Redusert kontroll over egne liv

I psykologien har lært hjelpeløshet først og fremst vært forstått som et individuelt fenomen, der gjentatte erfaringer med ukontrollerbare hendelser gjør at individet slutter å forvente at egne handlinger har betydning. Men det er også mulig å se fenomenet som et resultat av strukturer som systematisk reduserer menneskers opplevelse av kontroll, tar beslutninger ifra dem og gjør innflytelse vanskelig (Maier & Seligman, 2016).

For mange funksjonshemmede består hverdagen av gjentatte erfaringer med redusert kontroll over egne valg og eget liv. Det kan handle om å måtte be om hjelp til å dekke helt grunnleggende behov, som å komme seg på toalettet, om å vente på vedtak og vurderinger, eller om å få høre at egne ønsker er urealistiske, for krevende eller for kostbare. Hver situasjon for seg kan virke liten. Til sammen kan de få stor betydning og over tid svekke opplevelsen av autonomi, mestring og troen på at egne handlinger betyr noe. Det er alvorlig når mennesker begynner å tro at mindre frihet er naturlig, at det er rimelig at andre bestemmer, og normalt å måtte be om lov til å leve sitt eget liv.

Autonomi som strukturelt ansvar

Selvbestemmelsesteorien viser at autonomi er et grunnleggende psykologisk behov, og at mennesker fungerer bedre når de opplever valgmuligheter, medvirkning og reell innflytelse over eget liv (Ryan & Deci, 2000, 2017). Tap av autonomi gir konsekvenser for motivasjon, mestring og psykisk helse.

For noen av oss handler ikke autonomi om store filosofiske spørsmål. Det handler om hverdagsliv. Om å kunne bli forelsket, si ja til en invitasjon, ta en jobb, engasjere seg politisk eller bare bestemme seg for å ta en tur ut fordi sola skinner.

Det er lett å undervurdere hvor mye psykologi som ligger i slike små valg. Men det er nettopp gjennom disse valgene mennesker lærer at egne ønsker, behov og beslutninger har betydning.

Jeg mener vi bør utvide forståelsen av lært hjelpeløshet. Det å «gi opp» etter gjentatte erfaringer med at egne valg ikke spiller noen rolle, kan ikke uten videre forstås som et uttrykk for svakhet, passivitet eller manglende vilje. Det kan snarere være en rasjonell tilpasning til et miljø der egen innflytelse helt reelt er liten. Hvis denne dynamikken overses, risikerer vi å plassere problemet i individet og skjule det strukturelle ansvaret (Maier & Seligman, 2016; Ryan & Deci, 2017).

En institusjonaliseringsspiral

Funksjonshemmede barn, unge og voksne møtes ofte med høye krav til tilpasning, men lave forventninger til selvbestemmelse. Omgivelsene er gjerne organisert rundt trygghet, effektivitet og forvaltning, og ikke rundt personens egne behov og valg. Da innsnevres hovedpersonens handlingsrom, og vi får det jeg kaller en institusjonaliseringsspiral: Når handlingsrommet reduseres, får personen færre erfaringer med påvirkning, som i sin tur svekker forventningen om at initiativ har betydning – og følgelig blir initiativene også færre. I denne negative spiralen forvitrer både autonomi, deltakelse og livskvalitet.

Som funksjonshemmet har jeg ofte opplevd at andre mennesker ser mine begrensninger først. Behovene. Risikoen. Det som kan gå galt. Langt sjeldnere spør de hva jeg ønsker, drømmer om, eller hva som blir mulig dersom handlingsrommet øker.

Samspill med omgivelsene

Spiralen oppstår sjelden fordi noen ønsker å skade. Foreldre vil beskytte. Helsepersonell vil hjelpe. Kommuner vil forvalte ressurser. Intensjonen er god, men utfallet kan bli begrensende for den det gjelder.

Vi psykologer er vant til å spørre hva som skjer i individet når motivasjon, mestring og håp svekkes. Vi må også våge å spørre hva som skjer med mennesker når samfunnet systematisk gir dem færre muligheter til å erfare kontroll. Hvis vi bare ser etter symptomer i individet, risikerer vi å overse kilden til dem.

Funksjonshemmedes rettighetskamp, organisering og motstand viser hvor mye handlekraft som kan utløses når mennesker får reelle muligheter til å påvirke egne liv. Funksjonshemmede er ikke hjelpeløse. Men handlekraft er ikke en ren individuell egenskap. Den styrkes – eller svekkes – i møte med omgivelsene.

Kanskje er det her psykologien har noe viktig å bidra med. Ikke bare ved å hjelpe mennesker til å mestre livet slik det er, men ved å stille spørsmål ved samfunnsstrukturene som avgjør hvilke liv mennesker får mulighet til å leve.