Tillit

Historiker og filosof Yuval Noah Harari sier at hvert åndedrag handler om tillit (Harari, 2024). Vi trekker pusten og stoler på at luften ikke vil forgifte kroppen. Livet er en øvelse i å stole på noe utenfor oss selv. Uten tillit, sier Harari, kollapser samfunnet. Ingen handel, ingen helsevesen, ingen fagforeninger. Bare mennesker som beskytter seg mot hverandre.

Vi kan altså ikke bevege oss utenfor døren uten å stole på omverden. Vi stoler på at broen holder, at sjåføren i møtende bil er våken, at terapistolen bærer vekten av kroppen. Hverdagen fungerer bare fordi vi, som oftest uten å tenke over det, handler ut fra grunnleggende tillit.

Tillit handler ikke bare om verden utenfor oss, men også om hvordan vi møter hverandre i uenighet. Tillit er vår vilje til å forstå før vi vurderer andre.

Harari kaller det to start with a charitable position – å møte andre med en velvillig holdning. Når noen sier noe som ikke høres rett ut, ikke hopp til den verst tenkelige tolkningen. Ikke vær naiv, men la tvilen komme den andre til gode inntil du har fakta om noe annet.

En velvillig holdning er et fagetisk valg. Det er å møte kolleger og meningsmotstandere med respekt og med en intensjon om å prøve å forstå hva de forsøker å uttrykke, før vi konkluderer med hva vi mener at de faktisk sier, eller hva vi har hørt at noen andre sa at noen mente. En velvillig holdning kan føre oss nærmere sannheten, ikke bare bekrefte forskjeller.

Fiksjon

Harari (2015) sier at fiksjoner er selve grunnlaget for menneskelig samarbeid. Når han snakker om fiksjon, mener han ikke løgn, men noe som ikke eksisterer fysisk, og som likevel har enorm virkning fordi det lever i vår kollektive forestilling. Han kaller dette intersubjektiv virkelighet: det rommet av mening vi deler og handler ut fra.

Psykologforeningen er et godt eksempel. Huset foreningen nylig kjøpte, det finnes. Medlemmene eksisterer, mintdropsene som smelter på tungen idet vi starter på et nytt spesialistkurs, er fysiske bestanddeler, og papiret som det står «kursbevis» på med blekk, utgjør en realitet. Men foreningen selv, den eksisterer bare som en historie vi forteller og tror på. En felles fortelling som gjør det mulig å samarbeide, å høre til, å stå for noe.

På samme måte er profesjonene, menneskerettighetene og de fagetiske retningslinjene for nordiske psykologer fiksjoner. De er historier vi har blitt enige om å la forme oss.

Psykologforeningen får form i måten vi snakker til og om hverandre på, hvordan vi tolker intensjonene bak et innlegg, og hvilke fortellinger vi lar dominere fellesskapet vårt.

Vi står nå foran et nytt kapittel, med valg av president, visepresidenter, sentralstyre og valgkomité. Slike valg handler ikke bare om personer, men om hvilket klima vi ønsker å skape for uenighet, og det ukjente.

Uenighet kan styrke tilliten til hverandre hvis vi formidler og tar imot den med respekt. Den kan også undergrave tilliten hvis vi bruker aggressive ord. Jeg ønsker meg et klima der vi møtes med nysgjerrighet snarere enn mistenksomhet. Der meningsbrytning er et uttrykk for engasjement, ikke en trussel mot fellesskapet.

Foreningen lever bare så lenge vi fortsetter å tro på den og har tillit til hverandre.