Kvalitet over kvantitet

Vi er åpne for at det finnes flere måter å organisere spesialistutdanningen til psykologer på. Helsedirektoratet mener dagens ordning ikke nødvendigvis sikrer at riktig mengde ressurser brukes i tjenesten og i utdanningen, og vil øke verdiskapning ved å nedskalere utdanningen. Vi vil løfte frem at barn, unge og deres tjenester trenger, og tjener på, psykologspesialister med solid terapeutkompetanse. Noen av forslagene som Helsedirektoratet skriver frem i sin rapport, gjør oss usikre på om de forstår hva som er en god terapeututdanning. Verdien av at spesialistutdanningen til psykologer som jobber i barn- og ungefeltet, har en form og et innhold som styrker deres kliniske ekspertise, må ikke undervurderes. Viktigheten av den betydelige relasjons- og terapeutkompetansen som psykologer må ha for å gjøre en god jobb, må ikke glemmes. Spesialistutdanningen må være faglig god nok til at den øker sjansen for at psykologene gjør et bedre klinisk arbeid. Vi tror at psykologspesialister som opplever mening og mestring i jobben, har gode grunner for å bli værende. Da vil de opparbeide seg gyldig erfaringskompetanse og være de robuste klinikerne som tjenestene trenger. Det vil gi samfunnet bærekraftige tjenester og god hjelp til barn, unge og familier.

Helsedirektoratet løfter frem lokale eller digitale kurs som ressursbesparende løsninger fordi de gir mindre fravær fra jobb. Vi tror spesialistutdanningen har forbedringspotensial, og at veiledning og supervisjon som ligger tett på klinisk praksis, er verdifullt – når den fungerer. Vi vil samtidig advare mot å tilby korte kursrekker basert på auditoriumsforelesninger eller digitale kurs uten rom for dialog, refleksjon og ferdighetstrening der måloppnåelse skal krysses av for i en sjekkliste. Spesialistutdanning er mer enn en injeksjon av kunnskap, men noe som må virke, øves opp og modnes frem i den enkelte over tid. Som forholdsvis ny terapeut kan det være viktig å knytte seg til et større nettverk av kollegaer for å utvide blikket for ulike arbeidskulturer og måter å løse oppgaver på. Vår erfaring er at læring sammen med andre i mindre grupper over tid er en viktig utviklingsarena for psykologer som spesialiserer seg. I slike grupper kan psykologer utveksle teoretisk kunnskap så vel som kliniske erfaringer, trene på ferdigheter, se og reflektere over egen og andres kliniske praksis.

Helsedirektoratets rapport problematiserer psykologenes insentiver for å ta en omfattende utdanning, og viser til motivasjon drevet av å vise seg «flink», få økt status og høyere lønn. Denne typen motivasjon finnes selvfølgelig side om side med ønsket om å forstå mer om psykisk helse, bli en bedre terapeut som hjelper flere, engasjement for faget og å utvikle seg som kliniker. Spesialistutdanningen bør være omfattende og krevende nok til at den både gir psykologene mulighet til å øke sin profesjonelle kompetanse, og til å øve seg på å bruke seg selv som person på terapeutiske måter. Det er risiko for at å senke kravene i utdanningen fører til at psykologspesialistene både mister kompetanse og mulighet for faglig fordypning.

Samfunnets behov

Opptrappingsplan for psykisk helse (Meld. St. 23 (2022–2023)) peker ut en retning der flere skal ha god psykisk helse og livskvalitet. Psykisk helsehjelp skal være både god og lett tilgjengelig for befolkningen. Samtidig gir nyhetsbildet beskrivelser av kutt i forebyggende tiltak som følge av presset kommuneøkonomi, at sykehusene skal spare, og at behandlingstilbudet for alvorlig psykisk syke blir svekket. Vi leser fortellinger om 12-åringer som rekrutteres til kriminelle miljøer, og fortvilte foreldre som ser at barnet deres har selvdestruktiv atferd, er spiseforstyrret eller har falt ut av skolen, og ikke opplever å få nødvendig hjelp. Mangfoldige rapporter bekrefter at viktige år går tapt i påvente av at tjenestene skal samordne tilbudet og koordinere sin innsats, og i noen tilfeller blir det fatalt. Det er i dette landskapet nye psykologspesialister skal gjøre sin innsats.

Behovet hos tjenester for barn og unge

Tjenestene i barne- og ungdomsfeltet ønsker seg robuste terapeuter. Det er ikke bare i spesialisthelsetjenesten at psykologer må jobbe i komplekse saker. Kommunen skal sørge for et helhetlig og samordnet tjenestetilbud til barn og unge med psykiske plager, begynnende rusmiddelproblemer og belastende livshendelser. Psykologen i kommunale tjenester jobber ikke bare forebyggende, men har også behandlingsansvar for milde til moderate tilstander. Når du skal hjelpe unge mennesker, må du også jobbe med foreldrene, på den unges ulike utviklingsarenaer og samarbeide med andre tjenester. Fagpersoner fra barnehage, skole, barnevern, pedagogisk-psykologisk tjeneste og psykisk helsevern for barn og unge skal samarbeide. I praksis står kommunepsykologene ofte i krevende kliniske oppgaver på egen hånd, uten et team rundt seg. Spesialistutdanningens innhold må dekke behovene i tjenestene ved å utdanne psykologspesialister som både kan forebygge, utrede og behandle et bredt spekter av psykisk lidelse som mestrer både individualterapi, foreldre-, familiesamtaler og samarbeidsmøter, som jobber selvstendig og har gode samhandlingsferdigheter. Arbeidsgivere som vil rekruttere psykologer og beholde spesialister, bør sikre at fagpersonene opplever mestring og faglig utvikling.

Behovene hos barn og unge

Brukerorganisasjonene melder at de primært ønsker terapeuter med relasjonskompetanse som er lydhøre for hva hver enkelt trenger for å leve et bedre liv. Psykologspesialistene må ha tilstrekkelig med terapeutkompetanse til å samarbeide med ulike barn, unge og familier og finne ut av hva som kan hjelpe den enkelte. Barn og unge som strever psykisk, trenger spesialister som forholder seg til klinisk kompleksitet på fleksible og pragmatiske måter. Psykologspesialistene må være handlekraftige, men også tåle ikke å vite, og å vente med å agere til de skjønner hva som er en hensiktsmessig terapeutisk respons.

Behovet hos psykologspesialistene

Psykologspesialister må ha bred kunnskap om psykisk helse, lære seg flere behandlingsmetoder og øve opp terapeutiske ferdigheter i å avhjelpe psykisk og relasjonelt strev. Psykologspesialister må evne å komme i kontakt. Barn, unge og familier trenger å kjenne seg møtt og forstått med det som er viktig for dem. Terapeuten har også bruk for å være i kontakt med seg selv, og bruke egne fornemmelser, tanker og følelser i den terapeutiske relasjonen på hjelpsomme måter.

Den personlige og den profesjonelle utviklingen henger tett sammen for psykologer. Psykologer kan ikke bare lene seg tilbake på kunnskap om teknikker og metoder. De trenger å være til stede på en genuin og emosjonell måte, for at pasienter skal føle seg rommet og forstått med det vonde og komplekse som nettopp de bringer med seg. I tillegg til faglig kompetanse trenger psykologer høy grad av selvinnsikt, forståelse og toleranse for egne følelser. Undervisning i psykologi, og møter med barn og ungdommer som sliter, berører egne personlige temaer. Selvforståelsen, men først og fremst selvmedfølelsen, må derfor aktivt arbeides med og tas vare på. Når den er god, tåler hjelperne mer, og klarer å møte mer kompleksitet hos pasientene (Binder, 2025). Vi kan ikke gå god for at slik kompetanse utvikles gjennom en teoretisk utdanning med kortere kurs lokalt eller digitale løsninger.

Fremtidens spesialistutdanning

Den kliniske spesialistutdanningens læringsmål og utdanningsaktiviteter må gi den enkelte psykolog mulighet til å bli en bedre terapeut, sånn at de kan gi bedre hjelp til barn, unge og familier med ulike typer av strev. I tråd med kunnskapsbasert praksis må psykologene øve seg på å ta faglige avgjørelser basert på kunnskap både fra forskning og egen kliniske praksis, og kunnskap om pasientenes behov. Utdanningen må inneholde rom til deling og refleksjon over egen praksis, og mulighet for innspill fra andre med noenlunde samme fartstid i feltet gjennom å utveksle erfaringer. Simulering av kliniske situasjoner og terapeutisk ferdighetstrening øker overføringsverdien. Undervisningen bør være nær realiteten ute i klinikk, men også et skritt unna. Korte eller digitale kurs med monologisk undervisning og veiledet praksis på arbeidsstedet er ikke tilstrekkelig.

Stramme økonomiske rammer, ønske om effektivitet, men også manglende forståelse av hvordan klinisk ekspertise utvikler seg, kan sette spesialistutdanningen under press. Vi mener det både er i pasientenes, tjenestenes og psykologenes interesse, og i tråd med intensjonene bak endringer i spesialistutdanningen, å utdanne spesialister med solid terapeutkompetanse.