Turnover

Det er godt dokumentert at det er høy turnover av psykologer i spesialisthelsetjenesten. Og turnover koster. Bruntveit (2025) skriver at ett estimat viser at det koster omtrent 150 % av en årslønn per ansatt, med Fevang (2018) som kilde. Fevang bruker tall basert på amerikansk forskning og skriver at hun ikke fant tilsvarende forskning i Norge. Men hun viser til HCI (Human Capital Institute), som beregner at kostnadene også i Norge er omtrent 1,5 ganger årslønnen. Fevangs artikkel er heller ikke rettet spesifikt mot turnover i helsetjenesten, og inkluderer det hun kaller «forskningsbaserte tips», basert på en amerikansk bok, om å verdsette ansatte:

Dette samsvarer med andre kilder Bruntveit henviser til, blant annet Helse Vest.

Helse Vest foreslår flere tiltak som kan bidra til lavere turnover og bedre tjenester. Blant annet:

Behovet for godt fungerende tverrfaglige team er altså noe av det samfunnet vil få behov for fremover. Det er en oppgave jeg mener ikke løses best gjennom å prioritere spesialistlønn.

Pasienter blir dårligere

Bruntveit skriver også at høy turnover av psykologer kan føre til at pasienter kan utebli fra behandling eller bli dårligere. Bruntveit viser til to amerikanske studier (Babbar, 2018; Johnson-Kwochka et al., 2019). Studiene handler ikke spesifikt om psykologer, men clinicians. Det favner en bredere gruppe av fagpersoner med helsefaglig bakgrunn, som psykiatere, sykepleiere, sosionomer og counselors. Dette mener jeg er relevant fordi Bruntveit argumenterer for at prioritering av spesialistlønn vil gi høyest livsløpslønn og være relatert til god pasientbehandling, men da basert på studier som ikke handler om psykologspesialister, men klinikere med ulik helsefaglig bakgrunn.

Videre konkluderer ikke Johnson-Kwochka et al. (2019), som ser på sammenhengen mellom turnover og utfall i behandling, like entydig som Bruntveit virker å gjøre (min utheving):

Det kan altså se ut til at sammenhengen mellom turnover og utfall i behandling er noe mer komplisert enn man kanskje umiddelbart vil anta.

Samfunnskostnader

Bruntveit skriver at Psykologforeningen har brukt spesialistlønn som et av de viktigste virkemidlene i lønnsforhandlingene, og at lønnsvilkårene i spesialisthelsetjenesten påvirker lønn for psykologer som jobber andre steder. Han skriver videre at det kan være utfordrende for kommuner å rekruttere psykologer når de ikke kan tilby konkurransedyktige vilkår. Det samme kan kanskje gjøre seg gjeldende for privat sektor.

Helse Vest rapporterer imidlertid at en stor andel av medarbeiderne (psykologspesialister) fortsetter sin yrkeskarriere i privat sektor (2023). Dette mener jeg er viktig å merke seg. For til tross for noe lavere spesialistlønn er det generelt lavere turnover i privat sektor.

Hos enkelte private aktører, ofte finansiert gjennom statlige og kommunale midler, er det i tillegg overvekt av spesialister, noe som naturlig nok bidrar til høye lønnskostnader. Kostnader som ikke er ubetydelige når vi tar med i regnestykket at årslønn til en psykologspesialist ligger ca. 150–400 000 NOK over nyutdannete psykologer og erfarne terapeuter med annen helsefaglig bakgrunn.

Jeg opplever Bruntveits argumenter som til dels misvisende, og de kan innebære forenklede løsninger på svært komplekse utfordringer. I stedet for å prioritere spesialistlønn mener jeg det vil være mer hensiktsmessig å se på hvordan ressursene brukes både i offentlig og privat sektor. Noe av løsningen kan være å øke «faglig kapasitet innen andre yrkesgrupper» (Helse Vest, 2023), samt se på hvor behovet for psykologspesialister er størst, og hvordan kompetansen til spesialistene kan utnyttes best, både i offentlig og privat sektor.