Pasienten må få et reelt valg

Løchen viser til at samtykke ikke er påkrevd når kunstig intelligens (KI) brukes som arbeidsverktøy. Uavhengig av hva lovverket krever, mener jeg det må være en selvfølge at pasienten får bestemme om KI skal brukes i terapirommet.

På mitt fastlegekontor kan jeg og andre pasienter reservere oss mot KI. En tilsvarende reservasjonsrett bør også gjelde hos psykologer. Som Løchen påpeker, kan det være vanskelig å si nei direkte til behandleren. Derfor bør pasienter kunne reservere seg via Helsenorge, innkalling eller telefon. Valget må kunne endres uten begrunnelse eller konsekvenser for behandlingen.

En mikrofon kan påvirke pasientens tillit, særlig overfor en ny og ukjent terapeut. Hvis teknologien gjør det vanskeligere å snakke fritt, skal den ikke brukes. Heller ikke psykologer bør pålegges å bruke et verktøy de mangler tillit til.

Men under forutsetning av samtykke og valgfrihet mener jeg det finnes store potensielle fordeler ved bruk av KI – som kan komme både terapeut og pasient til gode. De må ikke mistes av syne når problemstillingene drøftes.

Konkurranse om oppmerksomheten

Løchen spør hvem KI-verktøyene egentlig er et gode for, og viser til pasienter som opplever teknologien som ubehagelig. Men erfaringene kan være ulike. Selv har jeg som pasient opplevd en tydelig forskjell etter at fastlegen min begynte med KI-assistert journalføring. Før kunne jeg sitte gjennom en hel konsultasjon uten å få særlig øyekontakt med legen. Blikket var rettet mot PC-en, som konkurrerte med meg om oppmerksomheten. Nå ser fastlegen på meg gjennom store deler av konsultasjonen, lyttende, oppmerksom og fremstår langt mer til stede. For meg har ikke KI gjort konsultasjonene mindre menneskelige, snarere tvert imot.

Mine erfaringer kan ikke uten videre generaliseres til alle pasienter, men det finnes forskning som tyder på at mange er positive til KI-assistert journalføring. I en amerikansk studie med 2202 pasienter oppgav 70,1 % at teknologien var nyttig, og 73,6 % ønsket at den ble brukt igjen (Shah et al., 2026). Studien undersøkte ikke psykoterapi spesifikt, men viser likevel at KI kan oppleves som et gode. Vi bør med andre ord ikke avvise teknologien på alles vegne.

Dokumentasjonskravene fyller terapirommet

Vi bør heller ikke undervurdere arbeidsmengden dokumentasjonskravene kan utgjøre for behandleren. Kanskje særlig tidlig i yrkeskarrieren når det er vanskelig å skille ut hva som er mer eller mindre vesentlig å journalføre.

Da jeg som psykologstudent arbeidet på sengepost i psykisk helsevern, var arbeidsdagen egentlig over klokken 15.30. Likevel satt jeg ofte til klokken 19 eller senere for å ferdigstille journalnotater. Jeg druknet i dokumentasjonskrav, kom meg aldri hjem, og neste dag begynte den samme runddansen på nytt. Min erfaring er neppe unik.

En kartlegging fra Helse Vest i 2023 viste at 70 % av om lag 2500 klinikere innen psykisk helsevern og rusbehandling mente de brukte for mye tid på dokumentasjon. Omtrent like mange savnet tid til pasientkontakt (Oslo Economics, 2025). Det er erfaringer og tall som bør tas på alvor – og som kanskje kan endre seg dersom effektive hjelpemidler tas i bruk på en trygg måte.

Frigjøre tid til refleksjon

Dokumentasjonskravene krever oppmerksomhet under samtalen. Psykologen vet på forhånd at den skal journalføres. Behovet for å huske detaljer eller notere underveis kan trekke oppmerksomheten bort fra mennesket man har foran seg. Med KI-assistert journalføring kan psykologen lettere legge behovet for å dokumentere til side og rette oppmerksomheten mot pasienten.

Selv om jeg er enig i at det å skrive journalnotater kan gi rom for viktig klinisk refleksjon, mener jeg vi skal være forsiktige med å romantisere journalføringens verdi. Når dokumentasjonen først og fremst handler om å oppfylle systemkrav og den må presses inn mellom andre oppgaver eller ferdigstilles etter arbeidstid, blir det lite rom for ettertanke. Et KI-generert førsteutkast som psykologen selv vurderer og korrigerer, kan imidlertid frigjøre tid – tid som da kan brukes til klinisk refleksjon.

Mer enn tidsbesparelser

Innføring av KI-verktøy i klinisk virksomhet handler om mer enn tidsbesparelser. I en amerikansk studie, hvor KI-assistert journalføring var blitt benyttet i 30 dager, rapporterte 263 klinikere om mindre mental belastning og utbrenthet, bedre mulighet til å gi pasienten udelt oppmerksomhet og mindre dokumentasjonsarbeid utenfor arbeidstid (Olson et al., 2025). Selv om studien manglet kontrollgruppe, forteller funnene noe om verdien hjelpemiddelet kan ha for terapeuten selv og relasjonen til pasienten.

Slik jeg ser det, handler ikke innføring av KI først og fremst om effektivitet og ressursbruk, men om vi kan skape bedre arbeidsbetingelser i en presset arbeidshverdag. Det finnes mange beskrivelser fra psykologer tidlig i karrieren sin som opplever arbeidssituasjonen som svært belastende, og som stiller spørsmål ved om de vil makte å stå i arbeidet over tid (se eksempelvis Balbontin Stangenes, 2023; Hanevik, 2022; Hooper Storeide, 2022; Røsberg Erlandsen, 2022). Når tanken på å arbeide i psykisk helsevern nesten føles uaktuell for en nyutdannet psykolog med masse drivkraft og et stort ønske om å hjelpe, mener jeg vi har et problem. Vi må bidra til at psykologer blir værende i offentlige helsetjenester hvor kompetansen vår trengs. Dersom KI kan gjøre det lettere å stå i klinisk arbeid over tid, er det en mulighet vi må gripe. Skal vi ivareta pasientene, må vi ivareta psykologene som behandler dem.

Ikke et ukritisk ja

Hensynet til personvern, datasikkerhet og tillit må naturligvis veie tungt når KI tas i bruk i terapirommet. Det er der pasienter deler sine mest sårbare erfaringer.

Men dersom sikkerhetskrav og valgfrihet ivaretas, tror jeg KI kan gi økt tilstedeværelse, rom for klinisk refleksjon og en mer bærekraftig arbeidshverdag.

Løchen etterlyser større faglig debatt, noe jeg støtter. Selvsagt er det viktig å være oppmerksom på risikoen, men vi bør være like nysgjerrige på mulighetene. For kanskje handler det ikke bare om hva mikrofonene kan ta fra terapirommet, men også om hva de, brukt riktig, kan gi oss tilbake.