Utnyttelse av stipendiater

Som tidligere doktorgradsstudent har jeg gjort meg noen erfaringer med skyggesiden av stipendiatlivet. Noen av dem redegjorde jeg for i kronikken «Når forskningsetikken nedprioriteres» (Bjørk, 2025), der jeg beskrev at stipendiater kan settes i vanskelige forskningsetiske dilemmaer i møte med allmektige prosjektledere, professorer og veiledere. Andre erfaringer, som jeg tror mange stipendiater kjenner seg igjen i, men ikke våger å snakke høyt om, omhandler utnyttelsen av deres tillit og arbeidskraft.

Stipendiatene blir ofte satt til å utføre arbeidsoppgaver som ligger langt utenfor deres egne ph.d.-prosjekter, under påskudd om avansemuligheter på karrierestigen. Problemet er så utbredt at Forskerforbundet, i introduksjonsheftet for stipendiatene, har sett seg nødt til å spesifisere at «[i]ngen stipendiater skal bli pålagt arbeid ut over doktorgradsutdanningen og det karrierefremmende arbeidet som er spesifisert i arbeidsavtalen» (2025, s. 8). Utfordringen består imidlertid i å definere hva som menes med karrierefremmende arbeid i arbeidsavtalen.

Det er nemlig helt vanlig at forskerne benytter seg av stipendiatenes arbeidskraft til alt mulig rart. Den daglige driften av universitetene er helt avhengig av dem. Uten stipendiater, ingen forskning. Hvorvidt arbeidet foregår på røde dager, på stipendiatens fritid, eller innenfor stipendiatens «ordinære arbeidstid», er underordnet. De vitenskapelige ansatte ved universitetet har nemlig unntak fra ordinær arbeidstid. Unntakene gjelder ikke minst stipendiatene, universitetets au pairer.

Billig arbeidskraft

Der au pairene kom til Norge for kulturutveksling, kommer stipendiatene til universitetet for en forskerutdanning. I likhet med au pairene blir stipendiatene utnyttet som billig arbeidskraft. De utfører alt det usynlige arbeidet, men blir ikke verdsatt for den jobben de gjør. De får knapt nok lønn for strevet. Stipendiater kan heller ikke regne med å få blomster eller noen markering når de slutter på avdelingen. De kan ikke engang regne med å bli invitert på personal- eller prosjektmøter. Stipendiatene er nemlig ikke for «voksne» forskere å regne. Skulle man være så heldig å få sitt eget kontor, kan man heller ikke regne med å bli funnet, dersom man skulle dø på kontoret. Heldigvis er dette ikke et reelt problem, da stipendiatene som regel deler kontor. Det finnes ingen grenser for hvor mange stipendiater det er mulig å presse inn på én skrivestue.

På helsa løs

En vakker dag i stipendiatperioden min, da solen stod høyt på himmelen og jeg satt på lokaltoget på vei hjem, brøt jeg plutselig sammen i ukontrollert gråt. Jeg er ikke typen til å vise følelser på den måten, så det kom like overraskende på meg som på medpassasjerene mine. På den samme tida lurte en av mine stipendiatkollegaer, helt seriøst, på om hun hadde fått en hjerneskade som følge av arbeidsforholdene. Vi kjente på det alle sammen. Søvnproblemer, fatigue, emosjonell utmattelse og kognitiv svikt. Og akkurat det siste der, det med kognitiv svikt, det er jo litt dumt når man skal skrive en doktorgrad. Men slikt må man nesten regne med, når man er så heldig å få jobbe på universitetet.

Fagfelle-fella

Ikke bare stipendiatens arbeidskraft, men også stipendiatens tillit blir utnyttet på universitetet. Det hender for eksempel innimellom at stipendiater blir bedt om å fagfellevurdere artikler der det foreligger åpenbare bindinger og relasjoner til artikkelforfatterne, for eksempel veiledere, kollegaer eller prosjektledere.

Som alle vet, så skal fagfellevurderinger være uhildet. Men så lenge fagfellevurderingene foregår anonymt og stipendiaten ikke har publisert noen artikler sammen med den aktuelle artikkelforfatteren enda, kan ordningen misbrukes. Slikt forekommer, selv om det sjelden snakkes høyt om. Ved å invitere stipendiaten som fagfelle slår professoren to fluer i én smekk. Stipendiaten får praktisk og konkret opplæring i artikkelskriving. Professoren får manuskriptet sitt vurdert av en uerfaren fagfelle, hvilket øker sannsynligheten betraktelig for at artikkelen blir akseptert. Det er som å stjele godteri fra et lite barn. En helt uakseptabel form for rolleblanding, og en tilforlatelig misbruk av stipendiatens tillit.

Ukultur på universitetet

Stipendiater tråkkes på, nærmest som et trinn på karrierestigen. Dette er historien om professoren som trekker stigen opp etter seg. Det er historien om kua som glemte at hun var kalv. Det må ta slutt. For å parafrasere Arnulf Øverlands kjente dikt (1937): Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som – ikke nå lenger – rammer deg selv!

Den kompetitive ukulturen på universitetet bidrar til å legitimere og opprettholde utnyttelsen av stipendiatene. Det finnes en hustle culture (Haytaynan, 2025), der forskerne kjemper med spisse albuer mot sine nærmeste kollegaer om begrensede forskningsmidler og undervisningsressurser. En machokultur, der forskerne skryter skamløst av ikke å ta ut ferie (Mamelund, 2026) og det konkurreres i å ha høyest forskningsproduksjon (Svarstad, 2025).

At en slik ukultur har fått lov til å etablere seg i norsk offentlig sektor, er bemerkelsesverdig. Det er en arbeidslivskultur som ikke har noe i universitets‑ og høyskolesektoren å gjøre. Den strider med alt norsk fagbevegelse har kjempet for, og står i grell kontrast til den nordiske arbeidslivsmodellen, som legger større vekt på fellesskap og samarbeid, til forskjell fra den mer individualistiske anglosaksiske arbeidslivskulturen. Her må fagforeningene ha sovet i timen. Ledelsen må ha sovet på vakt.

På 1. mai heiser jeg derfor flagget for en tryggere arbeidshverdag for stipendiatene, og for forskningsfellesskapet. Jeg heiser flagget i solidaritet med alle ansatte på universitetet, enten de vasker gulv eller vinner nobelprisen.