Vi ville blitt ekskludert

Mens vi mimret om studentlivet på jubileet, ble vi med ett klar over at få av oss ville blitt psykolog i dag tross gode akademiske og sosiale evner. Med dagens system, med opptak direkte fra videregående basert på karakterer, ville mindre enn «en håndfull» av oss kommet inn. Ikke fordi vi manglet evner, men fordi vi utviklet oss i ulikt tempo og hadde ulike livssituasjoner. Mange av oss visste ikke hva vi skulle bli da vi var 15–16 år. Vi fullførte videregående på en «god nok» måte, uten presset om perfekte karakterer. Vi hadde tid til å være ungdommer – med venner, trening, kjæreste, hobbyer, «feiring av livet» og livets første kjærlighetssorg – uten at det ødela fremtidige karrieremuligheter. Noen av oss var kanskje ikke så gode i fransk eller syntes matte var et kjedelig fag, og karakterene ble deretter. Selv om vi ikke hadde toppkarakterer, var vi da ikke mer enn gode nok til å bli psykologer?

Direkte opptak til profesjonsstudiet

Overgangen til direkte studieplass via Samordna opptak kom gradvis på de ulike universitetene: UiO i 2007, NTNU i 2011, UiB i 2016 og UiT i 2020 (Hovdhaugen et al., 2020). En viktig begrunnelse var å redusere presset ved årsstudiet. Mange tok opp fag mange ganger for å få A i snitt, som var inntakskravet. Mye tid og ressurser ble for en stor andel kastet bort på å ikke komme inn.

Hvordan har den nye ordningen fungert? Er det forskjeller på studenter som kommer inn direkte fra videregående, og studenter på den gamle ordningen?

En annen gruppe psykologer

En studie fra UiB (Nordmo et al., 2018) viser at det ikke var signifikante forskjeller mellom studenter som kom inn via årsstudium, og dem med direkte opptak. Noen sentrale små forskjeller trekkes likevel frem. Studenter med direkte opptak kommer oftere fra familier med høy sosioøkonomisk status, og andelen menn har gått ned. Kjønnspoeng for menn ble innført i 2019–2020, men det er usikkert om dette øker antallet mannlige psykologer (Hovdhaugen et al., 2020). Studenter med direkte opptak på UiB rapporterte også mindre bevissthet rundt studievalg og lavere tilfredshet med karrierevalget (Nordmo et al., 2018). Ved UiB er det eksempelvis også flere som dropper ut (høyere frafallsrate) ved direkte opptak enn etter årsstudium, hhv. 15–20 prosent mot 5–10 prosent ved gammel ordning (Andersen et al., 2024). For å kompensere tar studiestedene nå inn flere studenter enn de har plass til, for å sikre nok som fullfører psykologstudiet.

Opptak direkte fra videregående

Opptak direkte fra videregående krever tre år med toppkarakterer. Ordningen favoriserer dem med tidlig modenhet, høy utholdenhet og stabile livsforhold. Kan denne ordningen også påføre ungdom og kommende psykologer langvarig stress knyttet til skole og prestasjoner? Jeg mener dette systemet legger opp til at kommende psykologer må være «flinke piker», og prestere på topp i alle fag over flere år. Hvordan påvirker dette ungdom i utvikling, kognitivt, sosialt, emosjonelt og biologisk? Stress er en viktig faktor for psykisk og fysisk uhelse, og hvordan påvirker dette da de kommende psykologene? Er det noe forskjell på sykemeldingsraten hos psykologer med indirekte eller direkte opptak til studiet?

Er direkte opptak rettferdig for ulike grupper? Hva med dem som utvikler seg senere? Gutter, for eksempel, utvikler seg på gruppenivå senere enn jenter – både biologisk, kognitivt og sosialt. Hva med ungdom med psykiske plager, sosiale utfordringer, fysiske helseplager eller nevrobiologiske utfordringer som ADHD? Er det rettferdig for dem med opptak rett fra videregående? Kunne de blitt like gode eller kanskje bedre psykologer hvis de fikk en reell mulighet til det? Så spørsmålet står igjen: Får vi egentlig tak i de beste psykologene med dagens opptakssystem?

Får vi de beste?

Hva skjer når kommende psykologer er yngre, har bakgrunn fra høy sosioøkonomisk statusfamilie, har mindre livserfaring og kanskje er en mer homogen gruppe? Jeg mener dette er betenkelig – både for den enkelte psykolog og for møtet med arbeidslivet og pasientene. Å være psykolog handler om å møte og hjelpe mennesker med ulike livshistorier, vise empati og forståelse. Mange pasienter har bakgrunn som skiller seg fra psykologens – både sosialt og økonomisk. Hvordan oppleves det å bli møtt av en psykolog som selv har hatt en ungdomstid preget av skoleflinkhet og høye prestasjoner? Hva skjer når psykologen kanskje ikke er helt tilfreds med valget av yrket? Kan man da tillate seg å bytte yrke, og hvordan påvirker det arbeidsmiljøet og pasientene?

Den høye kvinneandelen

Hva betyr det at majoriteten av psykologer er kvinner? I mange BUP-enheter er det for eksempel få eller ingen menn. Samtidig viser forskning at mange unge gutter/menn opplever lavere terapeutisk allianse og oftere dropper ut av behandling med kvinnelige terapeuter (Wintersteen et al., 2005). Hvordan sikrer vi at unge gutter og menn får hjelp de faktisk klarer å ta imot? Hva gjør det også med arbeidsmiljøet at det mange steder er få eller ingen menn?

Omleggingen fra opptak via årsstudiet til karakterer fra videregående skulle redusere presset ved årsstudiet, men har presset i stedet flyttet seg til videregående? Hva gjør dette med ungdommen, som må prestere maksimalt i tre år for å ha en sjanse? Får vi tak i de beste psykologene – eller dem med best karakterer?

På tide med refleksjon og en revisjon?

Kanskje bør vi revurdere opptaksordningen til profesjonsstudier som psykologi, jus og medisin? Kanskje bør vi se til andre land, og utforske alternative modeller. Kan mer fleksible opptakskriterier gi en mer variert psykologgruppe og samtidig redusere stress og press blant unge? Kan et forkurs gi innblikk i hva psykologi er, og unngå at flere begynner på feil studie og dropper ut? På UiS og UiA skal man starte profesjonsstudium i psykologi, og det kan være en fin anledning til å tenke nytt om opptaksordningen. I de nye reglene for opptak til høyere studier som trer i kraft i 2028, åpner Kunnskapsdepartementet opp for å delvis kunne ta i bruk rangerende opptaksprøver (Kunnskapsdepartementet, 2025). Kanskje universitetene i Norge sammen bør jobbe mot en god ordning for dette, slik at man kan utjevne noen av de nevnte problemstillingene?

Kun noen få fra kull 64 – som ble omtalt som «kremen av norske psykologer» – ville kommet inn med dagens ordning. Det er tankevekkende. Vi hadde ulik alder, bakgrunn og livserfaring da vi kom inn på psykologistudiet. Kanskje nettopp det har vært en styrke i møte med pasienter og arbeidsliv? Hvordan sikrer vi at fremtidens psykologer har både faglig kompetanse og menneskelig innsikt? Dette er et spørsmål som angår flere profesjonsstudier – og som fortjener grundig refleksjon.