I en studie publisert i mars 2025 evaluerte to psykologer de 100 mest populære videoene på TikTok med emneknaggen #ADHD (Karasavva et al., 2025). Til sammen hadde videoene nesten en halv milliard visninger.

Psykologene vurderte at under halvparten av påstandene samsvarte med beskrivelser av kjernesymptomene i diagnose- og klassifiseringssystemet til Den amerikanske psykiatriforeningen (DSM-5).

Førsteforfatter Vasileia Karasavva, stipendiat ved University of British Colombia i Canada, skriver i en e-post til Psykologtidsskriftet at studien sprang ut av videoer som hun og en av medforfatterne hadde delt med hverandre. Noen av påstandene i videoene var knapt til å tro – for eksempel at du har ADHD hvis du hører på de samme sangene om og om igjen.

På spørsmål om hva som kan forklare overfloden av feilinformasjon, påpeker Karasavva at brukere kan høste drøssevis av visninger ved å produsere videoer om ADHD med vekt på mengde, hurtighet og underholdningsverdi, samt at mange skal kunne kjenne seg igjen i symptombeskrivelsen.

Hun legger til at halvparten av dem som sto bak videoene vurdert i studien, enten solgte et produkt for ADHD-symptomer, for eksempel en app for å dempe symptomene, eller ba om donasjoner til å finansiere videoene. Å be om donasjonene var som å sette ut en digital tipskrukke, forklarer Karasavva.

Tre måneder etter at Karasavva og kollegaene hennes i Canada publiserte deres observasjonelle studie, publiserte et amerikansk forskerteam en randomisert studie som testet effekten av nettopp misvisende TikTok-videoer om ADHD (Schiros et al., 2025). Konklusjonen var at slike videoer reduserer kunnskapen om ADHD, men paradoksalt øker tilliten til egen kunnskap om diagnosen.

Kliniske erfaringer motiverte den randomiserte studien, forteller førsteforfatter Ashley Schiros, stipendiat ved Syracuse University i USA via e-post.

Erfaringene var at mange studenter og andre unge pasienter ved universitetets klinikk for psykologiske tjenester besøkte klinikken fordi de var bekymret for at de hadde ADHD. Ofte viste det seg at bekymringen var basert på feilinformasjon som pasienten hadde fått på nett.

Schiros sier det er mange mulige grunner til at feilinformasjonen finnes, noe som kom frem i forarbeidet til eksperimentet. En av grunnene er at influensere og andre brukere ikke vet nok om ADHD eller evner å formidle informasjon om diagnosen på en nøyaktig måte. En annen grunn kan være interessekonflikter.

– Plattformene skaper problemer, mens annonsørene selger løsningene, oppsummerer Sebastian Watzl, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Som forsker på oppmerksomhet er Watzl opptatt av fenomenene ADHD, reklamer og sosiale medier hver for seg og i kombinasjon. Han sier at oppmerksomhetsvansker er en samfunnsutfordring, men fremstår som et individuelt, medisinsk problem på sosiale medier.

– Du trenger ikke spørre deg selv om skolesystemet fungerer, for eksempel. Bare ta en test, ta en pille.

Watzl beskriver oppmerksomheten vår som et formbart landskap. På sosiale medier får reklamer forme landskapet, og selskaper kan kommersialisere alle mulige opplevelser, sier han.

Om bruken av dine data spår Watzl:

– Du ville ikke likt å vite hvorfor du ser reklamene du ser.