Regulering som foreldrestøtte

Skjermen har fått en enorm plass i barns liv, men den har også fått en enorm plass i de voksnes liv og i relasjonen mellom foreldre og barn. Den løser vanskelige situasjoner, inngår i forhandlinger, belønner og avleder. Den underholder et barn når foreldrene er slitne, skaper ro ved middagsbordet, gjør lange bilturer enklere og kan gi foreldre noen minutter til å lage middag, svare på en e-post eller bare hente seg inn. Skjermen bringes inn av foreldrene i en rekke situasjoner og tilbyr slik en vei ut av konflikter eller situasjoner som ellers ville ha krevd foreldrenes tilstedeværelse og oppmerksomhet.

At foreldre overlater deler av foreldreutøvelsen til skjermen, handler ikke nødvendigvis om at foreldrene ikke bryr seg om barna sine, men kan skje fordi skjermen er et svært effektivt verktøy i en hverdag hvor mange allerede opplever at kravene er for mange. Derfor kan jeg forstå voksnes ønske om at barns skjermbruk reguleres gjennom lovregulering eller felles regler. Felles grenser kan gjøre det lettere for foreldre å stå imot presset om å kjøpe mobiler, tillate sosiale medier eller utvide skjermtiden. Hvis «alle andre» har smarttelefon, er det vanskelig å være familien som sier nei. På den måten kan regulering faktisk være en støtte til foreldrene.

Verdien i livet utenfor

Samtidig tror jeg vi – både som psykologer og foreldre – bør være forsiktige med å tenke at et forbud i seg selv gir oss barndommen tilbake. For hva skal barna gjøre når skjermen er borte? Dette spørsmålet får etter min mening for liten plass i debatten. Det er enkelt å snakke om hva barn ikke bør gjøre, men vanskeligere å skape et hverdagsliv hvor det finnes attraktive alternativer. Og da mener jeg ikke nødvendigvis enda flere aktiviteter som voksne har organisert for barna. Barn trenger selvfølgelig fritidsaktiviteter, men de trenger også tid som ikke har et mål. Tid hvor de kan kjede seg, krangle litt, finne på noe, ombestemme seg, bygge en hytte, grave i jorda, gå på oppdagelsesferd, lage en lek som voksne ikke helt forstår, eller bare henge sammen med andre barn.

Det er noe annet enn å erstatte skjermtid med et tett program av «sunne» aktiviteter. Jeg tror vi noen ganger undervurderer hvor mye av barns utvikling som skjer når ingen voksen har planlagt hva som skal skje. I naturen oppstår det for eksempel hele tiden små problemer som barn må løse selv. En bekk må krysses, en pinne blir til noe annet, et tre kan klatres i, men hvor langt opp? Noen vil bygge, andre vil utforske, kanskje oppstår en konflikt om hvem som skal bestemme, kanskje blir noen redde og må finne ut hva de skal gjøre. Dette er ikke nødvendigvis pedagogiske opplegg. Det er bare liv. Og nettopp derfor kan det være utviklende.

Å gi barna noe mer

Barn trenger ikke bare beskyttelse mot det som er skadelig. De trenger også tilgang til det som bygger dem opp. De trenger erfaring med å tåle kjedsomhet, møte motstand, finne løsninger og oppdage at de kan skape noe uten at en voksen forteller dem hva de skal gjøre. Det er kanskje også her vi bør være litt forsiktige med å gjøre hele skjermdebatten til et spørsmål om regulering. For dersom vi tar bort noe som gir barn umiddelbar stimulering, må vi samtidig spørre om de har tilgang til andre former for lek, fellesskap, utforskning og mestring.

Da må vi flytte søkelyset over på hva foreldrene tilbyr, og hva de er villige til å være en del av. Hvis vi skal hjelpe barn til å bruke mindre skjerm, må vi kanskje hjelpe foreldrene til å tåle mer av det som kommer når skjermen forsvinner. Kanskje blir barnet rastløst, sier «jeg kjeder meg», eller kommer i konflikt med et søsken. Kanskje må forelderen høre på klaging i tjue minutter før barna plutselig finner på noe. Det kan være krevende, særlig i en hverdag hvor mange foreldre allerede har lite overskudd. Kanskje er derfor en del av arbeidet ikke bare å lære barn å regulere skjermbruken, men å støtte voksne i å sette grenser og stå i ubehaget som kan oppstå når de gjør det.

Jeg tror ikke spørsmålet bare bør være om vi skal regulere barns tilgang til smarttelefoner. Vi bør spørre hva slags barndom vi ønsker å legge til rette for når skjermen ikke er tilgjengelig. Om barna har steder å gå til, andre barn i nærheten og tilgang til natur. Om de har tid som ikke er organisert, voksne som tåler at de kjeder seg, og anledning til å løse problemer selv. Og ikke minst, om foreldrene har nok støtte til å sette grenser uten at hele hverdagen blir en kamp.

Kunnskap om helsefremming

Spørsmålene om barns skjermbruk og hverdagsliv berører psykologfaglig kunnskap. Som psykologer vet vi mye om risikoen ved å utsette barn for ulike former for skadelig innhold og overdreven digital bruk. Men psykologien bør etter min mening også være opptatt av hva som bygger barns psykiske helse i hverdagen. Ikke bare hva vi skal ta bort, men hva vi skal sette inn i stedet. Jeg tror ikke målet først og fremst skal være at barn bruker mindre skjerm. Jeg tror målet bør være å tilby barn så mange andre måter å være i verden på at skjermen ikke trenger å være det eneste stedet hvor de finner lek, spenning, fellesskap, mestring og mening.

Da holder det ikke bare å lovregulere og styre barns skjermbruk. Vi må også se på de voksne, nærmiljøet og samfunnet vi ber barna vokse opp i.