Når sorg blir sykdom

For 30 år siden skulle man være langt nede lenge for å få en depresjonsdiagnose. Sorg over tap av en elsket partner eller tristhet over å miste jobben ble oppfattet som det det var, som adekvate reaksjoner på noe vondt og uønsket som skjedde i livet ditt. I dagens internasjonale diagnosesystemer (DSM-V og ICD-11) har terskelen for å definere våre naturlige plager som sykdom etter mitt syn blitt skremmende lav. Det er fort gjort å få en depresjonsdiagnose og dertil hørende medisinering.

Sykdomsspråk og tiltak

Utviklingen gjelder ikke bare for tristhet. Medikaliseringen og sykeliggjøringen foregår på bred front. Hverdagsspråket vårt blir i økende grad preget av kvasipsykiatriske utsagn. Hvem har ikke hørt omtale av en person som ikke er helt A4 i stilen: «Han har vel noen bokstaver.» Eller personen som ikke er helt med i det sosiale spillet: «Hun er nok på spekteret.»

Som språk, så tiltak: Når niåringen er litt viltrere enn klassekameratene, er det kanskje en befrielse for engstelige foreldre at han diagnostiseres, og diagnosen utløser medisinering – kanskje resten av livet. Selvsagt skal alvorlige tilfeller av psykisk sykdom oppdages og behandles, men det blir skremmende når titusenvis av livate unger får ADHD-diagnose.

Penger er makt

Big Pharma pøser på med stadig nye studier som viser at nå kan (psykisk) sykdom X behandles enda bedre med medikament Y. Publiseringsiveren er mindre imponerende når det gjelder studier som ikke viser strålende resultater, og informasjonsstrømmen om kanskje alvorlige bivirkninger er heller ikke noe å skryte av.

Legemiddelindustrien er rik og mektig. Kan det likevel være mulig å stoppe medikaliseringen? Allen Frances er en av verdens mest anerkjente psykiatere. Etter å ha medvirket sterkt til den skremmende utviklingen av diagnosesystemene har han nå sett lyset og skriver bøker som Saving Normal: An Insider's Revolt Against Out-of-Control Psychiatric Diagnosis, DSM-5, Big Pharma, and the Medicalization of Ordinary Life (Frances, 2013). Boken burde etter min mening være obligatorisk pensum for norske helsebyråkrater og politikere.

Lite til dem som trenger det mest

Et tankekors til slutt: Vi psykologer har gode dager. Terskelen for å oppsøke terapi har også blitt lav med årene. På den andre siden ser vi at sengeplasser bygges ned i det psykiske helsevernet, og at de som virkelig sliter med krevende psykiske lidelser, avspises med korte akuttinnleggelser og noen få polikliniske konsultasjoner – og selvsagt medisiner.

Vil Norsk psykologforening engasjere seg i denne problematikken, eller er vi så opptatt av å være snill lillebror til Legeforeningen at vi blir sittende stille i båten?