Nøytralitet som unnvikelsesatferd
Pavan Maira Awais
- Pavan Maira Awais
Psykologstudent (10. semester) og advokat
Nøytralitetsprinsippet som argument mot boikott av Israel fortoner seg for meg som etisk problematisk opp mot de menneskelige lidelsene som palestinerne blir utsatt for.
Pavan Maira Awais
Foto: HELP Forsikring
I oktober avholdt Norsk psykologforenings lokalavdelinger i Oslo og Akershus et medlemsmøte om psykologers rolle i møte med menneskerettighetsbrudd. Arrangementet ble vedtatt på årsmøtene til lokalavdelingene etter forslag fra initiativet Psykologer mot folkemord, et initiativ startet etter International Court of Justice (ICJ) sin avgjørelse om at Israel skal prøves for folkemord mot palestinerne.
Komfortabel konsensus
I forbindelse med dette møtet har enkelte uttrykt motstand mot at psykologer generelt, og fagforeningen spesielt, skal ta til orde mot menneskerettighetsbrudd. Under møtet gikk det opp for meg hvorfor det kanskje er slik. Sammensetningen i salen var nokså lik og homogen, og jeg antar at det har vært slik helt siden foreningens opprettelse. Jeg tenker at mange medlemmer lenge har vært på et behagelig sted ved at de har mye av det samme erfaringsgrunnlaget, og derfor kan de også være enige om mye. For eksempel er det lettere å være enige om å adressere menneskerettsbrudd og folkerettsbrudd som anses ukontroversielt og sanksjoneres av større og flere institusjoner enn Psykologforeningen. Slik har det vært i tilfellet med Russlands lovbrudd mot Ukraina.
De ukomfortable erkjennelsene
Det er vondt å bevitne at en alliert stat begår alvorlige og godt dokumenterte overgrep mot andre. Likevel blir det vanskelig å ta stilling til om foreningen burde vedta akademisk boikott av Israel. Fra mitt ståsted virker det som om mange psykologer kvier seg mot dette da boikott anses å være politisk kontroversielt, og det derfor føles mer komfortabelt å holde profesjonen utenfor bruk av så klare virkemidler. Da kan det være godt å holde fast i nøytralitetsprinsippet. Argumentasjonen er at Psykologforeningen ikke burde gå ut med politiske standpunkt, slik at alle som kommer til behandling, skal kunne føle seg trygge i terapirommet. Slik jeg ser det, handler imidlertid ikke denne unngåelsen bare om å trygge individer i terapirommet. På et dypere plan tilbyr nøytralitet en mulighet til å slippe å reflektere over og erkjenne lidelsene hos andre langt der borte. Psykologi er et fagfelt hvor kjernen i utredning og behandling er å lete etter og adressere årsaksfaktorer bak problemer. Å grave frem årsaker bak andres lidelse er ubehagelig når vi blir konfrontert med at den delen av verden og samfunnet vi selv tilhører og har det bra i, medvirker til grove menneskerettsbrudd. Nøytralitetsprinsippet handler da ikke lenger bare om å trygge alle klienter, men å slippe å ta stilling til noe som blir vanskelig for oss. Vi kan være flinke til å utrede og behandle andre, men ikke til å utrede oss selv.
Psykologene er en del av sivilsamfunnet
Et av argumentene som under møtet ble brukt for å underbygge nøytralitet, er at psykologprofesjonen har jobbet hardt for samfunnets tillit. I en spørsmålsrunde i panelet kom det frem at «samfunnets tillit» først og fremst siktet til politikere, altså maktinstitusjonene. Jeg anser ikke «samfunnet» for å utgjøre bare dem med makt som kan gi og ta fra oss goder. «Samfunnet» inkluderer også dem med minoritetsbakgrunn eller dem som føler seg utenfor av mange forskjellige grunner, dem som sliter med å klare seg i strukturene og rammene samfunnet består av i dag, og dem som ønsker endringer. Nora Sveeas, medforfatter av boken Hva skal vi med menneskerettigheter?, sa i sitt innledende foredrag at det alltid er sivilsamfunnet som har stått opp for menneskerettigheter, ikke maktinstitusjonene. Psykologer er en del av sivilsamfunnet. Da kan det komme tider hvor det blir nødvendig, også i kraft av sin profesjon, å si fra når de groveste overgrep begås. Da kan akademisk boikott være et slagkraftig sivilt og fredelig virkemiddel.
Ny tid i fremmarsj
Psykologprofesjonen og foreningen er nå på vei inn i en ny tid sammen med resten av verden. Innmarsjen av den nye tids representanter fra samfunnet i Psykologforeningen har startet. De har ikke bare bakgrunn fra invaderte, utbombede, traumeinfiserte områder. Dette er en generasjon som i to år har vært vitne til at det som fremmes som Europas og våre institusjoners verdier, krasjet hodestups med og smuldret opp i profittjagets og den koloniale okkupasjonens brutale voldelighet. FNs spesialrapportør for retten til mat, Michael Fakhri, uttalte i FNs generalforsamling den 17. oktober at FN døde i Gaza. Omfanget av brutaliteten som filmes og dokumenteres fra Gaza, sammenholdt med verdens manglende vilje til å handle mot det, har gjort at Gaza har opplyst folk på en slik måte at den utbombede stripen avslørte noe større enn bare seg selv. Nå ser vanlige borgere over hele verden sammenhengene mellom det kapitalistiske og profittdrevne samfunnet på den ene siden og menneskerettsbrudd, invasjoner, miljøødeleggelse og fratakelse av land og liv på den andre siden. Hvis vi skal ta tak i årsakene bak all denne lidelsen og uretten, blir vi tvunget til å utfordre våre egne politikere og samarbeidspartnere, og endre vår egen livsstil. Mange vil kanskje lure på om det er verdt å ta denne risikoen for en liten forening som har jobbet hardt for at egne medlemmer skal ha det så godt som mulig, for mennesker langt borte vi ikke trenger å forholde oss til.
Hva det ikke handler om
Blant fremtidens medlemmer i Psykologforeningen vil det være stadig flere som ikke opplever den samme tryggheten i å være nøytral i alle politiske og menneskerettslige spørsmål. Narrativet om at ytre krefter utgjør en trussel for europeiske verdier, blir utfordret. Mange har begynt å reflektere over om ikke vi selv utgjør den største trusselen mot sosial rettferdighet, likhet og demokrati. For den nye generasjonen handler det om å stå opp for verdens lidende i møte med grove menneskerettsbrudd som utføres av våre samarbeidspartnere, og om å ivareta psykologprofesjonens integritet og essens. Det handler ikke om å bringe politikk inn i terapirommet overfor klienter, men å bruke stemmen og kompetansen sin mot overgrep på menneskeheten i det offentlige rom. Det er inspirerende at stadig flere føler på det ansvaret både som medmenneske og som psykolog. Jeg er derfor takknemlig for at Psykologforeningen arrangerte dette møtet, og at vi under kommende landsmøte for første gang skal ta stilling til akademisk boikott av Israel. Det gir meg håp.