelen Urnes (2026) har skrevet i Psykologtidsskriftet om den kroppslige psyken. Her går Urnes langt i å sidestille psykiske og fysiske «sykdommer». Avslutningsvis skriver han: «Jeg tenker at man kan forstå både psykiske og fysiske sykdommer som noe som oppstår i en sirkulær etiologisk prosess hvor biologiske, psykiske og sosiale og kulturelle faktorer samspiller og påvirker utfallet av sykdomsprosessen.»

Jeg mener at her går Urnes for langt i å oppheve forskjellene mellom psykiske og fysiske «sykdommer», og at dette er uheldig av teoretiske, fagpolitiske og samfunnsmessige grunner. Først gjelder det ordet «sykdommer». Benevnelsen «sykdommer» er egnet for ting som influensa, leddgikt og kreft. Den er ikke egnet for eksempelvis emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline). Borderline er ikke noen ting eller forekomst i verden som vi kan peke på slik vi kan peke på forkrøplete ledd eller bakterier i et mikroskop. Det finnes ingen borderlinesykdom der ute. Det som finnes, er mennesker som i sin væremåte ligner mer eller mindre på et sett av beskrivelser, en prototyp, vi kaller borderline. Borderline er en pragmatisk diagnostisk kategori som er vesensforskjellig fra eksempelvis influensa, selv om begge påvirkes («sirkulært») av det vi kan kalle biopsykososiale stressfaktorer.

Det som blir borte i Urnes sin tekst, er spørsmålet om væren. Fysiske sykdommer har en annen værensform enn (de fleste) psykiske lidelser («disorders»). Arrvevet etter et hjerteinfarkt kan ikke gjøres om igjen når man har fått tenkt seg om. Det er irreversibelt, og det har ingen mening. Psykiske lidelser, derimot, henger nøye sammen med menneskets væren i verden, dets Dasein for å snakke med Heidegger. Psykiske lidelser hører til en annen kategori enn fysiske sykdommer. Kropp og sjel er grunnleggende forskjellige, slik ånd og materie er. Dette er dualisme, vil noen si, det er Descartes’ fallgruve. Nei, da påkaller jeg heller Hegel og sier at de er forskjellige, men at de heller ikke kan tenkes uten hverandre. De står i et dialektisk forhold til hverandre. Sjelen kan ikke tenkes uten kroppen/hjernen, og (den menneskelige) kroppen/hjernen kan ikke tenkes uten sjelen. Noen vil protestere på dette og si at jo, hjernen kan eksistere uten sjelen. Nei, den kan ikke det om vi med hjernen mener den funksjonelle hjernen til levende mennesker. Den er ufravikelig preget av språk, relasjoner og verdier.

Men hjernen i seg selv har ingen Dasein. Hjernen har ingen følelser eller tanker eller intensjoner. Det er personen som har slike egenskaper. Og personer kan falle i fortvilelse og bli farlige for seg selv og andre. Det er levende personer vi forholder oss til i psykologien. Og de har en væren som kontinuerlig er i spill, på en ganske annerledes måte enn huden, neglene, håret og skjelettet.