Taushetsplikt eller avvergeplikt?

NRK-serien LIS har nylig vært gjenstand for debatt etter en episode hvor legene møter en kvinne de mistenker er utsatt for alvorlig partnervold. Legene mener taushetsplikten hindrer dem i å dele sine mistanker med politiet. I en kronikk publisert hos NRK kort tid etter beskriver juristene Ingrid Løining Ørum og Morten Holmboe at avvergeplikten kan gå foran taushetsplikten (Ørum & Holmboe, 2026). Politiets sikkerhetstjeneste (PST) ber samtidig helsevesenet om å samarbeide tettere i forebyggingen av voldelig ekstremisme, og minner om at helsepersonell kan sitte med kunnskap som først får sin fulle betydning når den ses sammen med informasjon fra andre tjenester (Moland & Røren, 2026).

Da tematikken ble adressert i Dagsnytt 18, stilte lege Kaveh Rashidi et spørsmål fra klinikerens perspektiv: Hvor sikker må legen være på at vold vil gjenta seg, og hva skjer med behandlingsrelasjonen dersom opplysningene deles? Spørsmålet berører kjernen i et dilemma som er like relevant for psykologer.

Hvor involvert skal psykologene være i samfunnets sikkerhetsarbeid uten at vi endrer behandlingsrelasjonens karakter, og hvor mye kan vi beskytte behandlingsrommet før vi svikter i ansvaret for å forhindre alvorlig vold og tap av liv?

Jeg etterlyser en diskusjon om disse spørsmålene i vårt eget fagmiljø, og oppfordrer klinikere til å bidra med erfaringer om hvordan dilemmaene ser ut i praksis, og hvordan dere håndterer dem.

En årelang diskusjon

Det siste året har jeg gjennom ekspertgruppen bak NOU 2026: 8 jobbet med spørsmål knyttet til samarbeid og informasjonsdeling i kriminalitetsforebyggende arbeid. Men utfordringen er langt fra ny.

Barnevoldsutvalget fant usikkerhet om opplysningsplikt, taushetsplikt og avvergeplikt, også i saker der plikten til å melde var utløst (NOU 2017: 12). Partnerdrapsutvalget fant at flere tjenester kunne sitte med bruddstykker av relevant informasjon uten at de ble sammenstilt til et helhetlig risikobilde (NOU 2020: 17). Samfunnsvern- og omsorgsutvalget etterlyste bedre kunnskap om eksisterende handlingsrom og mer faste samarbeidsstrukturer mellom sektorer (NOU 2025: 2).

Ekstremismekommisjonen pekte på at en behandler kan være alvorlig bekymret uten å ha grunnlag for å utløse avvergeplikten, mens politiet kan sitte med opplysninger som ville ha endret behandlerens risikovurdering om de var kjent. Samtidig understreker kommisjonen at svikt i samarbeid også kan skyldes kultur, tillit og manglende samarbeidsarenaer – ikke bare lovgivningen. De advarer mot «sikkerhetisering» av helse- og velferdstjenestene (NOU 2024: 3).

Psykologen og PST kan derfor møte den samme unge mannen med voldelige fantasier og legitimt stille ulike spørsmål: Psykologen vil forstå hva fantasiene uttrykker, og hvordan lidelse og risiko kan reduseres. PST må vurdere intensjon, kapasitet og konkret planlegging. Ulikheten springer ut av ulike samfunnsoppdrag.

En ny hjemmel for informasjonsdeling

Fra et behandlerperspektiv kan det herske stor tvil om hvorvidt det er riktig å gå videre med informasjon vi har fått av en pasient i fortrolighet. Etter gjeldende regelverk er det kun når visse unntakskriterier er oppfylt, at taushetsplikten kan settes til side – for eksempel når avvergeplikten er utløst. Dersom disse unntakene ikke er til stede, er vi som psykologer avhengige av at pasienten samtykker til informasjonsdelingen. Imidlertid mener den nevnte ekspertgruppen at dagens personvernlovgivning ikke gir et tilstrekkelig rettslig grunnlag for å dele informasjon, selv om et samtykke foreligger. Dette skyldes blant annet at et samtykke ikke uten videre kan anses som informert og frivillig, gitt maktubalansen mellom pasient og behandler eller offentlige institusjoner.

Ekspertgruppen foreslår derfor en ny lovhjemmel som gir offentlige tjenester adgang – ikke en generell plikt – til å dele taushetsbelagte opplysninger for å forebygge barne- og ungdomskriminalitet, vold i nære relasjoner og voldelig ekstremisme. Hjemmelen åpner for at psykologer kan dele informasjon uavhengig av om avvergeplikten er utløst, og uavhengig av om et samtykke er gitt, under forutsetning av at delingen er nødvendig og forholdsmessig (NOU 2026: 8). Forslaget er omstridt fordi det berører en rekke spørsmål knyttet til brukermedvirkning, tverretatlig samarbeid, klinisk praksis og hvordan brukernes tillit til tjenestene skal veies opp mot hensynet til andre parter og samfunnets sikkerhet.

Fra velferdslogikk til sikkerhetslogikk

Flere høringsinstanser har uttalt seg om forslaget i etterkant av ekspertgruppens NOU. Kristiansand kommune løfter i sitt høringssvar spørsmålet om hva slags institusjoner helse- og velferdstjenestene egentlig skal være. En bredere forebyggende delingsadgang kan forskyve oppdraget: Fagpersonen skal ikke bare vurdere hva slags hjelpetiltak en person kan trenge, men også hvilken risiko vedkommende kan representere for andre (Kristiansand kommune, 2026).

Legeforeningen advarer mot at helsetjenesten blir en «forlenget arm» for politi og strafferettspleie. Hvis helsevesenet oppfattes som del av kontrollapparatet, kan det påvirke både åpenheten i behandlingen og viljen til å oppsøke hjelp (Den norske legeforening, 2026).

Samtidig finnes det ingen enhetlig helsefaglig posisjon. Norsk psykologforening (2026) mener at helsepersonell bør stå utenfor den nye delingshjemmelen, og at dagens regelverk allerede gir tilstrekkelig handlingsrom i alvorlige saker. Den norske legeforening (2026) avviser ikke en ny hjemmel dersom behovet dokumenteres bedre og vilkårene blir mer presise. Norsk Sykepleierforbund (2026) er mer positiv, men understreker klinikerens selvstendige skjønn og hensynet til behandlingsrelasjonen.

Spørsmålet om informasjonsdeling mellom offentlige organer viser et varig institusjonelt og profesjonsetisk spenningsforhold: Politi og PST må ivareta samfunnssikkerheten, helsepersonell må verne behandlingsrommet, og velferdstjenestene må bevare sin legitimitet som steder mennesker kan oppsøke hjelp. Samtidig kan ikke konsekvensene utenfor behandlingsrommet utelukkende betraktes som andre tjenesters ansvar.

Hva skal psykologen ha ansvar for?

Jeg har selv stått i slike spenningsfelt mange ganger, med voksne og barn, og utfallet av vurderingene er ikke lett å forutse. Jeg har latt være å dele informasjon og senere tenkt at hvis jeg hadde handlet annerledes, kunne jeg avverget situasjonen som oppsto. Jeg har delt informasjon uten at det førte til hjelp, men med tap av tillit fra pasienten og avslutning av terapien som resultat. Og jeg har opplevd at deling ga flere tjenester et bilde som faktisk forbedret situasjonen, både for pasienten og samfunnet rundt.

Det sistnevnte har vært et poeng blant personene ekspertgruppen snakket med gjennom arbeidet med NOU-en. De var opptatt av at deling av informasjon må føre til noe. Informasjonsdeling som bare gir myndighetene bedre oversikt, uten at den fører til hjelp, beskyttelse eller oppfølging, kan være vanskelig å forsvare. Også når det er nødvendig å dele uten samtykke, har informasjon, medvirkning og forutsigbarhet betydning for hvordan inngrepet oppleves (NOU 2026: 8).

Når situasjonen er uklar, handler vurderingen om mer enn å kjenne paragrafene. Vi må vurdere hvor troverdige opplysningene er, hvor sannsynlig risikoen er, og hvor alvorlige konsekvensene kan bli. Vi må også stille spørsmålet om hva andre tjenester vet som ikke vi vet. Hva kan oppnås ved å dele – og hva risikerer vi å miste?

Klinisk skjønn, ikke bare jus

Jeg håper psykologene vil bidra til å belyse hvordan situasjonen oppleves blant klinikere, og hvordan vurderingene rundt taushetsplikten og unntaksbestemmelsene gjøres. Hvor mener psykologer grensen bør gå når behandlingshensyn, pasientens autonomi og hensynet til andres sikkerhet står i motstrid?

Spørsmålet besvares neppe bare ved å velge mellom «dagens regler» og «en ny hjemmel». Reelle juridiske begrensninger, manglende kompetanse, ulik organisasjonskultur og svake samarbeidsstrukturer kan eksistere samtidig. Men vi må drøfte hvordan vi organiserer oss rundt gråsonene. Alvorlig, men usikker bekymring kan drøftes med kolleger og ledere. Juridisk og klinisk kompetanse kan kobles sammen, og vurderinger dokumenteres og revurderes.

Personlig mener jeg problemstillingene disse sakene berører, er svært krevende å ta stilling til, og jeg har følgelig tatt dissens på deler av ekspertgruppens utredning. Men det er nettopp på grunn av de komplekse og nærmest uløselige dilemmaene vi står overfor, at tematikken må adresseres grundig i vårt fagmiljø. Det fjerner ikke konflikten, men kan gjøre ansvaret klarere, mer etterprøvbart og mindre ensomt.