Tar hjernen feil?

Noen av de aller første bøkene jeg leste, handlet om evolusjon.

Jeg ble tidlig fascinert av hvordan livet gjennom millioner av år har forandret seg og tilpasset seg stadig nye omgivelser. Det er jeg fortsatt. Allerede som barn ble frøene til veterinærutdannelsen min sådd.

Kanskje er det derfor jeg stusser over sykdomsforståelsen jeg nå synes brer om seg, blant annet når det gjelder langvarig smerte og utmattelse: forestillingen om at den samme organismen, utviklet gjennom millioner av år med naturlig utvalg, ganske plutselig kan begynne å lure seg selv trill rundt. Det virker jo lite smart rent evolusjonsmessig.

Et menneske kan ha levd i 20 eller 50 år med en hjerne og en kropp som uten problemer har klart å skille vanlig fysisk belastning fra sykdom og fare. Så får personen en virusinfeksjon – i noen tilfeller en mild eller nesten symptomfri infeksjon – og nesten fra den ene dagen til den andre kan den fysiske tålegrensen bli dramatisk redusert.

Og nå skal vi altså vurdere om forklaringen først og fremst er at hjernen har begynt å ta feil?

Gammel vin på nye flasker?

Fagmiljø og behandlere bruker stadig nye ord. Prediktiv prosessering, interosepsjon, nevroplastisitet, hjernebaserte alarmreaksjoner og reprogrammering gir inntrykk av en moderne og nevrovitenskapelig sykdomsforståelse. Men deler av grunnideen har en betydelig lengre historie.

Før dagens mind–body-modeller fantes blant annet nevrolingvistisk programmering, NLP, og senere Lightning Process. Silje Endresen Reme, som nå har utviklet Mind-Body ReprogrammeringsTerapi (MBRT) sammen med Henrik Børsting Jacobsen, var i 2013 førsteforfatter på en studie av unge med kronisk utmattelsessyndrom (CFS) og myalgisk encefalomyelitt (ME) som hadde gjennomgått Lightning Process. I artikkelen beskrives Lightning Process som et treningsprogram som kombinerer blant annet NLP, livscoaching og osteopati (Reme et al., 2013).

MBRT er ikke det samme som Lightning Process. Teorigrunnlaget er annerledes og langt mer akademisk utarbeidet. Men jeg mener det er verdt å spørre hvor nytt selve hovedpremisset egentlig er: at vedvarende kroppslige symptomer etter sykdom kan opprettholdes av lærte reaksjoner, forventninger og alarmsystemer i hjernen, og at bedring derfor kan skje ved at disse mønstrene endres. I en nyere artikkel om MBRT forankrer Reme og Jacobsen behandlingen blant annet i prediktiv prosessering, klassisk og operant betinging og Relational Frame Theory, og retter behandlingen mot det de beskriver som uhensiktsmessige hjernebaserte alarmresponser (Reme & Jacobsen, in press).

De nye behandlingsmodellene bringer med seg en sykdomsforståelse jeg mener bør diskuteres mer.

Alarmen som står fast

I TV-serien «Harald og sytepavene» ble grunntanken ved Pain Reprocessing Therapy (PRT) presentert som at langvarig smerte hos enkelte kan vedvare uten pågående vevsskade. Hjernen fortsetter å slå alarm, og gjennom behandling kan pasienten lære at signalene ikke er farlige.

PRT har vist lovende resultater i en randomisert studie av en utvalgt gruppe mennesker med langvarige ryggsmerter (Ashar et al., 2022). Men studien dokumenterer verken at den samme sykdomsmekanismen gjelder for alle med langvarige smerter, eller at den med noen justeringer kan overføres til sykdommen ME eller postinfeksiøs utmattelse med anstrengelsesutløst symptomforverring (PEM).

MBRT prøves nå ut mot langvarig utmattelse, og det planlegges en TV-serie med Harald Eia og Silje Endresen Reme. Foreningen ME-foreldrene og Norsk Covidforening møtte Eia og Reme om serien 10. september 2026, og ME-foreldrene publiserte senere omtale og referat fra møtet (ME-foreldrene, 2026).

Igjen møtte vi fortellingen om alarmen som har gått seg fast. Men kan vi med sikkerhet slå fast at alarmen er falsk?

Et evolusjonært paradoks

At hjernen fortolker kroppslige signaler, arbeider prediktivt og kan lære både hensiktsmessige og uhensiktsmessige responser, er ikke spesielt kontroversielt. Heller ikke at smerte i noen situasjoner kan vedvare uten pågående vevsskade.

Men ingen av delene dokumenterer at utmattelse, kognitive problemer, autonome symptomer eller PEM etter en infeksjon skyldes den samme mekanismen.

Mennesket er utstyrt med svært gamle biologiske systemer som endrer atferden når vi er syke. Ved infeksjon blir vi slitne, mindre aktive, mister matlyst og søker hvile. Denne såkalte sykdomsatferden forstås som en del av organismens biologiske forsvarsrespons på infeksjon (Dantzer, 2023).

Selvsagt kan også forsvarssystemer overreagere. Evolusjonen har aldri produsert perfekte reguleringsmekanismer.

Men å hevde at et menneske etter en infeksjon kan bli alvorlig funksjonshemmet i årevis hovedsakelig fordi et ellers sofistikert biologisk reguleringssystem fortsetter å beskytte mot en fare som ikke finnes, mener jeg ikke lar seg begrunne godt nok.

Evolusjonsmessig sett ville det ha vært en stor ulempe om hjernen stadig tolket normal aktivitet som fare og dermed hindret oss i å gå, arbeide, skaffe mat eller ta vare på barn. Skal dette brukes som forklaring på sykdom, må mekanismen etter mitt syn dokumenteres.

Slik jeg ser det, må forskere blant annet kunne forklare hvorfor denne feilreguleringen oppstår akkurat etter bestemte infeksjoner. Hvorfor den rammer enkelte mennesker og ikke andre. Og hvorfor den kan vedvare gjennom tusenvis av nye erfaringer der hjernen burde hatt anledning til å korrigere prediksjonen.

Kanskje hjernen ikke tar feil

Hva om kroppen faktisk har endret seg etter infeksjonen, og hjernen reagerer på det? Da bør målet være å forstå hva som har skjedd, og hva kroppen fortsatt reagerer på, fremfor å lære hjernen at den er trygg.

Derfor mener jeg spranget fra PRT ved enkelte former for kronisk smerte til MBRT ved postinfeksiøs utmattelse fortjener langt mer oppmerksomhet enn det får.

En behandlingsmodell kan ikke uten videre overføres fra én tilstand til en annen fordi begge involverer hjernen. Hjernen er involvert i all sykdom.

Og en metafor om en «falsk alarm» blir ikke til en dokumentert sykdomsmekanisme fordi den er lett å forstå, fungerer godt på TV og gir håp om at symptomer kan skrus av igjen.