Ulike folk vil ulike ting

Skard skriver:

«Rammene for politisk påvirkning er annerledes, men premissene er like. Selv om man møtes i formelle rammer, med mange deltagere på begge sider, er hensikten å jobbe med felles løsninger på et problem. Arbeidet krever gjensidig tillit mellom partene. Derfor søker Psykologforeningen å vise myndighetene at vi forstår hvilket perspektiv de har når de vurderer våre felles utfordringer. Videre er det grunnen til at vi forutsetter at myndighetene har et reelt ønske om å tilby best mulig psykiske helsetjenester til befolkningen. Begge deler bidrar til den gjensidige tilliten og forståelsen.»

Jeg tror Skard tar feil her når han sier at dette premisset ligger til grunn for både politikk og psykoterapi. Jeg tror politikk er en verdikrig. Ulike folk vil ulike ting. Politikere argumenterer for sitt syn og sine verdier, og de prøver å få igjennom viljen til sitt parti. Psykoterapi er det stikk motsatte, slik jeg forstår det. I mitt hode vil en terapeut søke å forstå en annen person, ikke få ham til å gjøre det terapeuten vil. Jeg syns ikke at psykoterapi skal være et forsøk på å endre verdiene til klienten/pasienten. Og at det er nettopp dette som skiller psykoterapi og psykologer fra politikk og politikere.

Kan vi slutte å late som vi er leger?

Pakkeforløp eller ikke pakkeforløp, det har ikke en dritt å si for meg. Det som har noe å si for meg, er «den medisinske modellen» eller ikke «den medisinske modellen». Jeg kan ikke stå inne for å diagnostisere og behandle folk med psykisk lidelse, fordi jeg tror ikke sykdom i sinnet eksisterer. Jeg tror mange lider, og jeg tror folk er skrudd sammen forskjellig, men jeg tror ikke dette er sykdom. Vitenskapen har ikke bevist at det fins sykdommer i sinnet på samme måte som den har bevist at kreft er en sykdom som kan oppstå i kroppen. Psykologer vil være på lag med vitenskapen, men de respekterer ikke grensene vitenskapen setter. Jeg kan ikke jobbe i spesialisthelsetjenesten, for der må jeg diagnostisere og behandle pasienter, og jeg nekter å stemple folk som sjuk i huet.

Jeg syns vi bør slutte å late som om vi er leger: spesialister som kan behandle sykdom. For vi er ikke det, og vi kan ikke det. Vi er noe annet, og vi kan andre ting.

Psykologforeningen er ikke en «relativt liten aktør i helsefeltet», som Skard skriver. Uten å ha sjekket det ville jeg tenkt at Psykologforeningen er nest størst etter Legeforeningen. Og at det er derfor vi har råd til å kjøpe hus midt i Oslo sentrum, rett ved siden av Legeforeningen.

Psykologer for alt og alle

Jeg ser en Psykologforening som vil for mye. Psykologer skal ut i media, og psykologer skal inn i arbeidslivet og være eksperter på psykisk helse der. Psykologer er i psykisk helsevern og somatisk sykehus. Psykologer arbeider i fengsel, i Nav, i barnevern og på ulike institusjoner. Psykologer vil være eksperter på barneoppdragelse, parforhold og gi økonomiske råd (Montgomery, 2025). Psykologer drar til Gaza (Brubakk, 2024), og noen sover i sovepose (Refseth, 2022). Snart er det psykologer inni stua til folk. Er det noe sted psykologer ikke er, egentlig? Finnes det ingen grenser for psykologer?

«Felles ståsted», «Felles mål» og «En løsning som tjener alle» er overskrifter Skard bruker. Hvor står vi? Hvilket felles mål har vi, egentlig? Skard etterlater seg flere spørsmål enn han oppklarer. Det fins ikke «en løsning som tjener alle», spør du meg. Jeg står ikke og sier at jeg vet hva psykisk helse er. Jeg står ikke og sier at jeg kan skille hvem som er syk, og hvem som er frisk. Jeg står ikke og sier at jeg vet hva som er bra for den og den personen.

Det er slettes ikke sikkert at psykologene og myndighetene har så stor overlapp i felles ståsted, felles mål, felles problemforståelse og felles ønske. Ulike politiske partier er uenig i hva som er det gode liv, og hva vi som samfunn vil prioritere. Det er slettes ikke sikkert at alle ønsker flere psykologer og bedre psykisk helse (som definert av Psykologen). Staten vil for eksempel at folk skal jobbe og være produktive. Dette kan komme i direkte konflikt med individets ønske om å ikke gjøre meningsløst arbeid. Skal psykologen her støtte staten eller individet? Jeg minner om Erich Fromm (Vedanta Video, 2020) sin advarsel om at psykologen kan stå i fare for å bli «presten i det industrielle system», som hjelper individet med å fungere effektivt i et system som i det store og hele kommer noen få individer til gode på bekostning av de fleste.

«Konstruktiv kritikk», som Skard nevner til slutt, finnes ikke. Kritikk er et forsøk på å rive noe ned. Altså det motsatte av å konstruere noe: å bygge opp. Hvis du prøver å rive ned noe med alt du har – og det fortsatt står – da er det solid, og til å stole på.

Skard snakker om tillit. Jeg syns Skard er uklar og vag i dette debattinnlegget. Jeg stoler ikke på folk som uttrykker seg uklart og vagt, så jeg stoler ikke på Skard.