Strever psykisk med fysiske plager

Ifølge Studentenes helse- og trivselsundersøkelse 2026 oppgir 77 % av studentene at de har god eller svært god helse. Samtidig rapporterer nesten en av tre (32 %) å være mye eller svært mye plaget av helseplager den siste uken, særlig kvinnelige studenter (38 % mot 18 % blant menn). De mest utbredte plagene er tretthet og lite energi (43 %), søvnproblemer (24 %), hodepine (17 %), magesmerter (15 %), ryggsmerter (14 %; Sivertsen & Bjørkheim, 2026). Imidlertid gir ikke dataene informasjon om hvor stor andel studenter som har en vedvarende eller kronisk lidelse som går ut over livskvalitet, studieprogresjon eller fungering i hverdagen.

I vår psykiske helsetjeneste møter vi jevnlig studenter med vedvarende fysiske helseplager som strever med å fungere godt i hverdagen. Slike studenter er særlig sårbare for psykiske vansker og sosial isolasjon (Ball et al., 2024; Herts et al., 2014). Vår erfaring er at de ikke kontakter oss i første semester, da mange opplever at de har nok med å finne ut av studielivet i seg selv. En del av deltakerne i våre grupper har også gitt uttrykk for et ønske om at studietiden kunne bli en sjanse til å starte på nytt, der sykdom ikke skal definere hvem de er sosialt.

Vi ble inspirert til å utvikle gruppetilbudet da vi erfarte at mange studenter med vedvarende fysiske helseplager opplevde å være den eneste studenten som må leve med begrensninger og takke nei til det de egentlig ønsker å delta på. Støtte fra andre gruppemedlemmer i samme livssituasjon kan bidra til økt mestring og bedre håndtering av helseutfordringer (Rogowsky et al., 2020).

Tjueåringer med redusert livskvalitet og funksjonstap

Vi har gjennomført seks grupper med seks–åtte deltakere per gruppe (totalt 38 deltakere), med én gruppe per semester, siden oppstart høsten 2023. Bare én deltaker har avsluttet etter første samling, ellers har det ikke vært frafall. Før hver gruppe gjennomfører vi en forsamtale med interesserte studenter for å orientere om innholdet, avklare spørsmål og adressere eventuelle bekymringer, samt vurdere om studenten er egnet for deltakelse. Hovedkriteriet for egnethet er at sykdommen påvirker livskvalitet, sosial fungering og hverdagsflyt, for eksempel gjennom sosial tilbaketrekning eller opplevd funksjonstap. Deltakerne har tatt kontakt med vår psykiske helsetjeneste, som indikerer at de opplever psykisk plage i utgangspunktet.

Flertallet av deltakerne har vært kvinner, i tråd med kjønnsfordelingen i øvrige tilbud ved Sammen Psykisk Helse og i høyere utdanning generelt (Haugen et al., 2024). Deltakerne har alle vært i tjueårene, de fleste i første halvdel. Noen har hatt medfødte tilstander eller sykdommer med debut i barndom/ungdomstid, mens andre først har opplevd symptomdebut etter studiestart. Ofte har studentene vært plaget av alvorlig mage- og tarmsykdom, revmatologiske og autoimmune tilstander, ulike smertetilstander (som migrene og endometriose) samt utmattelsestilstander. I gruppene har vi inkludert både studenter under utredning og studenter med avklart diagnose.
Som mindre egnet til gruppetilbudet vurderte vi studenter svært tidlig i sykdomsforløpet, med psykiske utfordringer som dominerer mer enn fysiske, eller der studenten ikke er klar for å reflektere over å leve med sykdom. Studenter med kognitive vansker som gjør det vanskelig å følge gruppens rammer, kan også være mindre egnet. Helseplager direkte knyttet til traumer eller overgrep har ikke blitt vurdert som aktuelle, da slike utfordringer krever en annen behandlingstilnærming.

Normalisering og selvomsorg

Forløpet går ukentlig over åtte uker, med en oppfølgingssamling etter seks–åtte uker. Hver samling varer to timer inkludert pause og følger en fast struktur med landingsøvelse, erfaringsdeling, skriveoppgave, psykoedukasjon, gruppesamtale og avsluttende refleksjon. I flere samlinger bruker vi øvelser fra «Syk eller frisk? Hvordan du kan føle deg frisk, selv om du er kronisk syk» (Wilhelmsen-Langeland, 2023). Boken er en av få nyere norske arbeidsbøker rettet mot vår målgruppe.

Målet er at gruppen skal bidra til økt aksept for egen livssituasjon, styrket selvomsorg, mer kunnskap om rettigheter og tilrettelegging, normalisering av tanker og følelser knyttet til vedvarende sykdom og redusert opplevelse av ensomhet gjennom erfaringsutveksling med jevnaldrende studenter. Temaene er valgt på grunnlag av vår erfaring i terapiforløp med studenter med fysiske helseplager.

Trygghet, fellesskap og gjenkjenning

Første samling etablerer trygghet og fellesskap gjennom normalisering av vanlige tanker og følelser ved vedvarende sykdom. Å skape tidlig gjenkjenning kan redusere skam, senke terskelen for deling og gjøre gruppen til et sted der erfaringer kan forstås som normale reaksjoner på en krevende livssituasjon. Begrepet «deltidsjobben du ikke har bedt om» brukes for å konkretisere den usynlige merbelastningen helseplagene medfører. I samlingen nevner vi som gruppeledere kort at vi selv har erfaring med vedvarende sykdom i studietiden, og at erfaringen var en del av bakgrunnen for å utvikle tilbudet deltakerne nå mottar. Hensikten er å dempe inntrykket av at vi møter studentene utelukkende i en ekspertrolle, som mange har en viss skepsis til etter lange sykdomsforløp.

Tilrettelegging, rettigheter og fremtiden i arbeidslivet tas opp i andre samling, fordi temaene ofte må avklares i starten av semesteret. Vi orienterer om muligheter ved studiesteder, Lånekassen og Nav, da tilbudene kan redusere hverdagsbelastning, forebygge frafall og gi studentene større handlingsrom.

I den tredje samlingen utfører deltakerne en skriveøvelse hvor de forteller sin egen sykehistorie. Hensikten er å gi dem anledning til å sette ord på egne erfaringer til andre som kjenner seg igjen. Når historien formuleres og deles, gir de andre deltakerne ofte uttrykk for omsorg og gjenkjennelse.

Forventninger, deling og livssorg

Etter å ha etablert trygghet i gruppen gjennom de første tre samlingene legger vi større vekt på refleksjon, utprøving og overføring til hverdagen. I fjerde samling rettes oppmerksomheten mot egne holdninger til sykdom generelt og egen helsetilstand spesielt. Vi ser på hvordan indre krav, bekymring og selvkritikk kan påvirke både følelser og kroppslig belastning. Mange forsøker å mestre sykdom ved å presse seg, skjule behov eller holde fast ved tidligere standarder for prestasjon og deltakelse. Slike leveregler kan bli belastende når kapasiteten endrer seg.

Selvomsorg, grenser og relasjoner er temaet for femte samling, og handler om å ta egne behov på alvor uten at selvomsorg blir et nytt krav. Mange deltakere opplever at de må forhandle mellom egne behov og andres forventninger, og kan streve med å forklare begrensninger som ikke alltid er synlige. I samlingen arbeider vi med grensesetting gjennom en øvelse som ser på hva andre har tjenestemessig behov for å vite. Eksempelvis: Hva trenger en venn å vite, og hva bør veileder vite om. Vi går inn på at å kunne si nei, uttrykke egne behov og sette grenser er uttrykk for kraftfull selvmedfølelse (fierce self-compassion; Neff, 2021).

Sjette samling utforsker sorg over endret nåtid og usikker framtid (Røseth & Werner, 2020). Vedvarende sykdom kan innebære tap av muligheter, identitet og spontanitet, samtidig som tapene ofte er lite synlige for andre. Mange kan derfor mangle språk for sorgen eller oppleve at den ikke blir anerkjent. Gjennom praktiske eksempler understreker vi at aksept er en måte å ta utgangspunkt i situasjonen slik den er.

Identitet og hverdagsendring

I syvende samling reflekterer deltakerne over forholdet mellom sykdom, studentrolle og egen identitet. Langvarige helseutfordringer kan skape usikkerhet rundt hvor stor plass sykdommen skal få i selvforståelsen, og hvordan man kan være både student, venn, kjæreste, framtidig yrkesutøver og syk samtidig. Modellen for identitetstilstander (Illness identity states, Oris et al., 2018) brukes til å utforske naturlig veksling mellom opplevelser av avvisning av sykdom, overopptatthet, aksept og berikelse i ulike faser av sykdomsforløpet. Modellen gir et grunnlag for å akseptere egne opplevelser, og for å akseptere at man ikke alltid klarer å akseptere.

Siste ordinære samling samler trådene fra forløpet. Etter seks–åtte uker møtes gruppen for å se tilbake på hva som har skjedd. Samlingen er lagt inn fordi endring ofte først blir synlig når deltakerne har fått prøvd ut innsikter og strategier i egen hverdag.

Gjenkjennelse og endringsprosesser

I en evaluering som 27 av 38 deltakere (71 %) svarte på, beskrev mange større aksept for egen helsetilstand, tanker og følelser, og mindre strenghet mot seg selv ved avslutning. Deltakernes vurderinger tilsier at de opplevde det som spesielt nyttig å få innsikt i at aksept ikke står i motsetning til endring. I oppfølgingssamlingen seks–åtte uker etter forteller flere at de har tatt andre valg enn tidligere, hvor de har vært mer selvmedfølende, blant annet når det gjelder studieprogresjon, eller ved å justere forventninger til seg selv. Noen beskriver at selv uten endringer i hverdagen har det foregått en indre endringsprosess: «Det har vært godt å sette av tid og komme på kurset, men det har ikke gjort særlig endring i hverdagen, fordi jeg selv ikke tilrettelegger. Det er noe jeg vil bli bedre på.»

Selv om deltakerne har ulike sykdomserfaringer, oppstår det raskt gjenkjennelse i gruppen. Noen vektlegger at fellesskapet har hatt en så stor verdi for dem at det har vært hovedgrunnen til å delta. Som gruppeledere opplever vi at forskjellene mellom deltakernes sykdomserfaringer faktisk kan gjøre det lettere å innta et metaperspektiv på hverandres situasjon. I stedet for å sammenligne grad av mestring eller sykdomsbelastning, slik noen kan erfare i grupper for samme diagnose, blir deltakerne mer oppmerksomme på egenarten i både egen og andres situasjon. De uttrykker både støtte og beundring for måten andre gruppedeltakere har håndtert utfordringer som er typiske for sin sykdom. Flere beskriver at gruppen er en bedre erfaring enn mestringsgrupper for spesifikke sykdommer, der de har opplevd å skille seg ut på grunn av ung alder.

Alternative løsninger i gruppetilbudet

Åtte samlinger er valgt ut fra praktiske rammer: et semester på fire–fem måneder, rekrutteringsprosess og eksamensperiode hvor studentene har mindre kapasitet til eget utviklingsarbeid. Et lengre forløp ville kanskje gitt mer stabile endringer over tid. Flere studenter ønsket månedlige oppfølgingstreff semesteret etter, men det er vanskelig å gjennomføre når studenter flytter eller avslutter studiet og gruppen derfor fragmenteres.

I de første gruppene hadde vi undervisning om smerteproblematikk. Vi erfarte at temaet ble for omfattende og ga varierende utbytte for deltakere som i ulik grad var plaget av smerte, og valgte derfor å utelate temaet videre. I starten hadde vi også eksterne bidragsytere som informerte om tilrettelegging, hvor studentene ga tilbakemelding om at innleggene forstyrret gruppefølelsen. Innleggene om tilrettelegging har vi etter hvert valgt å holde selv.

Hensiktsmessig å videreføre

Vår erfaring er at gruppen for vedvarende fysiske plager er et verdifullt tilskudd til studenthelsetjenesten. Vi vurderer at slike grupper kan overføres til andre studenthelsetjenester, og med noen justeringer kan gjennomføres i andre helsetjenester for unge. Flere av deltakerne har fortalt at de har savnet noe tilsvarende i sin kontakt med spesialisthelsetjenesten. Å etablere slike grupper digitalt kan også være en mulighet for å komme i kontakt med flere i samme situasjon.

Flere av deltakerne har fortalt at de har gjort endringer som bidrar til at de kan gjennomføre studiene sine, som gir en samfunnsøkonomisk gevinst. En av deltakerne beskrev hva som var spesielt viktig, på en måte som oppsummerer vårt ønske for gruppen: «At jeg ikke er så ensom som jeg trodde, og at jeg kanskje har fått litt mer framtidshåp, og ikke minst litt mer giv til å ta tak i tilstanden framover.»