Metaanalysens begrensninger

Metaanalysen Smith viser til (Bakermans-Kranenburg et al., 2026), bygger på åtte randomiserte kontrollerte studier (RCT-studier) og finner, som han påpeker, ingen robuste effekter. Men i vurderingen av hva som er god praksis, er ikke RCT-studier og metaanalyser de eneste relevante kunnskapskildene.

Psykologforeningens prinsipperklæring om evidensbasert praksis løfter nettopp frem betydningen av ulike typer forskningsdesign og metodologier, samt klinisk ekspertise og pasientens egenskaper, kulturelle bakgrunn og ønskemål (Norsk psykologforening, 2007). Relasjoner er komplekse, derfor trengs flere metoder for å fange opp ulike sider ved endringene som skjer mellom foreldre og barn. For å vurdere om et tiltak virker, må man dessuten vite hva tiltaket skal oppnå. Barnets tilknytningskvalitet er et viktig utfall når man skal vurdere effekt av tilknytningsbasert behandling, men kan ikke være det eneste et psykoedukativt foreldreveiledningsprogram som COSP vurderes ut fra.

Metaanalysen må likevel tas på alvor. Men for å forstå hva den faktisk belyser, er det viktig å se hvem den undersøker. Alle studiene som inngår i metaanalysen, omfatter familier med psykososiale risikofaktorer. De største utvalgene inkluderer foreldre med alvorlige og langvarige mentale helseutfordringer. Alderen på barna varierer fra fosterstadiet til syv år. Analysen undersøker med andre ord ikke COSP brukt som et universelt tilbud til den brede foreldrepopulasjonen, slik COSP ofte brukes i norske kommunale helsetjenester. Hvilken virkning programmet har for foreldre uten slik betydelig risiko, må undersøkes med egne studier og kan ikke fastslås ut fra studiene Smith viser til.

COSP er ikke en individuelt tilpasset behandling, og Circle of Security International fraråder å bruke COSP som eneste tiltak for familier i høy risiko. Smiths kronikk overser at deltakerne i studiene ikke er i intervensjonens primære målgruppe.

Fortsatt ubesvarte spørsmål

En ytterligere svakhet ved metaanalysen er at mens programmet er rettet mot foreldre til barn fra fire måneder til seks år, omfatter tre av studiene gravide og yngre spedbarn, en alder hvor flere av programmets sentrale begreper har mindre relevans.

Det er følgelig som forventet at analysen ikke finner endring av for eksempel tilknytningskvalitet. Programmet er i stor grad prøvd ut på målgrupper det ikke er ment å hjelpe alene, og vurdert ut fra utfall det ikke alene kan forventes å endre.

Likevel finner enkeltstudier i analysen effekter på avgrensede utfall, som økt refleksiv funksjon og sensitivitet, færre ikke-støttende reaksjoner når barnet er ute av seg, og styrking av barnets impulskontroll. Men når studiene vurderes samlet, er ikke effektene «robuste». Bakermans-Kranenburg et al. (2026) påpeker selv at så få studier som analysen inneholder, gir lav statistisk styrke, slik at reelle effekter kan bli oversett.

De understreker også at det lave antallet studier begrenser muligheten til å undersøke om effekten varierer mellom ulike målgrupper. Det viktige spørsmålet om noen har mer nytte av programmet enn andre, er derfor ikke besvart.

Smith overser også at to av forfatterne bak metaanalysen har vært med på å utvikle et annet tilknytningsbasert foreldreprogram, VIPP-SD (Video-feedback Intervention to promote Positive Parenting and Sensitive Discipline), noe de selv opplyser om. I artikkelen trekker de også fram VIPP-SD som et alternativ til COSP. Slike bindinger kan prege hvilke spørsmål som stilles, hvilke studier de plukker ut til en metaanalyse, hvilke mål på effekt som vektlegges, og hvordan funnene tolkes.

Hva tilfører andre oversikter?

Annen forskning, særlig to nye kunnskapsoversikter, kan gi et rikere bilde av hvem COSP hjelper for. Lee et al. (2026) har gått gjennom 23 studier av COSP for familier i risiko for omsorgssvikt. De fleste ble gjort i ordinære tjenester, og omtrent halvparten ga COSP sammen med andre tiltak. Den tydeligste endringen ble funnet i foreldrenes forståelse av barnet, i deres egen følelsesregulering og i troen på egen mestring. Funnene som gjaldt omsorgsatferd og barnets tilknytning, var mer blandede. Endringene viser seg altså først og fremst hos foreldrene, som er der et psykoedukativt program griper inn, og viser til at viktige endringsprosesser kan ha startet opp.

Funnene er i tråd med vår egen erfaring fra praksisfeltet. Foreldre rapporterer om økt innsikt i egen foreldrerolle og en styrket evne til å møte barnets ulike emosjonelle uttrykk på en sensitiv og tilpasset måte. Selv om endringene ikke nødvendigvis viser seg i målt tilknytning, gir programmet foreldre større forståelse for sitt eget barn og en bedre evne til å ta i bruk støttende strategier overfor barnet. Det har en verdi i seg selv.

Lee et al. (2026) anbefaler at COSP for denne målgruppen inngår i et helhetlig tilbud med oppfølging over tid. Dette er i tråd med prinsipperklæringens vekt på fortløpende evaluering og bruk av støttende tjenester ved behov. Det samme har i mange år vært en fast del av opplæringen i COSP.

Betydningen programmet har for foreldre, underbygges også av kunnskapsoversikten til Øen et al. (2026) over kvalitative studier. Den viser i større dybde hva COSP har å si for foreldrene selv: De formidler mer trygghet, glede og mindre stress i relasjonen, bedre forståelse av barnets signaler, færre konflikter, økt tilstedeværelse og større bevissthet rundt hvordan egne erfaringer preger omsorgen. Mange foreldrepar oppnår et felles språk for omsorg. For noen, blant annet foreldre til barn med utviklingsvansker, kan kurset kjennes krevende. Funnene gir et mer detaljert bilde av hvilke prosesser foreldre går igjennom, og er viktige for at praktikere skal forstå hvordan programmet oppleves, hvem det passer for, og når det må tilpasses.

Verdifullt for foreldre og ansatte

Det finnes ingen metaanalyser av COSP brukt som et universelt tilbud, men det finnes enkeltstudier av foreldre med lavere risiko, også kvalitative. En stor ikke-randomisert studie med ventelistekontroll (Maxwell et al., 2021) omfattet 256 foreldre som selv hadde søkt hjelp for utfordringer i foreldrerollen. Foreldre som deltok i COSP, rapporterte signifikant bedring i mentalisering sammenlignet med kontrollgruppen. De oppgav også at de mestret det å vise barnet empati og hengivenhet bedre, samt mindre hjelpeløshet i foreldrerollen, mindre fiendtlighet overfor barnet og færre depressive symptomer. En mindre dansk pilotstudie av mødre med lettere bekymringer fant også signifikante forskjeller mellom kontrollgruppen og de som mottok COSP, når det gjaldt styrket mentaliseringsevne (målt gjennom samspill) (Shai et al., 2024). Vi er selv medforfattere på studien.

I en norsk kommune som tilbyr COSP til alle foreldre gjennom helsestasjonen, rapporterte kursholderne at tilbudet reduserte stigma og gjorde noen foreldre mer åpne for å motta videre hjelp (Reed et al., 2026). Flere foreldre etablerte også nye nettverk gjennom sin deltakelse, noe som underbygger vår erfaring: Også foreldre til barn med trygg tilknytning kan oppleve vansker i møte med barnet sitt. Det kan handle om utfordrende temperament, mistrivsel i barnehagen, sykdom eller andre belastninger, som for eksempel ensomhet i foreldreskapet. COSP kan bety noe også for dem og forebygge fremtidige vansker.

Ikke ment som behandling

Alle studier har sine styrker og begrensninger, men sammen bidrar de til å svare på hvordan COSP kan brukes, tilpasses og kombineres. Selv om det trengs mer forskning for å kunne si med enda større sikkerhet hvordan og for hvem programmet virker, er vi uenige med Smith i at det er «uten effekt».

Det er avgjørende å huske at COSP er psykoedukasjon, ikke behandling, både i fremtidige effektstudier og i spørsmål som gjelder praksis. Vår erfaring er at et kurs kan gi foreldre ny forståelse av seg selv og barnet, et språk for barnets behov og egen omsorg, mindre stress og motivasjon til å søke mer hjelp når det trengs, og kan skape fellesskap mellom foreldre.

Det er nettopp på de områdene studiene oftest finner endring. Det er ikke rimelig å forvente at et kurs alene endrer etablerte tilknytningsmønstre i familier med alvorlige vansker, og det er heller ikke slik kurset anbefales brukt. Dette er familier som trenger mer gjennom bruk av støttende tjenester og for eksempel behandlingstiltaket Circle of Security Intensive (COSI), som Smith også peker på, der samspillet kartlegges og behandlingen tilpasses den enkelte familien.

Men vi mener kunnskapsgrunnlaget understøtter at COSP har en berettiget plass som psykoedukativ støtte til foreldre – i tråd med klinisk erfaring og tilbakemeldinger fra foreldre og ansatte i tjenestene.