Når pressens dom faller før fakta

Poenget med vår kronikk er å advare mot en utvikling der pressens ansvarliggjøring og kritikk kommer før fakta er på bordet, og der mediedekningen blir uproporsjonal i forhold til synden som er begått. Som profilert feminist og SV-politiker burde Igland ønske velkommen en debatt som tar pressens ansvar på alvor, og mane til større bevissthet om hva og når media dekker, og i hvilket omfang.

Igland skriver blant annet: «Viten om at også vi kan irettesettes når vi oppfører oss kritikkverdig, bør ikke være noe som skremmer folk fra å uttale seg.»

Det er det lett å si seg enig i. Det vi forsøker å problematisere, er at en lav og utelukkende subjektiv terskel for irettesettelse kan virke nedkjølende på viljen til å delta i offentlig debatt. Og bedre blir det ikke med det halehenget av subjektive og ladede kommentarer i sosiale medier som ofte følger med.

Offentlighetens skyggesider - kjendisjakt

Igland poengterer at den politiske og personlige sfæren ikke er separate enheter, men eksisterer i samme rom.

Dersom vi skal tolke Igland slik at politikere og fagpersoner som uttaler seg offentlig, ikke har rett til en personlig eller privat sfære, beveger vi oss inn i et svært utrygt landskap. Å være forsiktig med hvordan man oppfører seg, og hva man sier i det offentlige rom, er ingen dum leveregel, men alle har behov for en beskyttelse av sitt privatliv.

Når Igland skriver «For eksempel ble Finn Skårderud aldri sanksjonert formelt på bakgrunn av privatisering av behandlingsrelasjon eller for uaktsom oppførsel i møte med pasienter. Han ble til syvende og sist felt grunnet en liberal forskrivningspraksis», beskriver hun godt vårt poeng.

I perioden 2021–2024 ble 22 leger meldt til politiet for å ha tatt ut nesten 150 millioner kroner for mye i refusjon (Heggen, 2025).

Svært få av disse ble omtalt og navngitt i mediene, selv om samfunnsproblemet er like alvorlig uansett om det er Finn Skårderud som «tusker» til seg uberettigede refusjonskroner, eller om det er en fastlege i Ullensvang. Men det er selvsagt den profilerte kjendislegen som blir utsatt for betydelig mediedekning. Det illustrerer hvordan pressens søkelys ofte rettes mot enkeltpersoner med høy offentlig profil, mens strukturelle eller like alvorlige forhold begått av mindre kjente aktører forbigås i stillhet.

Leder for Stadsteatern i Stockholm, Benny Fredriksson, tok sitt liv etter tre måneders mediekjør der anonyme kilder fikk slippe til og beskrev Fredriksson som «en uberegnelig diktator som har presset fram en abort, sextrakassert personale og latt mannlige skuespillere begå overgrep uten å få represalier». En tidligere anonym ansatt ble sitert på at «alle som jobber på Stadsteatern, er redd for ham».

Aftonbladets selvkritikk i ettertid hjalp verken Fredriksson eller hans etterlatte: «Vi søkte etter de som hadde andre oppfatninger, vi visste at de fantes, men de ville eller våget ikke stille opp i de hysteriske Metoo-tidene, som ikke tillot noen nyansering», skrev kultursjef Åsa Linderborg i Aftonbladet etter dødsfallet (Mæland, 2018).

Problemet er ikke unntaksvis

Vi kunne nevnt flere eksempler på destruktiv og ensidig mediedekning. Men det må ikke misforstås som en underkjennelse av pressens viktige rolle i å avdekke og omtale alvorlige forhold – enten det gjelder kjente personer, maktposisjoner eller andre som har tatt for kjappe innersvinger. Når «dom» i det offentlige rom avsies med utgangspunkt i angivelige ofre, risikerer vi å skape rene gapestokktilstander. I så fall vil ingen av oss besvare telefonen neste gang mediene ønsker et innlegg, intervju eller noe som helst annet.

Cissi Wallin (NTB, 2022) anklaget journalistprofilen Fredrik Virtanen for voldtekt på sin Instagram-konto. Det førte til massive medieoppslag i svenske medier der Virtanen ble identifisert med navn og bilde. Deretter mistet han jobben i Aftonbladet. Senere ble Wallin dømt til betinget fengsel for grove æreskrenkelser og for å ha fremsatt falske anklager.

Vi ønsker ikke «svenske tilstander» i norsk presse – med forhåndsdømming, ensidige narrativer og gapestokklignende dekning av komplekse saker. Det vi etterlyser, er mer balanse, nøkternhet og ansvarlighet. Bak overskriftene er det mennesker.