Gode arbeidsvilkår for ulike livsfaser

I løpet av denne valgkampen har jeg selv rukket å bli gravid og fått barn for andre gang, og kjent på kroppen hvor viktig det er å få tillit fra arbeidsgiver og ha gode systemer rundt seg. Det kan ta på å være både fagperson og forelder. Samtidig vet jeg at mange opplever motstand i samme livssituasjon: manglende tilrettelegging i svangerskap, press på ordninger som ammefri og en krevende tidsklemme når man vender tilbake til jobb. Som fagforening må vi være en tydelig stemme for alle som står midt i dette – til det beste for både pasienter og arbeidstakere. Som visepresident vil jeg arbeide for et arbeidsliv der psykologer kan stå i jobben gjennom et langt yrkesliv. Lønn er viktig, men det er ikke alt. Vi trenger arbeidsvilkår som gjør at vi ikke brenner ut, men får utvikle oss faglig, ha tid til fordypning og kjenne på mening og mestring i arbeidet. I tillegg må vi feie for egen dør. Jeg mener det må bli enklere for gravide og foreldre å komme seg gjennom spesialiseringskurs og praksis. Både arbeidsgivere og vi må forholde oss til at livet kan være kaotisk i denne livsperioden, men at vi er like gode fagpersoner. Med litt fleksibilitet kommer vi langt.

En lyttende organisasjon

Den mest sårbare perioden av arbeidslivet er også den mest uerfarne. Som fagforening har vi et særlig ansvar for å lytte til de ferskeste blant oss. De siste årene har flere ikke-spesialister fortalt om et tøft møte med arbeidslivet og lav lønn i forhold til ansvar. Flere har gitt uttrykk for usikkerhet på om de passer i yrket. Jeg mener at dette er alvorlige signaler som Psykologforeningen må ta seriøst. Nyutdannede psykologer har et sterkt ønske om å praktisere faget sitt og kan ikke velge på øverste hylle når de søker jobb. De mangler erfaringen til å skjelne mellom vanskelige og uakseptable arbeidsforhold. I tillegg er de lite kjente med foreningsarbeid, opptatt med spesialisering og i en midlertidig fase av arbeidslivet. Yngre psykologers utvalg (YPU) finnes for å kompensere for dette, og det er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Vi må også bygge en organisasjonskultur som oppleves levende, åpen og mottakelig for alle våre medlemmer.

Vi må tørre å ta imot ideer fra grasrota, prøve ut nye løsninger og la engasjementet få vokse. Der mener jeg vi har et stykke å gå i dag, dessverre. Jeg har selv erfart at nye forslag eller ideer møtes med byråkrati, formalistiske argumenter eller mistenksomhet. Jeg har fått mye støtte når jeg har tatt opp disse problemstillingene. Jeg er redd vi mister energien i friske ideer og kan, uten å ville det, ende opp med å avvise de nyeste og beste tankene. Jeg vil jobbe for en kultur der vi oppfordrer medlemmer og tillitsvalgte til å komme med sine forslag, også hvis jeg er uenig i substansen. Vi blir bedre når vi diskuterer åpent og antar at andre har gode intensjoner. Vi trenger å skape gode arbeidsplasser for alle psykologer, både spesialister og ikke-spesialister. Mange spesialister står alene i krevende arbeid uten veiledning eller rom for fordypning. Psykologforeningen har lyktes i å gi god lønn til spesialister i spesialisthelsetjenesten, men jeg mener tiden har kommet for å tenke større enn kun lønn. De fleste av oss er psykologspesialister i størstedelen av yrkeslivet vårt. Psykologspesialister trenger at arbeidsgiver gir muligheter i form av å sikre faglig utvikling, tid til å delta på relevante kurs og muligheter for videre karriere. Jeg mener vi må jobbe for å avtalefeste mer av dette.

Søkelys på ikke-spesialisters arbeidsvilkår er viktig også for fremtidige spesialister. De yngste arbeidstakerne har minst forhandlingskraft, og det er derfor ofte de som først vil møte på forverrede arbeidsforhold. For å få gode arbeidsplasser mener jeg det må være gode arbeidsvilkår for både spesialister og ikke-spesialister. I denne landsmøteperioden har jeg og flere andre løftet ikke-spesialistenes arbeidsforhold, og satt søkelys på virkemidler som lønnsstiger, onboarding og arbeidsbelastning. Dette er et viktig arbeid som vi må holde oppe trykket på.

Til det beste for både pasienter og psykologer

Når psykologer varsler om dårlige arbeidsforhold, varsler de også om dårlige forhold for pasientarbeid. Hver krone som brukes på psykisk helse, må brukes så godt som mulig. Om vi går inn i fortellingene om høy belastning fra psykologer, finner vi fortellinger om pasienter som får time kun annenhver eller hver tredje uke. For pasienter i spesialisthelsetjenesten er ikke dette i tråd med faglige anbefalinger. Psykologers frustrasjon handler også om dårlige resultater for pasientene, ikke kun om oss selv – selv om våre arbeidsvilkår og vår trivsel i seg selv er nok. Som visepresident vil jeg fortsette å bruke tariffkonferanser og Lønns- og arbeidsmarkedsutvalget til å tenke nytt – og til å finne løsninger som ivaretar både spesialister og ikke-spesialister, og dermed også pasientene. Jeg vil også jobbe for å knytte tariff- og politisk arbeid tettere sammen. Når vi kobler det som skjer i forhandlingsrommene, til det vi sier utad i samfunnsdebatten, står vi sterkere som profesjon og som fagforening. Her har vi felles interesser med pasientforeningene og en mulighet til å markere oss i samfunnsdebatten.

På landsmøtet har jeg fremmet en resolusjon om at psykologforeningen skal arbeide for et trygt, organisert arbeidsliv (Landsmøtet 2025_Landsmøtesakene.pdf, s. 147). Det er viktig for oss som arbeidstakere, men også for våre klienter og samfunnet som helhet. Et arbeidsliv der så mange som mulig får muligheten til å delta, som er organisert og med ordnede forhold, fremmer tilhørighet og psykisk helse. Dessverre ser vi flere steder at rettigheter uthules og at fokuset er på inntjening fremfor best mulig kvalitet (f.eks. gjennom New Public Management-styring). Som psykologer vet vi hvor mye potensial det bor i oss alle, også de som strever, og de må få muligheten til å delta. Som psykologer som også er arbeidstakere, er dette naturlig nok også viktig for oss. En psykolog som arbeider under gode forhold og får muligheten til å utvikle seg, blir en bedre psykolog for sine klienter og fagmiljøet. Derfor må vi både kjempe politisk for et inkluderende arbeidsliv, men også i lønnsoppgjørene. Dette henger sammen.

Blir jeg valgt til visepresident, vil jeg gjøre nettopp dette: arbeide aktivt på to fronter, og stå opp for medlemmenes interesser. Jeg vil jobbe for at vi skal ta tydelig standpunkt i saker som er viktig for medlemmene våre, og samtidig sørge for at flere får muligheten til å nettopp si ifra internt om hva som er viktig å ta tak i. Jeg tror vi kan være både modigere og mer samlende på samme tid.

Jeg stiller som visepresident fordi jeg ønsker en mer handlekraftig, inkluderende og framtidsrettet Psykologforening. En forening som tar vare på hele yrkesgruppen, og hele mennesket.

Velg meg dersom du ønsker en visepresident som vil tenke nytt, samtidig som vi tar vare på det som fungerer.