Nøytralitet er en aktiv posisjon

Nøytralitet er ikke unnvikelse – det er en aktiv posisjon. Sveits forsvarte sin nøytralitet under andre verdenskrig. Det krevde styrke. Å være nøytral krever mot til å stå imot ytre press og bevare autonomi. Ellers blir du overhøvla.

Vitenskapen tar helst ikke side i politiske konflikter. Den boikotter ikke. Den søker de beste forklaringene gjennom kreativitet og kritikk – ikke ved å lukke ørene. Vitenskapelig uavhengighet må forsvares med nebb og klør mot politiske interesser. Hvis Psykologforeningen tar side i Israel–Palestina-konflikten, kan den ikke samtidig påberope seg å være vitenskapelig informert, etter min mening.

Vi har sett hvordan politikk og krig henger sammen. I 2011 sendte Norge F-16 fra Bodø til Libya og slapp 588 bomber på Gaddafi og hans hær, fordelt på 2820 oppdrag over fem måneder. Gaddafi nektet å ta imot amerikanske dollar for oljen sin – han ville ha gull. USA kan trykke penger, men ikke gull. Norge vil ikke være russisk, men vi er ikke sterke nok til å forsvare vår nøytralitet alene. Derfor er vi avhengige av allierte. «Verdenssamfunnet» ville forhindre folkemord i Libya. Nyansene forsvant, og det eneste moralsk riktige ble å bombe. For vi kan vel ikke tillate folkemord?

Jeg som psykolog vil ikke bombe Afrika. Jeg som psykolog nekter å ta side i Israel–Palestina-konflikten. Hva jeg mener politisk som privatperson, vedgår ikke Psykologforeningen. Den skal jobbe for meg som fagperson – ikke som talerør for mine private politiske meninger.

Tar vi side i konflikten, kan vi ikke lenger holde rom for refleksjon. Da har vi tatt et standpunkt. Vi må velge, tenker jeg: Vil vi være vitenskapelig opplyste psykologer, politikere eller krigere? Jeg tror ikke vi kan være alle samtidig.