Hat

De første tegnene til hat blir tydelig allerede helt i starten av livet. Klein (1946) hevder at i begynnelsen vil ikke spedbarnet evne å forholde seg til at en og samme person både er nær og samtidig ikke møter barnet fullt ut på deres behov. Det gir sterke følelser av både hat og kjærlighet i spedbarnet, noe som igjen vekker angst. I angst er det lett å hate, hate de som har gjort oss redde. Kjærlighet og hat må holdes fra hverandre i barnet, det splittes i godt og ondt. Senere kan vi forholde oss til at en og samme person vekker konfliktfylte følelser i oss, både kjærlighet og hat (Stokkeland, 2011). En mor kan, i glimt, kjenne at hun hater spedbarnet sitt og vil kaste ham ut av vinduet, vel vitende om at kjærligheten i henne er sterkere, og at hun aldri ville handlet på sitt hat.

— Den andre blir som en fremmed for den som hater

Et hat som splittes fullstendig fra kjærlighet, er farlig. Ofte vil aggresjon være iblandet hat (Blum, 2020). I hatet ligger det en benektelse av kjærlighetens betydning (Balint, 1954). Vedvarende hat knyttes til store mangler med kjærlighet. Til forskjell fra sinne er hat mer gjennomgripende og knyttes ofte til alvorlige traumer og krenkelser (Grotstein, 2000). I hatet er blikket vendt bort, og vi ser ikke den andres ansikt. Det er ikke lenger noe i oss som lurer på hva som foregår i den andre. Vi står igjen med våre egne hatefulle fantasier. Den andre har ikke lenger betydning. Når vi hater, er det vanskelig å tenke klart (Gabbard, 1996).

Stormaktspolitikk i vår tid synes å være mye preget av hat, destruktivitet og misunnelse. Pankaj Mishra (2018) hevder vi lever i raseriets tidsalder, preget av en voldsom økning av sterk misnøye og hat. Han mener at den globale dreiningen mot det autoritære og polarisering kan spores tilbake til misnøye og hat. Internett med sine algoritmer forsterker polariseringen ved å legge opp til ekstreme ytringer og hat (Lindgren, 2021).

I Greven av Monte Cristo splittes også leseren, det føles som om vi enten er med eller mot, og selvsagt er vi med greven i hans opplevde urett, og dermed i hatet og hevnen. Dantès har opplevd svik fra sine venner og et juridisk system man ikke kan stole på. Han havner uskyldig i fengsel uten å forstå hvorfor. I begynnelsen tærer dette uforståelige mest på Dantès. Når han senere, ved hjelp av abbed Faria, forstår hva som har skjedd, begynner hatet virkelig å finne sin form. Faria forsøker å dempe Dantès sitt hat, men når han dør, blir Dantès overveldet av sorg, raseri og hat. Ensomhet gir grobunn for hat, og hatet fører til mer ensomhet i Dantès. Og Dantès har hatt god tid til å hate. I 14 år har denne følelsen ulmet i ham. Det blir en kraft som vokser seg stor og fortrenger alt annet. I hatet blir verden liten. Virkeligheten mister sin menneskelighet. Den andre blir som en fremmed for den som hater.

Gjentatte traumer og tap forverrer hat (Blum, 2020). Kan det tenkes at Dantès også får næring til sitt hat fra tidlige relasjoner, tap, savn og frustrasjoner? Vi får aldri høre om mor eller søsken, faren dør av sorg under Dantès’ fengselsopphold, mens Mercedes gifter seg med Fernand når hun antar at forloveden er død. Edmond står igjen uten gode relasjoner som kan dempe hatet. Det blir ikke lenger noe kamp, i Dantès’ sinn, mellom godt og ondt, mellom kjærlighet og hat.

Hat i terapirommet

Kampen mellom godt og ondt i Dantès er noe vi kan kjenne igjen i våre pasienter, og i oss selv. Det uklare, mangfoldige og skremmende landskapet hat utgjør i terapirommet, kan være vanskelig å forholde seg til. Å ha en forståelse av hat utvider hva det er mulig å tenke og føle om i terapi. Det er viktig å være åpen for hva som ligger under hatet (Grotstein, 2000). En pasient som hater, er en pasient som opplever en trussel mot eget selvbilde. Hat kan i denne sammenheng forstås som et forsvar mot noe som er enda vanskeligere, nemlig angst og skam. Med alvorlig skam vil hat følge med. Noen ganger må pasienten tørre å hate for å komme videre. Det avgjørende er om hatet er rettet mot selvet, slik det ofte er i skammen, eller om hatet kan rettes utover og på den måten lette skamfølelsen.

Andre ganger er det hat som gjør at pasienten har stoppet opp. Vi kjenner dette igjen hos de pasienter hvor en tidligere krenkelse blir umulig å legge bak seg og forsone seg med. Livet stopper ofte opp for disse pasientene, selv om hendelsen er tilbakelagt. Hatet kan føre til at man ikke kommer videre i terapien.

Pasienten er ofte ensom i sitt hat og sinne. I hatet kan vi bli fremmede for oss selv og andre. Både pasienten og terapeuten kan ha vansker med å forholde seg til hatet i seg selv og i andre, og ikke ville vedkjenne seg det. Hatet blir ikke borte av den grunn.

En terapeut som ikke har oversikt over eget hat, vil kunne utagere dette (Winnicott, 1947/1975). Hat assosieres ofte med vanskelige følelser som misunnelse, angst og hjelpeløshet (Blum, 2020). Vi trenger å være hjemme i eget hat. Er vi ikke det, kan det lekke ut i terapirelasjonen. I møte med pasienters lidelse og fortvilelse kan terapeuten selv føle seg hjelpeløs, redd og sint. Noen ganger må terapeuten, for en periode, innta rollen som «moren» som ikke forstår, slik at pasienten, her og nå i terapien, kan få bearbeidet tidligere vonde relasjoner på ny. Hvis terapeuten ikke forstår og føler seg mislykket, er det ubehagelig. Det er viktig at terapeuten innrømmer sitt eget hat i arbeidet med pasienter (Winnicott, 1947/1975). Hvis ikke kan terapeuten komme til å «gjengjelde» for eksempel gjennom å avvise pasienten og i ytterste konsekvens avslutte terapiforløpet. Det farligste hatet er det som ikke deles. Det kan i ytterste konsekvens bli til hevn.

Hevnen – hatets virkeliggjørelse

Det vi ikke har et språk for, vil fort bli til handling (Freud, 1914/2011). Greven mangler et språk for sine opplevelser. Det vil si: Han trenger både et språk og en forståelsesfull relasjon. Dette hadde Dantès i abbed Faria. Når abbeden dør, får ikke lenger Dantès fordøyd sine opplevelser på en måte som han kan leve med (Bion, 1962). Avstanden mellom kjærlighet og ondskap er kort (Igra, 2001). Vi er alle sårbare. Det avgjørende øyeblikket i Dantès’ liv er ikke når han havner i fengselet, det er når Faria dør. Da mister Dantès kontakt med sin kjærlighet, og hatet og hevnen overtar fullstendig. Hatet hans fører til forvandlingen: Edmond blir til greven av Monte Cristo, hevneren. Navnet Dantès forsvinner i fortellingen. Når greven senere treffer Mercedes igjen og hun kaller ham ved hans rette navn, Edmond, oppstår det en konflikt i ham mellom hat og kjærlighet.

Hat og hevn er også til stede i Bibelen. Første Mosebok beskriver hvordan Kain blir full av hat og raseri når Gud tar imot broren Abels offer og ikke hans eget. Abel hevner seg med å ta livet av Kain. I tredje Mosebok beskrives det at gjengjeldelse er tillatt: «øye for øye, tann for tann.» Dette kan umiddelbart framstå som en barbarisk godkjenning av hevnlyst, men var opprinnelig ment som en regulering av hevnen (Evans, 2020).

— Vi trenger andre mennesker for å øve oss på virkeligheten

Hva kjennetegner hevnen? Hevnen har en bevisst hensikt i seg, den er planlagt. Hevn er å ta igjen for opplevd urett. Dantès har opplevd grov urett og lidd store tap. Han har urettmessig blitt satt i fengsel og sviktet av venner. Han mistet «seg selv», karrieren og sin store kjærlighet Mercedes mens han satt fengslet. Romanen fører oss inn i Dantès’ fantasier. Her blir hat blandet med aggresjon og hevnlyst. Vi trekkes inn i Dantès´ forvandling til greve og hans hevntokt fordi vi har det i oss selv. Noe i oss kan få lyst til å ta igjen, hevne oss og ødelegge. Fantasiene om hevn og hat kjenner vi også igjen fra terapirommet. En pasient fortalte at han ble ydmyket av en i klassen på barneskolen gjentatte ganger. Fantasiene om hevn var med ham langt inn i voksenlivet. Han kunne fantasere konkret om hvordan han tok igjen, ydmyket og fornedret mobberen. De minste krenkelser kunne vekke et sterkt hat i ham. Ydmykelsen, og med det hatet, var blitt en dypt personlig erfaring som aldri helt slapp taket.

Når begynner fortiden, og når slutter den? Grevens 14 år i fengsel, med all lidelse og smerte, utgjør hans fortid, og denne fortiden fortrenger alt annet. Det er erfaringer han ikke blir ferdig med, som spilles om og om igjen i bevisstheten hans (og i det ubevisste). Nye erfaringer kommer ikke til. Dette kjenner vi igjen i våre pasienter. Noe har blitt overveldende, og det har stoppet opp.

I hatet benekter vi at vi trenger andre (Balint, 1954). Den naive og godtroende Dantès vi møtte i begynnelsen, er helt borte. I en verden full av hat slipper vi tvil, usikkerhet, sorg, skyld og skam. Hat risikerer da å bli til hevn. Når vi ikke lenger er bundet av våre relasjoner, blir faren for hevn større. Greven har ingen slike «forstyrrende» bånd, og kan dermed utføre sin hevn med hard hånd. Vi trenger andre mennesker for å øve oss på virkeligheten, særlig når virkeligheten settes på en alvorlig prøve med opplevd urett, tap og manglende kjærlighet. Dantès hadde Faria, men etter hans død blir Dantès stående igjen alene med overveldende tap og krenkelser. Han konstruerer greven av Monte Cristo for å bli i stand til å utføre hevnen.

Splittelse og benekting preger greven. Parallelt med å hevne seg har greven glede av å dele. Dette må holdes adskilt fra hatet og hevnen. Det finnes onde mennesker, og det finnes gode mennesker. Greven gjør seg selv til en Gud som dømmer godt og ondt. Denne følelsen av omnipotens blir en måte å benekte egen hjelpeløshet og sårbarhet på (Balint, 1954). Omnipotensen blir også en måte å rettferdiggjøre hevnen på. Hevnen kommer inn som en naturlig følge av den dype splittelsen. Tap og krenkelser (traumene) overskygger alt, greven har ikke noe tanke for at det finnes flere sider, og at hevnen også kan ramme uskyldige.

Kanskje finnes det ikke noe som vekker mer hat og hevnlyst enn når en mister kjærligheten (Blum, 2020). Det er «enklere» å hate enn å sørge. Når et kjærlighetsforhold tar slutt, er det ikke bare noe som skjer nå, men et tidligere traumatisk ubevisst kjærlighetsdrama vekkes til live. Vi kan tenke at Dantès har tidligere erfaringer med tapt kjærlighet som gjenopplives med tapet av Mercedes. Kjenner vi oss for sårbare og utsatte, kan vi komme til å ta igjen, hevne oss, for å få gjenopprettelse og slippe skammen. Dette kan få tragiske utfall: partnerdrap, skolemassakre, terror og krig.

Greven av Monte Cristo er den ultimate hevnfortellingen. Men etter hvert vokser tvilen både i greven selv og i oss. Med grevens detaljerte planlegging og «glede» over andres fall kjenner leseren en snikende følelse av ubehag. Greven oppdager at gleden er «tom», han blir ikke ferdig, kommer ikke videre psykisk. Greven hater fordi han har blitt utsatt for krenkelse og urett. Men i hatet ligger det et paradoks. Hatet kan bare oppstå der det har vært noe godt, eller noe godt fremdeles finnes. Dantès hater fordi noe godt har blitt tatt fra ham. Det gode er knyttet til tilhørighet, trygghet, men mest av alt til kjærlighet.

Kjærlighet – mellom fantasi og virkelighet

Inni oss er vi hele tiden på leting etter kjærlighet (Meltzer, 1988/2022). Katastrofen i Dantès er at han gir opp å lete og blir til greven av Monte Cristo. I hat og hevn ligger det en veldig ensomhet. Noe i greven lengter ut av ensomheten og «hjem» til kjærligheten. Kanskje var moren hans store kjærlighet, kanskje var det Mercedes. Moren glimrer med sitt fravær i Dantès sitt liv. Tilknytningstap gjør oss sårbare for ensomhet (Østby, 2022). Vi aner at Dantès hadde samlet alle sine «sår», alt sitt håp og all sin tro i kjærligheten til Mercedes. Når den tok slutt, ble det katastrofalt. Det krever mot å være sårbar og uforstilt i relasjoner. Det er gjennom kjærlighet og tilknytning at forholdet mellom fantasi og virkelighet etableres og bearbeides. Å leve i en fantasi og å leve i en delt virkelighet er to forskjellige ting. Det er gjennom opplevd kjærlighet at vi kan øve oss på virkeligheten, der brytes fantasi med ytre virkelighet. Det er i kjærligheten at tvilen og omtanken kan finne sin plass.

Greven har også tvil og omtanke i seg. Det holdes imidlertid adskilt fra hatet. Dobbeltlivet greven fører, vekker gjenkjennelse. Mange fører et «dobbeltliv», vi kan vise en side til andre og samtidig ha mørke fantasier som ikke tåler dagens lys. Greven er krenket og fornedret. Han har trukket seg tilbake. I sitt hevntokt møter greven Mercedes på ny, og hun som den eneste, gjenkjenner Dantès i greven av Monte Cristo. Hun ser ham. Det er Mercedes som når gjennom til greven, hun gjør det gjennom kjærlighet. I møte med henne blir greven i tvil, og med tvilen kan greven åpne mer opp for sorgen over sitt liv og hvem han har blitt. Greven mildner. I mildheten kommer omtanken, og han kan mer ta inn hatets og hevnens fatale og voldsomme ødeleggelser. Dantès spør seg selv om det var verd det. Borte er den destruktive omnipotensen. Er det mulig for ham å elske igjen? Å elske er en av de største sjansene vi tar i livet. Dantès har gitt opp å elske på ny. Kjærligheten er veien tilbake, for Dantès, til en delt virkelighet hvor fantasi og virkelighet kan møtes, og hvor det er plass til både kjærlighet og hat.

Både kjærlighet og hat er til stede i terapirommet (Gabbard, 1996). Terapeutens kjærlighet kan sies å komme til uttrykk i empati, i interessen og tålmodigheten, mens hatet er til stede i det at terapeuten avslutter timene (Winnicott, 1954/1975). Veien tilbake for våre pasienter går ofte gjennom å bearbeide hat og kjærlighet. De må eie sitt hat (sinne), like mye som de må våge kjærligheten. Terapeutens jobb er å snakke om hatet, gi det et språk, og på den måten føre hatet inn i en virkelighet som kan deles. Tidlige erfaringer med kjærlighet som har gått på tverke, lever i det ubevisste og overføres til nåtid. Freud (1907/1959, 1915/1959) så overføringskjærligheten som den sentrale drivkraften i terapirommet. Ved å finne et språk for overføringskjærligheten blir det mulig å komme videre. For pasienten handler det om å våge å være sårbar og å tørre å ta imot (Stokkeland, 2011). I hatet, angsten og sorgen ligger det ofte tap, savn og traumer knyttet til kjærligheten. Ved å sette sin egen livsfortelling om kjærlighet og hat inn i en større sammenheng, slik Dantès får til ved hjelp av Mercedes, kan det gi en mening som er til å bære.

Avslutning

Hat og hevn er skremmende følelser. Hatet er nær oss, noe vi alle uunngåelig har kjent på, og samtidig en fjern følelse mange ikke ønsker å innrømme. Hat og kjærlighet er vevd inn i hverandre. Kjærligheten har i seg både å gi og å ta imot uten å vite, den fører oss nærmere hverandre. Kjærligheten er aldri ferdig, alltid i utvikling og i kreativ spenning med andre følelser. Hatet, på sin side, er fastlåst og lukket rundt seg selv. Hatet er ofte et sluttprodukt. Veien fra hat til ytterliggående meninger, fanatisme og hevn kan være kort. Hat er fravær av kjærlighet. Hatet næres av seg selv, og blir særlig farlig hvis det forblir ubevisst. Da øker sannsynligheten for at hatet ageres ut. Hevn er hatets iscenesettelse.

Greven av Monte Cristo avsluttes med en formaning om å vente og håpe. I møte med sterke følelser, som hat og kjærlighet, kan det være en god veiviser. Noen ganger er det å vente og håpe det beste vi kan gjøre i terapi. Vente på pasienten og håpe på at det gode, i oss selv og i pasienten, vil føre fram.