La oss aller først få takke Aina Dyb Bjerke (2025) for oppfordringen til å skrive om et høyaktuelt tema. Vi velger å svare sammen, da vi som sittende president og visepresident med ansvar for fag- og profesjonspolitikk er politisk ansvarlige for spesialistutdanningen og den pågående prosessen med Helsedirektoratet.

Psykologforeningen har alltid både forsvart og utviklet psykoterapi som et sentralt kompetanseområde for psykologer. Både ved å tilby det som egen spesialitet, men også i mye av vår politikk. Et nylig eksempel på det sistnevnte er ekspertrapporten Forenkle og forbedre (Thorsen-Dahl, 2023). Her fikk vi inn flere ulike behandlingstilnærminger som et viktig premiss for behandlingstilbudet innen psykisk helsevern.

I vår tid som visepresident og president har vi endret praksiskravene for spesialiteten i psykoterapi for å sikre at psykologene som tar spesialiteten, har god bredde i sin kompetanse og kan arbeide med ulike utfordringer. Dermed kan også spesialiteten oppleves som mer relevant for arbeidsgiverne som skal godkjenne den.

Vi har også innført direkte observasjon som veiledningskrav for å øke kvaliteten på fagutviklingen under spesialisering. Aller viktigst er at vi har innført evidenskrav for vurdering av de eksterne tilbyderne. Denne endringen sikret videre finansiering fra Helsedirektoratet for 90 % av utdanningsløpene innen spesialisering i psykoterapi. Uten endringen kunne videre finansiering vært i fare.

Den pågående prosessen med offentlig spesialistgodkjenning i regi av Helsedirektoratet er ennå ikke konkludert. Vi kan av hensyn til de andre deltagerne ikke dele fra den pågående dialogen. Men vi kan være tydelige på at vi ikke ser hvilket problem en offentlig overtagelse av spesialistutdanningen skal løse. Vi har tidligere delt våre standpunkt om det uklare behovet for prosessen (Lauveng, 2023) og betraktninger om bekymringer vi har knyttet til ulike utfall (Lauveng & Skard, 2025).

Psykologforeningen deler ansvaret for at psykologspesialister har tilstrekkelig behandlingskompetanse med grunnutdanningen og arbeidsgiverne. Mye læring i spesialitetene foregår ved praksis, som ligger til arbeidsgiverne. Videre forutsettes en del grunnleggende kompetanse ved utstedt autorisasjon. Foreningen tar på sin side ansvar i hvilke læringsmål vi setter for spesialitetene, samt øvrige krav av typen direkte observasjon som nevnt tidligere. Læringsmålene oppdateres kontinuerlig, og det har vært en god utvikling i arbeidet i Spesialitetsrådet i denne perioden. Vedlikeholdskravene er også viktige ved at de gir anledning til metodefordypning også etter endt første spesialisering.

Bjerke (2025) etterspør hva som gjøres for å sikre at psykoterapikompetanse skal inngå i Helsedirektoratets anbefaling for spesialistutdanningen. Det viktigste er at Psykologforeningen jobber for at vi fortsatt skal ha faglig kontroll og medvirkning over både antall spesialiteter og innholdet i de ulike spesialitetene. Vi forutsetter at direktoratet også er opptatt av at helsepersonell skal ha tilstrekkelig behandlingskompetanse, men er bekymret over hvorvidt både bredden og dybden i faget vil bli tilstrekkelig hensyntatt. Både når det gjelder psykoterapi og andre spesialiteter.

Flere arbeidsgivere krever nå at de ansatte velger andre spesialiteter enn psykoterapi. Dette bekymrer oss, men er samtidig en sammensatt problemstilling. Det er et grunnleggende premiss i arbeidslivet at arbeidsgiver har styringsrett, inkludert hvilken kompetanse de vil betale for at ansatte tilegner seg. Men vi mener at metodisk pluralisme er til pasientenes og arbeidsgivernes beste. Pasient- og brukermedvirkningsloven sier at pasienter har rett til å velge mellom forsvarlige og tilgjengelige behandlingsformer. For at dette skal være et reelt valg, må ulike behandlingsformer være tilgjengelig. Samtidig mener vi det er åpenbart at arbeidsgiverne, særlig i spesialisthelsetjenesten, har behov som spesialistutdanningen ikke har fanget opp tilstrekkelig. Hovedsakelig fordi det ikke har vært noe dialogforum om disse behovene. Fagutvalgenes nærhet til tjenestene sikrer at denne typen utviklingsbehov blir adressert, men vi ser at dette ikke alltid er tilstrekkelig. For eksempel er behovet for spesialister med vedtakskompetanse blitt diskutert i Spesialitetsrådet flere ganger. Det er satt i gang tiltak for å øke kompetansen til psykologene, og for å bidra til at flere velger denne typen stillinger, uten at det foreløpig har løst utfordringen. Tettere dialog mellom Psykologforeningen og arbeidsgivere, mellom Spesialitetsrådet og LAU (lønns- og arbeidslivsutvalget), samt mellom universitetene som har ansvar for grunnutdanningen, og Psykologforeningen, er tiltak som bør prøves ut.

Spørsmålet om offentlig spesialistgodkjenning er noe av det viktigste Psykologforeningen jobber med. Medlemmene skal være trygge på at vi holder frem hele faget i sin bredde og dybde i prosessen, inkludert behovet for en psykoterapispesialisering. Når spørsmålet er nærmere avklart, vil det selvfølgelig være nødvendig å ha videre prosesser i medlemsdemokratiet samt dialog med eksterne tilbydere av spesialistkurs. Vi er sammen ansvarlige for å forvalte psykologifaget og psykologprofesjonen, hvor spesialistutdanningen og den kompetansen den inneholder, er helt sentrale spørsmål. Og psykoterapi er, og skal være, en helt sentral kjernekompetanse for psykologer.