Lukket åpen tilgang

Intuitivt vil du kanskje tenke at open access, «åpen tilgang», innebærer at artikler og fagstoff publiseres fritt og gratis for alle. Så enkelt er det ikke. Hvis du ønsker en titt inn i bakrommet til akademisk publisering og forlagsvirksomheten rundt vitenskapelige tidsskrift, kan du lytte til vår podkastepisode «Akademisk publisering».

Her vil jeg trekke frem enkelte utviklingstrekk i vitenskapelig publisering. Helt grunnleggende må kunnskap være delt, skal den kunne påvirke og drive et fagfelt fremover. Kunnskap som ikke er delt, er som en øde øy uten fergeforbindelse. Stadig ser jeg oppslag som fremsnakker forskningsformidling og deling, men jeg oppfatter at det er aktiviteter som er for lite institusjonalisert og altfor mye opp til den enkelte forsker. Fra mitt perspektiv som sjefredaktør for Psykologtidsskriftet ser jeg at forskningens belønningssystemer ikke trekker i retning av deling. Og til tross for store økonomiske investeringer og intensjoner om fri tilgang til forskningslitteratur er ikke åpen tilgang en realitet. Med det mener jeg at forskningen ikke er mer tilgjengelig nå enn før, snarere tvert imot. I en tid der den oppvoksende slekt stoler mer på influensere enn på fagfolk, burde begrenset tilgang til forskning bekymre flere enn meg.

Ingen betalingsmur og publiseringsavgift

Alt Psykologtidsskriftet publiserer, ligger fritt tilgjengelig for enhver som er interessert i psykologfaglig kunnskap. Når du publiserer tekst i Psykologtidsskriftet, må ingen betale for å lese den. Vi tar heller ikke gebyrer fra forfattere for å publisere hos oss. Hvis du ikke er forsker, synes du kanskje det er underlig at jeg gjør et poeng av at forfattere slipper å betale for å publisere. Det naturlige er vel at tidsskriftet honorerer forfatterne? Faktisk er det omvendt. Forskere og forskningsinstitusjonene har gjennom det siste tiåret stilltiende akseptert å betale for å få egne artikler publisert. I utgangspunktet var avtalen mellom partene at forskerne skulle betale for publisering mot at alle fikk lese artikkelen fritt og gratis. Etter hvert har imidlertid tidsskriftene raffinert forretningsmodellene på måter som har gjort forskning forbeholdt de innvidde (European Commission, 2021).

Utilgjengelig forskning

Hvordan har det seg at forskning ikke er blitt fritt tilgjengelig etter at open access-modellen ble introdusert for vitenskapelig publisering? Sakskomplekset er sammensatt, og derfor presenterer jeg kun en enkel skissering av enkelte forhold her. Per i dag er tre forretningsmodeller for vitenskapelig publisering dominerende (European Commission, 2019): 1) abonnementsløsninger («Big deals») – som er den mest dominerende modellen, 2) open access-modell – de fleste er hybride OA-tidsskrift hvor forfattere betaler en avgift for å publisere, og 3) kombinasjon av abonnement og open access.

Tidsskriftene tjener enorme summer på å ta betalt fra forskere for å publisere forskning. Samtidig håver de inn formuer på å legge forskningen bak betalingsmur. Resultatet er at forskning må betales for i tre omganger. Først må forskningen finansieres, deretter må forskerne betale for å bli publisert, og til slutt koster det penger å få tilgang på forskningen. Markedsmekanismene som er involvert, er langt mer kompliserte og mindre transparente enn tidligere, og inntektsmarginene for vitenskapelige tidsskrift er svært lukrative.

Gode krefter samles

Merkelig nok opererer forskning og vitenskapelig publisering som atskilte verdener. Skillet har skapt et mulighetsrom som er særdeles gunstig for tidsskriftenes bunnlinjer, og har gitt rom for prestisjepubliseringer og konkurransedriv i forskningen.

For et land som Norge, der offentlige midler finansierer majoriteten av forskningen (Forskningsrådet, 2025), er det vanskelig å forsvare at forskningen fellesskapet har betalt for, ikke er fritt tilgjengelig for nettopp fellesskapet. Burde ikke Norge ha de beste forutsetninger for å lykkes med åpen tilgang? Spørsmålet er jo retorisk. I Norge har vi de senere årene investert store ressurser i å gjøre forskning åpent tilgjengelig. Plan S-initiativet ble iverksatt i Norge i 2018. Målet var at all forskning som finansieres av ikke-kommersielle deltakerorganisasjoner, skal gjøres umiddelbart åpent tilgjengelig. Initiativet har så langt vist seg utilstrekkelig. Majoriteten av vitenskapelige artikler som publiseres i Europa, USA og Kina, er ikke åpent tilgjengelig (European Commission, 2021).

Utfasingen av Cristin og opprettelsen av Nasjonalt vitenarkiv (NVA) utgjør et ledd i den norske innsatsen for å øke fri tilgang til forskning (Sikt, 2025). UiT Norges arktiske universitet har vært proaktive og er det første universitetet i Norge som har signert på Barcelona-erklæringen for åpen forskningsinformasjon (Raade et al., 2025). DORA-erklæringen (DORA, 2012) og Open Science (European University Association, 2022; Sikt, 2024) er initiativer med formål om å gjøre forskning tilgjengelig for alle som kan ha nytte av den.

Man kunne kanskje forvente at alle disse tiltakene vil være virksomme, og at tilgjengelig forskning blir en realitet. Men da undervurderer vi kompleksiteten bak publisering av forskning og problemene som skal løses.

Problemer i gjeldende utgiverpraksiser

Det er ikke bare tilgangen til forskning som er et problemområde. Rapporter har avdekket at de dominerende forretningsmodellene blant internasjonale forskningstidsskrift medfører en rekke problemer. Det gjelder manglende intensiver for samarbeid forskningsmiljøene imellom, motvirkning av innovasjon, at beskyttelse av forskernes forskningsdata er skadelidende, inkludering er gjort vanskelig, siteringskartell, artikkelfabrikker (paper mills) og enorme kostnader for samfunnet.

Vitenskapelig publisering er svært lukrativt, i motsetning til grundige kvalitetssikringsrutiner. I en verden der det pøses ut langt flere artikler enn det finnes fagfeller, har tidsskriftene funnet løsninger som fører til at kvalitetsvurderingen av artiklene svekkes.

Fake science?

Når inntektsmarginene for tidsskriftene er enorme, overrasker det ikke at aktører prøver seg på snarveier. Vi har flere eksempler på tidsskrifter som har blitt tatt i å kutte svinger (se Svarstad, 2024 a og b). I 2025 ble nivå 1- tidsskriftet Journal of Intelligent and Fuzzy Systems svartelistet i Norge pga. svikt i fagfelleprosessen. Scientific Report er blitt meldt inn på grunnlag om mistanke om systematisk feilmanipulasjon og fusk (Svarstad, 2024c). Tidsskriftet utgis av det anerkjente Springer Nature og publiserer 23 000 vitenskapelige artikler i året. I perioden 2015–2018 tjente Scientific Report 105 millioner dollar på publiseringsavgifter som forfattere har betalt for å publisere hos dem.

De internasjonale tidsskriftene er svært mektige, men en gruppe forskere har faktisk gått til sak mot Elsevier, Wolter Kluwer, John Wiley & Sons, Sage Publication, Taylor & Francis og Springer Nature (Nietzel, 2024). De uttaler blant annet at «these companies have evaded accountability for their perverse and damaging business practices for far too long, taking billions of dollars away from science to pad their obscene profits». Forskergruppen representerer noen av svært få som prøver å ta til motmæle mot et publiseringssystem som ikke ivaretar fellesskapets interesser.

Dagens situasjon gir dessverre også forfatterne intensiver for å drive fusk. Forskere kan jukse seg til høye siteringstall bl.a. ved å samarbeide med andre i siteringskartell, eller sitere seg selv unødvendig mye (Ioannidis, 2024).

Så kan du spørre hvorfor det er så problematisk at noen forskere er ivrige på å sitere seg selv. En grunn er at noen lykkes med å forstørre sine forskningsmeritter i en grad det ikke finnes grunnlag for. En annen er at slike «aktiviteter» har direkte innvirkning på hvilken forskning som blir finansiert og publisert. Pushet for siteringer og impact factor ser ut til å gi mindre mangfold (kvinner, kulturelle og seksuelle minoriteter osv.) og innovasjon, og en større ensretting i forskningen (Baharmand, 2024; European Commission, 2019).

Hva kan vi lære av Legetidsskriftet?

Tidsskrift for Den norske legeforening (Legetidsskriftet) har en publiseringsprofil som ligner vår. De er et fagfellevurdert tidsskrift med diamant åpen tilgang, som følger anbefalingene fra International Committee of Medical Journal Editors (ICMJE), og er indeksert i Google Scholar, Crossref og DOAJ.

I 2018 oppdaget Legetidsskriftet en stans i innsendte manuskript av typen artikler som skulle inkluderes i en doktoravhandling ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO). Nærmere undersøkelse avdekket at Medisinsk fakultet ikke godkjenner at en artikkel som er publisert i Legetidsskriftet, inngår i en doktoravhandling, selv om fakultetsledelsen var motvillig til å innrømme at de har nedlagt forbud mot publiseringer i Legetidsskriftet (Brean & Holmøy, 2024). Kanskje ser ledelsen at noe slikt ville være i strid med føringer som gis fra politisk hold, som ønsker at norske forskere skal ha norskspråklige publikasjonskanaler.

I den grad Medisinsk fakultet innrømmer å underkjenne publiseringer i Legetidsskriftet, ser argumentasjonen ut til å handle om at tidsskriftet ikke holder internasjonal standard. Fakultetsledelsen sier at «Krav til doktorgradsavhandlinger skal bidra til utdanningen av forskere i et internasjonalt miljø» (Dyb et al., 2024).

Spørsmålet man stiller seg da, er hvordan UiO definerer «internasjonal». Artikler publisert av Legetidsskriftet er indeksert og tilgjengelige for søk av forskere i Beijing og Oslo. Legetidsskriftets vitenskapelige redaksjon følger de samme publiseringskravene som Lancet. Det er også naturlig å spørre seg hvorfor det er greit at en av tre artikler i en doktorgrad ikke er publisert, mens det er katastrofalt at en av artiklene er publisert i et norsk tidsskrift.

Visedekanen for forskerutdanning ved Universitetet i Bergen (UiB) uttalte til Khrono at UiB følger de samme retningslinjene som UiO, og at de ikke godkjenner artikler publisert i Legetidsskriftet (Arnesen, 2024). Visedekanen sier at Legetidsskriftet ikke anses å være av god nok standard fordi det «… også publiserer debattinnlegg, kronikker og populærvitenskapelige artikler». Hun legger til at hvis UiB skulle akseptere Legetidsskriftet, ville de måtte godkjent andre norske tidsskrift, som Tidsskrift for Tannlegeforeningen og Sykepleien (hun kunne like gjerne lagt til Psykologtidsskriftet).

Argumentasjonen er vanskelig å følge, siden samtlige av de «internasjonale» tidsskriftene publiserer debattinnlegg. Vancouver-retningslinjene stiller dessuten krav om at tidsskriftene publiserer «comments, questions or criticisms about published articles» (International Committee of Medical Journal Editors, 2025).

Det siste vi har fått høre i saken, er at Medisinsk fakultet ved UiO har lagt frem forslag om at de kan akseptere en artikkel publisert på norsk, forutsatt at doktorgradskandidaten søker om godkjennelse på forhånd (Arnesen, 2025). Forslaget har fått blandet mottakelse, og endelig avgjørelse er ikke offisielt fattet. I mellomtiden skulle jeg ønske at fakultetsledelsen ved UiO og UiB ga en klar definisjon av hva som utgjør et «internasjonalt tidsskrift», siden de tydelig kommuniserer til universitetenes vitenskapelige ansatte at artikler skal publiseres i slike kanaler.

Hva kan vi lære av dette? Begrepet «internasjonale tidsskrift» brukes i akademia uten spesifisitet. Det råder en konsensus om hva enn det er, så er ikke Legetidsskriftet inkludert. Men så lenge Legetidsskriftet, i likhet med oss, må svare ut de publiseringskravene som stilles internasjonalt, er det vanskelig å forstå hva som er så ikke-internasjonalt med oss? Er det «internasjonalt» å publisere i et psykologisk tidsskrift lokalisert i Sveits? Eller må det være tilhørende et engelskspråklig land? En annen sak er at universitetene synes å mene at det er overflødig med norskspråklige fagtidsskrift.

Jeg ser at vi har en jobb å gjøre for å få frem hvilke fordeler som ligger i å publisere vitenskapelige artikler i diamant-tidsskrift.

Hva bringer fremtiden?

Vi kan muligens ikke stagge siteringsjaget i forskningspubliseringer, ei heller hindre at de store forlagene tjener astronomiske summer på forskning. Å skulle forhindre fusk fortoner seg i dag som et hårete prosjekt. Men vi kan gjøre en større innsats for å gjøre norsk forskning mer tilgjengelig for norske fagmiljøer. Status presens for vitenskapelig publisering globalt er at vi står overfor en rekke store problemstillinger. Jeg har ikke nevnt det massive sakskomplekset som KI-teknologien allerede har brakt med seg. Gitt DORA-erklæringen og initiativene for å gjøre forskning tilgjengelig burde Psykologtidsskriftet materialisere seg som et rasjonelt sted å publisere forskning. Vi har ikke ennå merket noen fagfellekrise hos oss, våre lesere er særlig interessert i forskning, og vi tar ingen gebyrer for å publisere.

Vår nærhet til forfatterne og leserne gjør det umulig å skjule vår publiseringspraksis. Det er en tvangstrøye jeg bærer med letthet fordi det gir et grunnlag for en tillitsfull relasjon. Vi kan ikke tilby anerkjennelse i form av høye siteringstall, men vi kan tilby en kanal for reell påvirkning. Fordi vi er en diamant.