Frykt hindrer læring og forbedring av praksis

Gråsoner og grenseoverskridelser er uunngåelige når faget vårt nå står midt i strukturelle endringer der arbeidsformer flyttes ut av kontoret, med digitale konsultasjoner, fagformidling, lavterskeltilbud, forebyggende arbeid og nye offentlighetsarenaer. Slike endringer oppstår som regel lenge før klare retningslinjer er på plass.

Etiske brudd og andre hendelser som oppleves å true en profesjons legitimitet, får ofte symbolsk betydning: Reaksjonen blir ikke bare risikoreduserende, men også en måte å markere profesjonens grenser på (Weick & Sutcliffe, 2007; Gieryn, 1983). Da reguleres ikke bare handlingen, men også legitimiteten til videre deltagelse. Personen som har fått reaksjon, forventes ikke bare å endre praksis, men også å vise varig tilbakeholdenhet. Profesjonen beskytter sine grenser, men ikke uten kostnad (Dekker, 2016).

Når vi diskuterer praksis som har fått tilsynsreaksjoner, offentlig, øker den sosiale risikoen i fagfellesskapet. En menneskelig reaksjon for den som utsettes for kritikken, er at søkelyset blir på forsvar – ikke læring. I organisasjoner vet vi at atferd ikke primært styres av normer, men av forventede reaksjoner. Det tryggeste blir å gjøre det etablerte – ikke nødvendigvis det beste, men det mest uproblematiske (Edmondson, 2019). Resultatet blir ikke høyere etisk standard, men vekt på mer korrekt profesjonsutøvelse. Om terskelen for å prøve noe nytt blir høyere, kan det gå ut over vår evne til å gi bedre og mer effektive tjenester.

Det som står på spill, er ikke bare en sak eller omdømmet til en person og vårt fag, men selve ytringsrommet og læringsevnen til vår profesjon. Vi bør kunne lære av feil uten å gjøre dem til varige identitetsmarkører i profesjonsfellesskapet. Hvis vi ikke klarer det, så risikerer vi at våre kolleger lærer en enkel regel: Det er tryggere å la være å prøve, eller å hindre andre i å få innsikt i hva du gjør.

Hva vi bør lære

Et ønske om en mer læringsorientert diskusjon omkring fagetikken betyr ikke at kritikere bør tie. Psykologer må tåle offentlig faglig motstand. Men vi må også tåle at fagkolleger, etter en reaksjon er gitt, fortsatt deltar i faglig og offentlig sammenheng innenfor rammene tilsynsmyndighetene har satt. Hvis reaksjonen aldri oppleves som avsluttet, har vi ikke lenger bare et etisk system, men et sosialt sanksjonssystem. For sterke reaksjoner kan skade mennesker varig. Som etisk bevisste fagutøvere bør vi ikke bidra til det.

Det er fristende å dra noen retoriske poenger knyttet til innleggene i tidsskriftet rundt «saken om Peder». Men det blir jo kun å gjøre mer av det samme: forsøke å korrigere den som vil korrigere andre. Læring i grupper og organisasjoner forutsetter at vi trer ut av diskusjoner som har en konkurransebasert innramming (f.eks. Argyris, 1991). Vi trenger ikke mer personfokus, offentlig avsky eller kansellering av kolleger som har gjort en feil. Vi trenger å føre en fagetisk debatt som gir oss innsikt, som viser forståelse og medfølelse, og som bidrar til læring og forbedring av vår faglige og etiske praksis.