Et tap for barna

Mobilklokkene fra blant annet Xplora finnes på over hundre tusen barnehåndledd. De selges inn som et bedre alternativ til smarttelefonen. Men barnas hovedoppgave er å vandre mellom den trygge basen og utfordringsrommet. Klokkene visker etter mitt syn ut et nødvendig skille. Den trygge basen forsøkes smurt utover steder den ikke hører hjemme. Foreldrenes ubehag dempes kanskje, men barna fratas uvurderlige mestringserfaringer der de får utforske omgivelsene og prøve seg frem.

Målet med klokken er antakeligvis å gjøre verden tryggere. Det utilsiktede budskapet klokken sender ut, er imidlertid at verden er farlig. Det er for så vidt sant, men det er nok av ting i verden som virkelig er farlig. Frykten kan miste proporsjoner om vi lærer barna at nabolaget, skoleveien eller det lille skogholtet mellom to bolighus er farlig. Frykt uten proporsjoner er angst, og angst er i ferd med å bli et folkehelseproblem.

Trygghetens pris

Folkehelserapporten fra 2025 viser at selvrapporterte plager blant barn og unge har økt de siste tiårene, særlig symptomer på angst og depresjon (Tvedten & Bang, 2025). En norsk studie fra 2023 fant at 57 prosent av de kvinnelige studentene oppfylte kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av siste år (Sivertsen et al., 2023). Studien medregnet ikke ADHD, posttraumatisk stresslidelse (PTSD) eller bipolar lidelse, så funnene gjaldt hovedsakelig angst, depresjon og ruslidelser. En fersk rapport fra Folkehelseinstituttet viser at psykiske plager også øker i den voksne befolkningen (Vedaa et al., 2026).

Ord som raskere og enklere har lenge vært fremskrittets brekkstang, men har de senere år fått selskap av trygghet. Hvem vil ikke ha et tryggere hjem, en tryggere skole eller arbeidsplass? I vår tid kan det virke uhørt, nærmest blasfemisk, å stille spørsmål ved hvorvidt trygghet alltid er en god ting. Men hva om tryggheten har en pris, eller enda dristigere: Hva om utrygghet har en verdi?

Et hinder for vekst

Vekst skjer i grenseoppgangen mellom det kjente og det ukjente, altså det trygge og det utrygge. Læring oppstår også her, mellom det jeg kan, og det jeg ikke kan. Det er bare ved å våge seg ut i det ukjente at det også kan bli kjent, om det så er algebra eller historie, skolegården eller den store verden.

Samtidens trygghetsbegrep virker vanskelig å skille fra komfortabelt. Om vi godtar at læring skjer i det ukomfortable, eller kanskje til og med fordrer mangel på komfort, kan trygghet faktisk bli et hinder for vekst. Eller enda verre, tidligere erobret livsterritorium kan gå tapt.

Dette er ikke abstrakt teori, det er noe alle kan kjenne igjen. Har du ikke holdt foredrag på en stund, blir du mer nervøs. Å være sosial kan bli skremmende etter lengre tids isolasjon. Allerede etter en helg kan terskelen for å gå på jobb eller skole være litt høyere enn den var fredag morgen. Uten vedlikehold krymper komfortsonen, akkurat som en forsømt hage blir gjenerobret av natur fra alle kanter. Og søker vi trygghet i betydningen komfort, vender vi oss innover, heller enn ut mot komfortsonens grenser, der mestringstro og selvtillit utvikles.

Jag etter kontroll

Det frie mennesket er nødvendigvis utrygt, skrev sosiologen Erich Fromm (1900–1980) i boken Det sunne samfunn (Fromm, 1955). Et fullstendig trygt menneske må ha underlagt seg så mange stengsler at utfoldelsen er minimal, og kan ikke lenger kalles fritt. Jeg tror vi har kjøpt ideen om trygghet som et entydig gode, uten å ha regnet med omkostningene. Prisen viser seg som økte angstplager i befolkningen, som masseproduksjon av dokumenter i offentlig sektor, som prosedyrejungler i helsevesenet for å unngå sjeldne feil, gjennomorganisering av barns hverdag for å sikre sosial, fysisk og faglig utvikling. Resultatet av vårt trygghetsjag er ikke mer kontroll, tvert imot. Likevel intensiverer vi jakten på kontroll til livet blir tungt, nedlesset av velmenende kontrollforsøk.

Ifølge familieterapeuten Edwin Friedman (1932–1996) vil en engstelig gruppe organisere seg rundt det mest umodne individet (Friedman, 2007. På foreldremøter er det gjerne det mest engstelige medlemmet som blir førende for skjermtid, vennegrupper, aktiviteter og lekeavtaler. De mer avbalanserte foreldrene tilpasser seg og tar hensyn, istedenfor å ta ansvar. Resultatet er et slags godhetstyranni som fortetter hverdagen. For hvem vil ikke ha mer trygghet, mer kontroll, flere meningsfulle aktiviteter? Slik oppstår tidsklemma som følge av en rekke valg som ikke føles som valg.

Valg drevet av engstelse

Vi suges inn i trygghetsmalstrømmen, og tar valg mot bedre vitende, som å gi barna duppeditter som fjerner utforskningsmuligheter og dyrker skjermtilvenning. Smarttelefonene, nettbrettene og klokkene er uttrykk for valg motivert av engstelse. Blir ikke barnet mitt utenfor om det ikke får når alle andre har? Hvordan kan hun nå meg hvis noe skjer?

Klokkene lærer barna at foreldrene alltid er tilgjengelige. Men når skal foreldrene trekke seg tilbake? Når skal barnet, ungdommen eller til og med den unge voksne lære seg å være alene, på ordentlig? Det er kanskje ikke rart universitetene melder om foreldre som ringer på vegne av «barnet» sitt (Ditlefsen, 2024). Dette er den logiske konsekvensen av overskytende trygghet.

Kontinuerlig strøm av svar

Teknologien følger barna inn i studentlivet. Klokken byttes ut med noe annet, for eksempel ChatGPT, men logikken er den samme: alltid et svar tilgjengelig, alltid en forsikring innen rekkevidde. Er svarene tilgjengelig hele døgnet, rekrutteres det stadig nye spørsmål som spiser av sjelefreden. Jeg er invitert i bursdag, bør jeg gå? Jeg tør ikke være alene, kan du holde meg med selskap? Jeg har kanskje litt vondt i magen, hva kan det være? Budskapet til en helsebot er det samme som klokken: Du skal ikke tåle usikkerhet alene. Gjennom dagen får den engstelige studenten små doser trygghet fra ChatGPT, en bekreftelse her, en beroligelse der. Dette virker kanskje som nødvendige forsikringer som holder angsten i sjakk, men i realiteten holder de angsten i live ved å gi den næring. Det er sulteforing av angsten som tar livet av den, ikke å danse lydig etter dens pipe gjennom dagen.

Både klokkene og chatbotene gir et skinn av trygghet, men fungerer som angstvedlikeholdere. Det er snarveier til å dempe uro, som en dose raskt beroligende legemidler. De virker, men akkurat som med legemidlene gjør de oss avhengige. Vi trenger mer og mer, og til slutt klarer vi oss ikke uten. Et menneske som opplever dette, er ikke trygt, det er bare kontinuerlig avhengig av trygging.

En nødvendig læring

Ronja Røverdatter forstår at om hun skal gjøre alvor av sin fars formaning om å passe seg for elven, må hun være nær nok elven til å kunne passe seg for den. Det gir ikke mening å passe seg for den på avstand, hvor det ikke er noen reell fare for å havne i den. Vi kan ikke lære trygghet på liksom, selv om det er det vi oppfordrer barna til med alle våre sikkerhetsanstaltninger. Vi kan heller ikke lære barna trygghet i verden, om vi ikke utviser trygghet nok selv til å slippe dem ut døra uten overvåkning.

Den nevnte FHI-rapporten viser at bare 30,6 prosent av den voksne befolkningen oppgir høy grad av sosial støtte. At vi avskjæres fra hverandre, er kanskje vår tids fremste kjennetegn. Teknologien bøter ikke på dette, men er en selvstendig driver av utviklingen. Med klokken og ChatGPT bytter vi ut en sunn avhengighet av våre medmennesker med en usunn avhengighet av teknologi. Begrepet «på trygg avstand» avslører kanskje mer enn vi liker å innrømme vår måte å være i verden på.

Det er nok mange grunner til at den psykiske helsen i befolkningen forvitrer, og mye som må til for å bedre den. Men vi kan begynne med å kaste angstklokkene og skrote helsebotene. Kanskje bør vi åpne for at tryggheten som er verdt å søke, er den som gjør det mulig å være utrygg.