Sosialfaglig kompetanse under press

«Den sosiale bevisstheten var mer til stede før, mens i dag dominerer prosedyrer og retningslinjer fremfor terapi i klassisk forstand», skriver Finn Skårderud (2025). Han viser til sin erfaring fra endringer i feltet de siste 30 årene. Relasjonelt arbeid og terapeutiske fellesskap er i økende grad erstattet av standardiserte forløp og medikamentell behandling, der medisinsk og psykologfaglig kunnskap prioriteres.

En FoU-rapport fra 2023 (Henriksen et al., 2023) viser at sosialfaglig kompetanse, særlig sosionomenes rolle, har fått en svekket posisjon i spesialisthelsetjenesten, og i økende grad er skjøvet ut av beslutnings- og behandlingsnivå. Mange pasienthistorier fra spesialisthelsetjenesten beskriver behandlingen som utilstrekkelig, og én pasient omtaler dagens akuttbehandling så kraftig som «ren kjemisk oppbevaring» (Anonym, 2026). Brukerorganisasjoner har derfor etterlyst medisinfrie tilbud, noe som blant annet førte til etableringen av døgnposter som nå i stor grad er under avvikling (Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingstilbud, 2019). Utviklingen kan forstås som et uttrykk for et psykisk helsevern der alternativer til medikamentell behandling får stadig mindre plass.

Når pasienter opplever behandlingen de får, som utilstrekkelig eller reduserende, mener jeg at sosionomens rolle som sosialfaglig korrektiv og rettighetsforvalter blir særlig viktig. Som sosionom og miljøterapeut arbeider jeg for å synliggjøre brukernes perspektiver, med sosial kontekst og relasjoner som ramme. Arbeidet retter seg ofte mot kollektiv empowerment, for å styrke pasienters deltakelse og innflytelse på eget liv.

Sosionomer har begrenset tilgang til formelle virkemidler i form av diagnostikk og medikamentell behandling. Det yrkesetiske kompasset blir derfor et sentralt arbeidsverktøy, som forutsetter kontinuerlig kritisk refleksjon over tiltak, rutiner og pasienters rettigheter, herunder vurdering av konkrete vedtak opp mot rettssikkerhet i psykisk helsevern (Gabrielsen, 2026). Refleksjonen kan tidvis kollidere med standardiserte behandlingsforløp og organisatoriske krav om effektivitet og måloppnåelse.

Profesjonspolitisk styringsverktøy

Rekrutterings- og stabiliseringstillegget (RS-tillegget) skal formelt rekruttere og beholde personell, men fungerer i praksis også som et profesjonspolitisk styringsverktøy. Ved utvalgte enheter innen psykisk helsevern ved Universitetssykehuset Nord-Norge gis tillegget kun til sykepleiere og vernepleiere, uten at det følger med krav om ekstra oppgaver eller økt belastning, mens sosionomer, barnevernspedagoger og ergoterapeuter holdes utenfor. Psykologspesialister og psykiatere mottar høyere RS-tillegg.

For meg tydeliggjør dette hvordan økonomiske virkemidler prioriterer medisinsk og psykologfaglig kompetanse fremfor sosialfaglige perspektiver. Når ledelsen begrunner RS-tillegget utelukkende med behovet for medisinfaglig kompetanse og forsvarlig drift, skapes det en utilsiktet innsnevring av sykepleier- og vernepleierfaget. Ved å sette en høy prislapp på den medisinhåndterende delen av rollen er jeg bekymret for at konsekvensen vil være at systemet utøver en form for agency som styrer profesjonsutøvernes oppmerksomhet. Selv om sykepleie og vernepleie er brede fagfelt som rommer miljøterapi, relasjonsarbeid og sosialpedagogikk, sender den selektive belønningen et tydelig signal om hva organisasjonen anser som kjerneoppgaven i psykisk helsevern. Over tid risikerer man at de ansatte, bevisst eller ubevisst, prioriterer de målbare, medisinfaglige prosedyrene som tillegget er tuftet på, på bekostning av det helhetlige miljøterapeutiske arbeidet. RS-tillegget blir dermed ikke bare et rekrutteringsverktøy, men et styringsverktøy som devaluerer de delene av profesjonskompetansen som ikke lar seg telle eller medisineres.

Når diagnostikk og medikamentell behandling premieres så tungt økonomisk, risikerer vi at psykisk helsevern blir mer ensartet, instrumentelt og autoritetsstyrt. Resultatet er at selv de profesjonsgruppene som mottar tillegget, risikerer å miste faglig bredde til fordel for målbare prosedyrer, fordi det som kan telles, blir det som teller.

Veivalget for psykisk helsevern

Historiske utviklingstrekk viser at økt standardisering, medisinsk prioritering og økonomisk styring over tid har presset sosialfaglige perspektiver ut av beslutnings- og behandlingsnivå. Skal helhetlige pasientforløp og høy faglig kvalitet sikres, må fremtidens modeller ivareta sosialfaglig kompetanse som en integrert del av behandling og tjenester.

En fortsatt nedprioritering av sosialfaglige perspektiver innebærer en reell svekkelse av den biopsykososiale modellen, og dermed også av ambisjonen om helhetlig og sammenhengende psykisk helsehjelp. Risikoen er å videreføre et system som ikke fullt ut forstår menneskers liv i sammenheng, og som dermed svekker både behandlingens kvalitet og faglige bærekraft.

Psykisk helsevern står overfor et veivalg. Skal feltet utvikles som helhetlige, tverrfaglige fellesskap der ulike kunnskapsformer gis reell plass, eller skal økonomiske og administrative virkemidler fortsette å trekke tjenestene i en mer instrumentell retning, der sosialfaglig kompetanse får lavere prioritet enn medisinsk og psykologfaglig ekspertise?