Reell påvirkning

Når det snakkes om politisk påvirkning, er det ofte media som får oppmerksomheten, fordi det er her de fleste hører om politikk. Påvirkningen de fleste kjenner til, skjer primært her. Media er imidlertid toppen av isfjellet: De store politiske prosessene skjer ikke på TV eller i debattspaltene, men innad i de politiske partiene. Når stortingspolitikere er valgt og en regjering er satt, vil de selvsagt respondere på det media skriver om dem – det må de. Men lenge før de kommer til Stortinget, er deres valgprogram satt av partiet som har valgt dem til posisjonene de har. Og hvem skriver valgprogrammet? Jo, partienes medlemmer. En stortingspolitiker må selvsagt etterstrebe å ha velgerne med seg. Men har de ikke medlemmene med seg, kommer de aldri så langt som på valglista. De må vise sin lojalitet til partiets verdier og indre organisering først, og derfra kommer de første marsjordrene.

Når Skard snakker om å ha dialog med politikere, virker det som om han primært snakker om å ha dialog med makta. Og det er viktig. Men makta lytter ikke primært til ham, som han helt riktig forstår. All makt er gitt av noen – og for stortingspolitikere betyr det lokallagene og enkeltmedlemmene i partiet. Grunnfjellet, om du vil. Det er her Psykologforeningen gjennom sine enkelte medlemmer må være til stede. Når psykologpresidenten går inn i et møte med politikerne, tenker disse primært på sitt eget valgprogram. Hvis medlemmer av Psykologforeningen har bidratt i valgprogrammet, og hvis politikeren i rommet har psykologer blant sine partifeller, kommer presidenten til dekket bord.

Da kan presidenten fortsette et kontinuerlig arbeid, heller enn å arbeide med å få til en relasjon etter at noen er valgt inn. Jeg mener altså at psykologpresidenten trenger å vri sin oppmerksomhet til samfunnsprosesser og forebygging heller enn å ta hver enkelt politiker «i kur».

Fravær av ledelse

Når en leser Skards tekst, kan en få inntrykk av at politikere flest sitter med en grunnleggende mistenksomhet overfor Psykologforeningen. Han undervurderer i så fall politikeres toleranse for motstand og rolleforståelse. Men jeg betviler ikke at Skard har rett i at han starter i oppoverbakke. Jeg tror imidlertid ikke at årsaken er mistenksomme politikere og skjøre relasjoner. Jeg tror det handler om at han tenker som en terapeut, ikke som en politiker. Som en enkeltperson, og ikke som lederen av en organisasjon. Politisk påvirkning er en gruppeoppgave.

Når politikere og organisasjoner arbeider for gjennomslag, så stiller vi spørsmålet hvem kan vi mobilisere? Det er ikke den enkelte relasjon som skal bære saken, men summen av dem. Hvem kjenner jeg som kjenner dem? Hvem kan jeg alliere meg med for å legge press og fremsnakke oss? Skard fremstiller politisk posisjonering som et slags avansert alliansespill der han må fintilpasse sitt budskap i hvert møte. For all del, det er også nødvendig, men når han hausser dette så voldsomt opp, betyr det at han starter på bar bakke. Skard er tross alt psykologenes president. Han har mange medlemmer som er minst like relasjonelt kompetente, og som kan berede grunnen for ham. Men så lenge han fortsetter å sammenligne politisk påvirkning med individuell terapi, så står han like stille. Jeg leser teksten hans og tenker: Her trenger han ikke én koterapeut, men mange. Som leder bør det være hans jobb å organisere og mobilisere oss andre, men teksten hans handler kun om den enkelte terapi – hans oppgave alene.

En terapeutisk sammenligning for dere: Hvem ser barnet flest timer i uka – psykologen eller foreldrene? Derfor arbeider vi med foreldre og skole, og derfor må vi arbeide med partiapparat og medlemmer. Før han innser dette, kan han ikke få enklere arbeidsforhold. Han prøver å være en bevegelse helt alene. I tillegg legger han hindre i veien for at organisasjonen skal ha flere aktive tillitsvalgte som kan jobbe for samme sak. Ingen må forstyrre hans arbeid. Men hvor er hans tillit til at vi kan arbeide bedre sammen?

I politikken gjelder kjøttvekta. Antall medlemmer i foreningen har absolutt noe å si. Men antallet aktive medlemmer i partienes lokallag er enda viktigere. Summen av psykologer i lokallag som kommer med forslag som er i tråd med foreningens politikk, kan utgjøre mye, om Psykologforeningen tør lede dem. Om fire psykologer skriver et forslag og får det gjennom i tre ulike lokallag, er det ikke lenger bare Skard som driver politisk relasjonsbygging. Da kan han peke på foreningens og partiets grasrot. Jeg ønsker meg en felles plattform på tvers av politiske partier og et nettverk der vi jobber sammen for dette fra Fremskrittspartiet gjennom sentrum til Rødt. Jeg gjør dette etter beste evne allerede, og sørger for at psykologers initiativ og hjertesaker kommer inn i mitt partis program, og får satt opp møter på Stortinget. Men tenk hva vi kunne fått til sammen.

En president som mobiliserer

Psykologpresidenten starter pseudodebatter om hvisking eller roping. Han fordreier Hanne Linds argumenter til å handle om å rope mer i media. Men det er helt meningsløst å diskutere om roping eller hvisking før vi har diskutert sakene. På siste lederkonferanse ble samme tema tatt opp: Skal vi være kritiske eller kompromissvillige i møte med politikere? Siden Psykologforeningen består av psykologer, en usedvanlig relasjonelt kompetent gruppe, tenker jeg det er en debatt vi ikke trenger å bruke tid på. Det vi trenger å diskutere, er sakene. Hva skal vi få gjennom i Troms, i Innlandet, i Stavanger, i Trondheim? Hvilke satsinger skal vi bruke kompetansen vår på? Hovedsatsingsområdene forblir vage og mangler operasjonalisering. Han setter ikke i gang en diskusjon om hvilken region der vi lettest kunne vinne frem, og hvilken strategi vi skal bruke. I stedet bruker presidenten terapimetaforer og tenker han skal overtale politikere én av gangen.

Som medlem i Psykologforeningen blir jeg oppgitt av teksten hans. Jeg blir oppgitt fordi han tegner opp et kunstig skille. Jeg blir oppgitt fordi jeg savner ledelse. Jeg blir oppgitt fordi lederen av en organisasjon med nærmere 150 millioner i årsbudsjett ikke skjønner at han kan mobilisere mange flere enn seg selv. Jeg blir oppgitt fordi jeg tenker vi har så mange intelligente, kloke, engasjerte medlemmer som alle kan gjøre noe for å få gjennom foreningens politikk. Men vi blir ikke invitert til å gå ut og engasjere oss.

Ta politikerperspektivet

En organisasjon som arbeider via flere relasjoner, kan også kritisere i media på et helt annet vis. Politikere vet godt at toppen av isfjellet, media, ikke er det reelle arbeidet – og de forstår godt at organisasjoner har flere hensyn å ta. Det betyr ikke at en skal kritisere grenseløst, men at politikere respekterer folk som slåss for sitt syn og viser mot. Det er tross alt sånn de ble valgt selv. Skard tegner opp et skrekkbilde av å «rope» i terapi som om politikere ikke vet forskjellen på media og møter. Jeg får inntrykk av at Skard ikke forstår det selv. Den politikeren som rykker ut i media, gjør jo ikke kun det – de mobiliserer samtidig sine meningsfeller i andre leire slik at flere kan legge press. I viktige saker må en spille høyt innimellom – og i hvert fall ikke gi seg uten en kamp. Politikere står i mas hver dag, og for å klare å nå gjennom lydmuren er det ofte nødvendig at mange roper for å få til det ene dialogmøtet. Men Skard har helt rett i at det har liten effekt at han roper alene. Vi må gjøre det sammen.

Jeg har kritisert Skard ofte, slik jeg også kritiserer mine ledere og kamerater i partiet mitt internt. Min motivasjon er et bedre psykisk helsevern og en bedre Psykologforening. Jeg ønsker Hanne Lind og Helén Ingrid Andreassen inn i presidentskapet, fordi vi er enige om at en organisasjon må jobbe i flokk. Men som enhver politiker vet, er dine fiender også dine venner – når dere har et felles prosjekt. Jeg tar gjerne telefonen om Skard ringer. Jeg er ikke statsminister: Min makt er begrenset. Men jeg er en av mange psykologer som kan være en stemme inn i politikken. Vi kan skrive, snakke, fremme vedtaksforslag og kjempe for foreningens innflytelse. Og vi gjør det fordi stemmene våre sammen utgjør en forskjell.

Men det spørs om han vil gjøre det. Jeg tror han vil fortsette individualterapien sin.