Tre nødvendige forutsetninger

Norge mangler en samlet ordning som sikrer testkvalitet, oppdaterte normer og vurdering av testbrukerkompetanse. Ansvaret for testenes kvalitet og anvendelse må plasseres et tydelig sted, og kan ikke overlates til markedet, profesjonsforeningen eller den enkelte psykolog. På andre samfunnsområder er uavhengig kvalitetskontroll en selvfølge, eksempelvis Direktoratet for medisinske produkter og Justervesenet. Selv om psykologiske tester ikke er direkte sammenlignbare med medikamenter og tekniske måleinstrument, mener vi det bør være like selvsagt å ha en tydeligere ordning for uavhengig kvalitetssikring av tester som ligger til grunn for viktige beslutninger om mennesker.

Videre mener vi helseforetak, kommunale og private helsetjenester, PP-tjenesten, Statped og Nav må være villige til å betale det kvalitetssikrede testverktøy koster. Kostnadene innebærer innkjøp, digitale løsninger, opplæring, vedlikehold og oppdateringer. Virksomhetene må samtidig organisere testbruken slik at den blir økonomisk og praktisk gjennomførbar.

I tillegg må norske myndigheter etablere mer systematisk bruk av kravspesifikasjoner til testene, kvalitetskontroll av tester og dokumentasjon av testbrukerkompetanse. Norge kan se til retningslinjene International Test Commission (ITC, 2013) har utviklet for testbruk, og modellen European Federation of Psychologists’ Associations (EFPA, 2025) har utviklet for vurdering av testkvalitet, og videreutvikle en forpliktende nasjonal modell for kvalitetssikring av både tester og testbrukere. Tilsvarende ordninger er allerede etablert på det arbeids- og organisasjonspsykologiske området (se for eksempel DNV, u.å.-a; u.å.-b).

Digitalisering er ikke problemet

Vi mener gode digitale skåringsverktøy kan redusere manuelle feil og effektivisere testarbeidet, noe som bør ønskes velkommen. Men når omregningen fra råskåre til standardskåre skjer i et digitalt system uten innsyn i normdata og normtabeller, svekkes muligheten til å kontrollere resultatet. Psykologen har fortsatt det faglige ansvaret og må i tråd med etablerte standarder for god testbruk kunne etterprøve hvordan resultatet er fremkommet.

Etterprøvbarhet handler også om fleksibel bruk ved ufullstendige undersøkelser og i minoritetsspråklige og minoritetskulturelle kontekster. Hvis manglende fleksibilitet og innsyn gjør terskelen for nye tester for høy, kan utdaterte testversjoner bli brukt videre. Det er ingen tjent med. Digitalisering og faglig etterprøvbarhet bør gå hånd i hånd.

Testkvalitet koster

Utvikling, oversettelse, normering, digital infrastruktur, informasjonssikkerhet og oppdatering av gode psykologiske tester koster penger. Det er rimelig at kommersielle leverandører får betalt for sine produkter og tjenester, og at testmateriell beskyttes.

Men en kvalitetssikret testbruk må også være økonomisk, praktisk og organisatorisk gjennomførbar. Diskusjonen om testkvalitet må derfor også handle om prismodeller, betalingsvilje og finansieringsansvar – et ansvar som ikke kan skyves ned på den enkelte psykolog.

Viktig ansvarsfordeling

Helsedirektoratets gjennomgang av nasjonale faglige retningslinjer viser at flere anbefalte verktøy mangler distribusjonsrett eller norsk versjon (Helsedirektoratet, 2023). Tilgang til oppdaterte tester er dermed allerede en systemutfordring.

For å bedre situasjonen er det etter vårt syn nødvendig med et tydeligere sentralt ansvar for testinfrastruktur, testkvalitet og testbrukerkompetanse. Ansvaret må fordeles mellom myndigheter, fagmiljøer, profesjonsforeningen, tjenestene og leverandørene. Myndighetene må bidra til å avklare ansvar, finansiering og nasjonale kvalitetskrav, mens virksomhetene må sikre forsvarlig organisering og finansiering av testbruken.

Fra konflikt til samarbeid

Testutvalget ønsker gode digitale løsninger, forsvarlig beskyttelse av testmateriell, etterprøvbare og oppdaterte norske normer, samt dokumentert kompetanse hos testbrukerne. Samtidig må leverandørene kunne utvikle økonomisk bærekraftige produkter.

Løsningene må være klinisk anvendelige og etterprøvbare og gjøre det mulig for psykologer å ivareta sitt faglige ansvar. Saken bør derfor løftes opp fra en debatt om normtabellenes tilgjengelighet, og bli starten på en langsiktig dialog mellom myndighetene, Norsk psykologforening, testleverandører, fagmiljøene, tjenestene og kjøperne. Målet må være å oppnå tydelig ansvarsplassering, bærekraftig finansiering, tydelig etterprøvbarhet i testene og tilfredsstillende kvalitetssikring av tester og testbrukere.