Urfolksperspektiver

Urfolk blir ofte omtalt og beskrevet som gruppe. I fagutviklingsarbeidet ble det sentralt for oss å gå bort fra overordnede beskrivelser av kultur, og over i et søkelys på det opplevde perspektivet knyttet til det å ha en urfolksbakgrunn. Det ledet til at vi begynte å bruke begrepet urfolksperspektiver. Et urfolksperspektiv i et terapirom ser vi som et subjektivt ståsted med all sin kompleksitet. I det å ha et urfolksperspektiv ligger opplevelser av hvordan det er å være et urfolk, hvordan egen urfolksverden ser ut, hvordan tilhørigheten til og kontakten med eget folk oppleves, hvordan en selv er påvirket av plassen som eget folk har i samfunnet, og hvordan en opplever å bli møtt med sin urfolksbakgrunn. Samtidig kan urfolk også ha sterke opplevelser av gruppetilhørighet, og speile seg i hverandres opplevelser på tvers av urfolkskulturer og verdensdeler.

Mer enn kompetanse på kultur

Det pågår viktig arbeid for å sikre likeverdige tjenester for den samiske befolkningen, blant annet gjennom forskning, handlingsplaner og innsats for å redusere barrierer i helsetjenesten (Øverli et al., 2017; Bergman et al., 2025). Flere tiltak har særlig vektlagt språkkompetanse og økt kulturkompetanse blant hjelpere (Øverli et al., 2017; Hansen & Skaar, 2021; Silviken & Berntsen, 2022; Bersvendsen & Saus, 2023).

I vårt fagutviklingsarbeid har kulturkunnskap spilt en liten rolle. Som urfolk fra ulike kulturer har vi likevel gjenkjent hverandres erfaringer som urfolk – noe vi også har sett i møte med andre urfolk globalt. Det viser at urfolksperspektiver handler om mer enn kultur og språk; det handler også om erfaringer med undertrykking og strukturell vold, og om det å leve med konsekvensene av strukturell vold i et samfunn der folket er lite synlig. Utsatthet for strukturell vold og undertrykking er ikke en del av kulturene til urfolk, men er likevel en sentral del av livsbetingelsene og noe som preger opplevelsen av å ha en urfolksbakgrunn.

Underveis har det blitt tydelig for oss at den individualterapeutiske konteksten trenger særskilt oppmerksomhet på forsoning for å sikre likeverdige behandlinger. Grunnen er at den individualterapeutiske konteksten handler om det spesifikke møtet mellom urfolksklient og terapeut, på en arena der terapeuten innehar en enorm makt til å definere og vurdere klientens strev, samtidig som terapeuten også innehar det overordnede ansvaret for relasjonen og rammene for klientens terapeutiske prosess. Dette er også relevant for terapeuter med urfolksbakgrunn, da vi også trenger å utvide forståelsen av bredden i urfolksperspektiver og ta inn over oss maktforskjeller innad i et urfolk. Terapeuter med urfolksbakgrunn kan for eksempel gå i fallgruver av å ugyldiggjøre eget perspektiv eller utøve definisjonsmakt over klientens identitet.

En arbeidsmodell for terapeuten

I fagutviklingsarbeidet vårt med å ivareta urfolk i samtaleterapi har vi utviklet et refleksjonsfremmende verktøy som er utformet for å gjøre den komplekse tematikken mer oversiktlig og lettere å navigere i. Modellen er ikke ment for bruk i direkte kontakt med klienten, men brukes av terapeuten på egen hånd eller i felles refleksjon med kolleger. Den er relevant for både majoritets- og urfolksterapeuter, og målsettingen er at terapeuten skal få bedre forutsetninger for å ivareta urfolksklienter i terapi – uavhengig av deres kulturelle uttrykk. Modellen kan brukes av terapeuter som ønsker å øke kompetanse på urfolksperspektiver, eller som ønsker å være en kongruent terapeut i kontakten med urfolksklienter.

Modell for kompetanse på urfolksperspektiver

Modellen for kompetanse på urfolksperspektiver består av tre gjensidig påvirkende deler: nyansert kunnskap, personlige prosesser og konkret aktivitet som oppsummert kan sies å bestå av en forståelsesdel, en opplevelsesdel og en handlende del. Modellen vektlegger at kompetanseutvikling krever at terapeuten forholder seg aktivt til alle tre deler, og at prosessen ikke nødvendigvis starter med kunnskapsinnhenting.

For bruk av modellen kan man ta for seg et bestemt tema og se temaet i lys av hver av delene i modellen. Temaene kunne for eksempel være: kultur (generelt) i et terapirom, majoritetsperspektiver i møte med urfolk eller ivaretakelse av urfolk ved et gitt hjelpetilbud. Vi vil i det følgende eksemplifisere modellen med utgangspunkt i temaet strukturell vold, og se det i lys av de ulike delene i modellen.

Nyansert kunnskap

Nyansert kunnskap handler om å tilegne seg kunnskap om urfolksperspektiver, men også å utvide forståelsen gjennom refleksjon slik at nyansene kommer frem. I en samtaleterapeutisk kontekst med klienter som tilhører en kultur og et folk som er forsøkt utryddet og assimilert, blir det viktig at vi terapeuter er bevisste på hvordan vi forvalter kunnskap om nettopp dette folket. Urfolk er ikke en homogen gruppe. Kunnskap som deles om urfolk, må derfor være nyansert. Det som beskriver en hel gruppe, gjelder ikke nødvendigvis for den enkelte.

Vi opplever at kulturkompetanse ofte vektlegger hvordan kulturen divergerer fra majoritetskulturen. En slik tilnærming kan bidra til at det er annerledesheten og graden av annerledeshet som blir det avgjørende for om terapeuten gyldiggjør klienten som urfolk. Etter vår mening er det derfor svært viktig å være bevisst skillet mellom kunnskap basert på overordnede beskrivelser av kultur og kunnskap om hvordan enkeltpersoner selv opplever sin tilhørighet, og å være bevisst hvordan den aktuelle kunnskapen gjør seg relevant i en konkret terapeutisk kontekst.

Gruppebeskrivelser kan, selv om det er utilsiktet og med gode intensjoner, bidra til en objektivering og til å skape avstand mellom terapeut og klient, eller bidra til å ugyldiggjøre urfolksperspektiver som ikke gjenkjennes i gruppebeskrivelsene. Nyansert kunnskap om en folkegruppe mener vi er kontekstavhengig: Kulturkompetansen til en turistguide og en samtaleterapeut må se forskjellig ut. Turistguiden forholder seg til det objektive, mens terapeuten trenger kompetanse på det subjektive ved å tilhøre den gitte gruppen.

Når det gjelder å tilegne seg nyansert kunnskap om strukturell vold mot urfolk, trenger terapeuten å utvide sin forståelse av urfolkets perspektiver gjennom å reflektere over hva strukturell vold innebærer både på gruppenivå og på individuelt nivå. Altså trenger man både kunnskap om hvordan strukturell vold påvirker konteksten til urfolket, som konsekvensene for samfunn og samhold, språk som dør, og primærnæringer som trues. Men man trenger også kunnskap om hvordan strukturell vold rammer menneskene på individuelt nivå, altså det opplevde nivået og de psykologiske og relasjonelle konsekvensene av strukturell vold.

Den historiske strukturelle volden mot den samiske befolkningen, altså assimileringspolitikken, handlingene som ble utført for å gjennomføre den, og den videre usynligheten av det samiske i Norge har ikke alene rammet den samiske befolkningen, men også den norske majoritetsbefolkningen. Handlinger begått av majoritetsbefolkningens forfedre påvirket verdier i samfunnet, og en av konsekvensene som dette har for majoritetsbefolkningen i dag, er mangel på nyansert kunnskap om urfolksperspektiver (Sannhets- og forsoningskommisjonen, 2023, s. 24 og 632). Mangel på nyansert kunnskap kan også føre til ignoranse, fordommer og holdninger som er mer eller mindre synlige, mer eller mindre bevisste, og som bidrar inn i den nåværende strukturelle volden mot urfolk. Tilhørighet til et folk (majoritetsbefolkningen) som har utøvd slik undertrykking, kan også medføre usikkerhet, ubehag eller at man ikke vil ta inn over seg sin egen posisjon, da dette er handlinger som man ikke er personlig ansvarlig for. Dette bringer oss over i neste del av modellen, som omhandler personlige prosesser.

Personlige prosesser

«One enters a room and history follows; one enters a room and history precedes. History is already seated in the chair in the empty room when one arrives», skriver Dionne Brand (2021).

Å jobbe med temaer knyttet til urfolk skiller seg fra andre fagfelt fordi det ikke er et nøytralt tema – verken for fagpersoner med eller uten urfolksbakgrunn. I stedet for å starte med kunnskapssøking, som i andre fagfelt, har vi i vår kliniske praksis begynt med introspeksjon og refleksjon over egne prosesser.

Personlig prosess refererer til at arbeid med temaer som omhandler urfolk, berører personlig. Terapeuten vil her øke sin kompetanse på urfolksperspektiver gjennom å gi plass til å utforske egen posisjon overfor urfolket og hva tematikken gjør med en selv som terapeut. Vi ser det som en nødvendighet at den enkelte terapeuten, uansett tilhørighet, tilegner seg ny kunnskap og vender blikket innover og reflekterer over egen kultur og hvilken maktposisjon terapeuten har muligheten for å disponere over. Terapeutens egen kultur og maktdisposisjon vil, enten terapeuten vil eller ikke, være til stede i terapirommet. Vi ønsker at vi som fagpersoner blir bevisste og undrende på om og hvordan denne maktposisjonen kan ha betydning i terapirommet og for den terapeutiske alliansen/relasjonen. Ut fra modellen tenker vi at det er viktig at man er seg bevisst om hva temaet aktiverer hos en selv, og hvem man selv blir i møte med klienter med urfolksbakgrunn. De personlige prosessene som tematikken setter i gang hos den enkelte terapeuten, har en stor nytteverdi i det å utvide forståelse for urfolksperspektiver. Personlige prosesser knyttet til urfolksperspektiver handler både om kulturell identitet, kulturell bevissthet og om bevissthet om egne maktdisposisjoner. På grunn av interne maktforskjeller innad i et urfolk er bevissthet om egne maktdisposisjoner også viktig for terapeuter som selv har urfolksbakgrunn.

Konkret aktivitet

Ettersom nyansert kunnskap og det å være introspektiv ikke er tilstrekkelig for å utvikle kompetanse på urfolksperspektiver, trenger terapeuten også å forholde seg praktisk/handlende til temaer om urfolk. Det å forholde seg til urfolksperspektiver eller temaer om urfolk helt konkret ved egne handlinger tenker vi er en viktig del av det å tilegne seg kompetanse på urfolksperspektiver.

Hensikten med den konkrete aktiviteten er at terapeuten forholder seg handlende til tematikken, noe som både bidrar til å fasilitere økt kompetanse på urfolksperspektiver, og det bidrar til at den nyanserte kunnskapen og introspeksjonen kan få en betydning i praksis. For hvilken betydning får den nyanserte kunnskapen i terapirommet? Hvordan merker klienten at terapeuten har kompetanse på urfolksperspektiver? Hvordan kan kompetanse på strukturell vold, maktdisposisjoner og usynlighet av det samiske få en betydning i terapirommet?

I vår terapeutiske kontekst ved ATV Tromsø begynte vi å spørre alle klienter om de har urfolksbakgrunn, som en del av kartleggingssamtalen. I tillegg har vi samiske elementer i interiøret på kontorene, som gjør det samiske synlig, og som også kan gi klienten en naturlig inngang til å tematisere egen urfolksbakgrunn. Vi har også begynt å omtale begrepet strukturell vold i kontakt med klientene når vi tematiserer vold og ulike voldsformer som man kan oppleve i samfunnet.

Gjennom våre egne prosesser for å utvikle kompetanse på urfolksperspektiver har vi blitt mer sensitive til å lytte etter markører for urfolksperspektiver og/eller strukturell vold i klientens fortellinger. Vi har erfart at lyttingen er noe som trenger øvelse. For hva kan være markører for strukturell vold eller urfolksperspektiver? For eksempel kan markører være beskrivelser av diskriminering på bakgrunn av tilhørighet, fortellinger om skolegang på internat, eller beskrivelser av mistet språk eller kultur. Markører kan også være mer subtile måter å bemerke eller innlede samtaler om urfolksbakgrunn på. I tillegg til å fange opp markører må terapeuten også respondere på måter som åpner for tematikken. De erfaringer vi har gjort, er at det ikke alltid er åpenbart hvordan terapeuten fikk til å tematisere strukturell vold eller urfolksbakgrunn med klienten. Vi har derfor praktisert å reflektere med kolleger, der vi har et særskilt søkelys på terapeutens bidrag, når strukturell vold eller urfolksperspektiver har vært et meningsfullt tema i terapi. På denne måten har vi blitt enda mer bevisste og bedre til å fange opp markører og respondere på disse.

Avsluttende refleksjoner

Som Sametinget påpeker, må forsoning ta hensyn til maktstrukturer og være altomfattende. I terapirommet betyr det at terapeuten tar ansvar for å skape trygge rammer og møte urfolksidentitet uten at klienten må forklare eller forsvare den. Forsoning krever at terapeuter reflekterer over Norges historie med undertrykking og øker sin kompetanse på konsekvenser som strukturell vold har på individuelt/psykologisk nivå, for relasjonelt nivå, for gruppe- og samfunnsnivå og for egen terapeutrolle og praksis. Det handler også om å støtte klientens urfolksperspektiv og sikre at likeverdige tilbud også når de klientene som er hardest rammet av fornorskningen og den påfølgende usynliggjøringen.

Kompetanse på urfolksperspektiver handler altså om mer enn kulturkompetanse. Økning av kulturkompetanse alene er som å rette seg mot bare én del av hele urfolket, bare én del av det å ha en urfolksbakgrunn og bare én del av den terapeutiske relasjonen. Uten en mer helhetlig forståelse av urfolksperspektiver vil ikke kulturkompetanse alene hjelpe terapeuten med å skille mellom kulturelle uttrykk og konsekvenser av strukturell vold.

Vi ønsker å stå i solidaritet med våre folk som står i nødvendige og viktige kamper for å synliggjøre folket, kulturen og for overlevelse. Samtidig trenger vi bevissthet og anerkjennelse for at kampen for likeverdige samtaletilbud må se annerledes ut enn kampene som omhandler for eksempel rettssikkerhet, menneskerettigheter eller frihet fra hets og rasisme i samfunnet for øvrig. Vår kamp for likeverdige samtaletilbud har som målsetting at alle med urfolksbakgrunn, uavhengig av kulturelt uttrykk, skal ha gyldige urfolksperspektiver i møte med sine terapeuter, og at deres opplevelser av å ha et urfolksperspektiv får plass i terapirommet på en trygg måte og som er relevant for den enkelte. For å få det til mener vi at det krever en særlig innsats fra oss terapeuter, og vi håper at modellen for kompetanse på urfolksperspektiver kan være til nytte for nettopp dette arbeidet.