– Et møte som satt i meg

Etter at han hadde fullført profesjonsstudiet, jobbet Nordstrand sivilt i fem år. Han møtte Silje kort tid etter angrepet på Utøya.

Silje hadde blitt innlagt på St. Olavs hospital i Trondheim, der Nordstrand jobbet med konsultasjon av somatiske pasienter. Den ferske psykologen ble hovedbehandleren til den alvorlig syke pasienten i et år fra og med innleggelsen.

I løpet av behandlingen gjorde Silje jevn fremgang. Hun gikk fra å være veldig dårlig til å ende på en god plass, sier Nordstrand. Erfaringen ga grobunn for Nordstrands interesse i traumatisk stress, som han gikk videre til å dyrke som forsker og sanitetsoffiser.

– Det ga meg en smak på hva helsepersonell kan være med å gjøre for et menneske som har det svært vanskelig etter en forferdelig opplevelse.

I 2021 tok Nordstrand kontakt igjen med Silje og inviterte henne til en oppfølgingssamtale. Han forventet en gladsak, men oppdaget at hun hadde fått PTSD på nytt etter en dramatisk fødsel. I etterkant av at Nordstrand intervjuet Silje, fikk hun behandling ved Regional enhet for traumebehandling (REFT) ved St. Olavs, som Nordstrand sier hun responderte godt på.

Nordstrand manglet erfaring med kvalitativ forskning, og spurte derfor om Glad ville samarbeide om kasuistikken. NKVTS og Forsvarets sanitet har samarbeidet lenge, opplyser de to forskerne.

I 15 år har Glad jobbet på Utøya-studien – en omfattende intervjustudie med dem som overlevde terrorangrepet, og deres omsorgsgivere. Formålet med studien er å undersøke hvordan angrepet har påvirket livet og helsen til de direkte berørte.

Åpne sår

Utøya-studien har omfattet fire runder med intervjuer så langt. Forskerne fullførte den første runden samme året som angrepet skjedde, og forrige runde 8,5 år senere, i 2020. Blant de 502 som overlevde angrepet, har fire av fem deltatt i minst en runde.

Intervjuene i 2020 viste at en tredjedel av deltakerne som hadde vært på Utøya under angrepet, slet med et høyt trykk av symptomer på PTSD. I tillegg var det mange som hadde utfordringer med angst, depresjon, søvn og fungering.

En tredjedel rapporterte at de fortsatt ikke var tilbake i fungeringen de hadde før angrepet i studier eller jobb. Omtrent halvparten sa de ikke var helt tilbake i normal fungering på fritiden og med venner.

Forskerne fant også et høyt symptomtrykk blant foreldrene.

– Deltakerne har uten tvil blitt påvirket i lang tid, oppsummerer Glad.

Senteret forbereder nå en femte runde med intervjuer, som forskerne skal gjennomføre i slutten av 2026. Enn så lenge har de ikke planlagt ytterligere datainnsamling. Basert på funnene fra de tidligere intervjuene forventer teamet å igjen finne store forskjeller i helse og fungering blant de som overlevde, samt at flere fortsatt vil ha udekkede hjelpebehov, sier Glad.

NKVTS samarbeider med Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen, der de har forsket på erfaringene til foreldre, søsken og nære venner av dem som ble drept under Utøya-angrepet.

Tjenestene holder ikke tritt

Glad sier hun ble fascinert av traumepåminnere etter den første runden med intervjuer.

– Det var overraskende hvor lite forskning det fantes på et fenomen som var så sentralt i litteraturen.

Noe Nordstrand og Glad ønsket å få fram i fagartikkelen, er verdien av psykoedukasjon om traumepåminnere. Om folk skjønner hvorfor de plutselig får automatiske, sterke reaksjoner knyttet til en traumatisk hendelse som fant sted for mange år siden, kan de oppleve reaksjonene som mindre skremmende og skaminduserende, forklarer Glad.

Kasuistikken om Silje og Utøya-studien til NKVTS viser at hjelpeapparatet aktivt må følge opp dem som overlever traumatiske hendelser, og deres pårørende, sier de to forskerne. Personen kan være for dårlig til å klare å oppsøke hjelp selv, være redd for å ta opp for mange ressurser eller ikke vite hvor de skal ta kontakt.

Helsevesenet har ikke i tilstrekkelig grad omsatt kunnskapen om proaktiv oppfølging i handling, ifølge Glad. Hun viser til NKVTS sin rapport publisert i fjor (Stensland et al., 2025) om opplevelsene til dem som overlevde terrorangrepet på London Pub i Oslo i 2022.

I artikkelen i Psykologtidsskriftet forteller Silje om å gjennomgå et hastekeisersnitt som minnet henne om traumet fra Utøya. I tillegg var operasjonen en traumatisk belastning i seg selv.

Nordstrand påpeker at helsepersonellet kunne funnet ut om Siljes opplevelse på Utøya ved å sjekke journalen hennes eller spørre henne om hun hadde opplevd noe traumatisk. Hadde de visst om opplevelsen, kunne de tatt grep for å redusere belastningen fra hastekeisersnittet, for eksempel ved å tilby ekstra informasjon eller justere den medisinske behandlingen.

Det finnes enkle, intuitive og evidensbaserte tiltak for traumatisk stress, men helsevesenet må sette dem i system, som igjen krever et kunnskapsløft, argumenter Nordstrand.

– Kompetansen må økes og vedlikeholdes, og kunnskapen må følges opp med forsterkning. Dessverre har vi sett eksempler på det omvendte.

Regjeringen har valgt 2026 som Totalforsvarsåret. Nordstrand sier helsevesenet må gå lenger i å forberede seg på kriser – spesielt med tanke på traumatisk stress, som han kaller kjernen i krig fra et psykologisk perspektiv.

– Kompetansen må økes og vedlikeholdes, og kunnskapen må følges opp med forsterkning. Dessverre har vi sett eksempler på det omvendte.

Et av Nordstrands eksempler er reduksjonen av sengeplasser ved REFT.

Nordstrand avslutter sin politiske appell med å minne om at Forsvaret ikke har et eget helsevesen, men at psykisk helsevern og resten av det sivile helsevesenet skal støtte Forsvaret i krig.

Fra Silje til soldater

I dag jobber Nordstrand blant annet med operativ resilienstrening av ukrainske soldater. Rundt 70 % av ukrainerne som har deltatt i treningsprogrammet, kommer rett fra kamp. De fleste var sivile før krigen, ikke profesjonelle soldater.

Treningen innebærer å simulere stressende situasjoner. Nordstrand og de andre instruktørene legger vekt på utypiske faktorer for militærtrening, som for eksempel mellommenneskelige situasjoner og sivil lidelse.

Nordstrand sier instruktørene noen ganger har vært redde for at de skader folk gjennom treningen, men at forskningen tyder på at treningen har motsatt effekt. I ekstreme tilfeller, for eksempel for soldater som har gjennomgått langvarig og brutalt krigsfangenskap, kan det være hensiktsmessig å gå forsiktig frem, presiserer han.

Treningen til de ukrainske soldatene er et godt eksempel på at enkel psykoedukasjon – å gjøre eksplisitt hvorfor soldatene brått reagerer med angst og uro på noe som de vet er ufarlig, for eksempel å se et fly eller en sivil drone i et fredelig land som Norge – kan ha stor nytte, sier Nordstrand. Soldatene kan bli bedre på å regulere egne følelser og møte seg selv på en mer omsorgsfull måte.

– Ikke alle trenger psykoterapi, men de fleste vil ha nytte av psykoedukasjon.

Å kunne skille traumepåminnere og retraumatisering er viktig også i en militær sammenheng, sier Nordstrand. Ifølge ham enes forskningsmiljøet om at behandlere generelt bruker for mye tid på stabilisering og ikke kommer i gang med eksponeringen – såkalt unngåelsesallianse.

Referanser