Kritikk uten redegjørelse

Min opplevelse er at flere opplever at debatten knyttet til landsmøtet og valg av nytt styre er blitt ubehagelig og krass. Jeg leser eksempelvis i Psykologisk.no at Per Isdal reagerer på at valgkomitéen har nominert Hanne Indregard Lind som president til tross for at sittende president ønsker å sitte en periode til (Isdal, 2025). Han skriver om «en følelse av uredelighet» og «maktspill». Men valgkomiteen er en lovlig valgt komité med seks medlemmer, som gjør nettopp sin jobb, som er å nominere kandidater. Å antyde «maktspill» på grunnlag av «en følelse av uredelighet» bidrar til å forurense det som skulle vært en sunn debatt om sak og retning. I tillegg bidrar slike påstander uten begrunnelser til å undergrave demokratiske prosesser i organisasjonen.

Grunnleggende demokrati

Jeg tenker at man innehar ikke verv for seg selv. Hverken presidenten, visepresidentene, styremedlemmene, delegatene eller tillitsvalgte. Man er valgt inn i vervene – for medlemmene. Når det gjelder presidentvervet, velges man for tre år av gangen, maks tre ganger. Det er ikke slik at man har «rett» til plassen fordi man har sittet to perioder. Hadde det vært slik, kunne vi bare droppet å ha presidentvalg for tredje periode.

Hanne Indregard Lind er en erfaren og god kandidat. Jeg opplever at hun er opptatt av tjenestene i distriktene, og vil styrke tillitsvalgte i små enheter og kommuner. Hun har uttalt at hun vil ha tilgjengelige tjenester hvor folk får reell behandling, og hun har i mange år jobbet mot overdreven rapportering og for å bedre fagfolkenes situasjon. Hun har mange års erfaring med pasientarbeid, hun har vært konserntillitsvalgt i fem år og har erfaring fra Sentralstyret og som visepresident (Lind, 2025). Jeg tenker vi kunne neppe fått en bedre presidentkandidat. Jeg anser at hennes søkelys på å styrke medlemsdemokratiet er spesielt viktig for medlemmene i Psykologforeningen, da det er dette som bygger en fagforening.

Behovet for ny kurs

Helseforetaksmodellen har tatt makten bort fra dem som kjenner pasientene best, og gitt den til styrer som ofte er mer opptatt av økonomiske resultater enn av mennesker. Helseforetaksmodellen ble laget for effektivitet, men passer dårlig i psykisk helsevern. Den skaper uønskede geografiske forskjeller og svekker demokratisk kontroll, reduserer relasjonell behandling til tall og produksjon og undergraver faglighet og nærhet. Frykt for endring kan likevel føre til at man forblir i det bestående – selv når det er endring som trengs. Når det argumenteres så hardt mot å innstille en ny president, opplever jeg det samme mønsteret i Psykologforeningen.

Håkon Kongsrud Skard skriver at «I usikre tider trenger Psykologforeningen tydelig lederskap og retning, noe jeg vil tilby» (Skard, 2025), og appellerer til trygghetsbehovet. Situasjonen fremstilles som farlig og uforutsigbar, derfor må vi stå støtt og fortsette som før. Retningen er satt, vi trenger ikke endring. Budskapet er forvaltning.

Hanne Indregard Lind skriver derimot: «Vi står overfor profesjonens kanskje mest kritiske brytningstid. Aldri har vi hatt flere medlemmer, men altfor få deltar i viktige diskusjoner om fagets fremtid.» Og: «For mange beslutninger fattes av et fåtall personer i fora få har tilgang til» (Lind, 2025). Hun beskriver et demokratisk potensial i en organisasjon der mange av medlemmene står utenfor beslutningsprosessene, og hvor det også er vanskelig å få innsikt i arbeidet som gjøres. Budskapet hennes handler om deltakelse, åpenhet og reell innflytelse.

Skard problematiserer samtlige av Linds budskaper i debatten og har «undret seg» over det meste. Når han blir utfordret av medlemmer, er stort sett svaret «dette gjør vi allerede». Slik retorikk gjør at jeg sitter igjen med et inntrykk av at Skard ser kritiske innspill som farlig og noe som må håndteres og dempes, mens Indregard Lind ser det som mulighet for vekst og utvikling. Der Skard vil bevare, vil Indregard Lind fornye. Der Skard søker kontroll, søker Indregard Lind medlemsinvolvering.

Foreningen står overfor et veiskille. Slik jeg ser det, kan vi fortsette å dyrke mer av det samme i det bestående, eller vi kan velge ledelse som våger å utfordre og utvikle systemene for mer medlemsdemokrati.