Mangler eller ikke?

I 2019 stilte jeg ikke på basis av kritikk av det som hadde blitt gjort, derimot basert på det jeg opplevde som mangler i Psykologforeningens politikk. Mangler som jeg ønsket å bidra til å løse. Her er vi ved likhetene og forskjellene i budskapene fra 2019 og nåtiden. Fordi de manglene jeg anførte, var behov for et styrket medlemsdemokrati og en tydeligere strategi overfor manglene i tjenestene, særlig spesialisthelsetjenesten.

Jeg mener Psykologforeningen har gjort klare fremskritt på begge punkter. Organisasjonsendringene som fullføres på kommende landsmøte, er forankret i en omfattende gjennomgang som involverte hele organisasjonen og en medlemsundersøkelse til alle medlemmer (Norsk psykologforening, 2022). Jeg mener endringene må få sette seg og videreutvikles i små skritt. Jeg mener ikke at det er behov for nye omfattende strukturendringer.

Forholdene i tjenestene har vi nå en tydeligere strategi på. Det er en kjensgjerning, de ligger tilgjengelige på vår nye hjemmeside for alle som vil lese dem (Skard, 2025c, 2025d). Jeg har tidligere anført hvilke punkter i strategiene som har gitt oss gjennomslag, og hvilke punkter som trenger forbedring. Dette er et langsiktig arbeid, enkle løsninger som presenteres på de komplekse utfordringene i helsetjenestene, er lite troverdige.

I så måte har Psykologforeningen levert på begge punktene som ble anført i 2019, uenigheten består i om disse endringene er tilstrekkelige. Finnes de samme manglene når vi ser oss i speilet? Det får Landsmøtet avgjøre.

Lille speil på veggen

Landsmøtet må også avgjøre det overordnede spørsmålet om hva Psykologforeningen skal bruke kapasitet på i de neste tre årene. Nye organisasjonsendringer legger beslag på ressurser og oppmerksomhet, det har vi nylig erfaring med. Jeg mener vi er bedre tjent med å videreutvikle eksisterende organisasjonsstruktur, forbedre eksisterende strategier og forene krefter i innsats overfor de store oppgavene som samfunnet nå krever av oss. Vi bør med andre ord slutte å se oss i speilet og ta fatt på arbeidet samfunnet krever av oss, og som medlemmene har valgt oss til å gjøre.