Visjonen om våre fagetiske forpliktelser

Vik og Eide begår en logisk feilslutning når de begrunner sin fagetiske visjon gjennom en sammenligning mellom etiske prinsipper og diagnosemanualen ICD-10. Der fagetikk handler om å tilegne seg innsikt og utvikle holdninger og praksis i tråd med moralske verdier, handler ICD-10 om å beherske en formalisert klassifikasjon av observerbare fenomener og å anvende stadig reviderte kriterier på ulike tilstander.

Slik Vik og Eide argumenterer, så setter de til side at fagetiske prinsipper allerede er solid forankret i FNs menneskerettighetserklæring (Lindsay et al., 2024). Når de samtidig insisterer på at ulike, og endrende, visjoner for fagetisk arbeid er nødvendige, vil vi her forsøke å formulere den fagetiske visjonen som FER og vi alle er forpliktet til, så konkret og tydelig som mulig.

For profesjonelt arbeid kan menneskerettighetserklæringen destilleres ned til fire grunnprinsipper. Først må (a) illegitim maktutøvelse og uaktsomhet ikke forekomme (ansvar), og (b) relasjonell tillit (respekt) være bærende for all profesjonell yrkesutøvelse, som igjen forutsetter at den profesjonelle (c) arbeider kunnskapsmessig med (d) faglig integritet i sine relasjoner. De fire prinsippene er videre spesifisert som våre fagetiske forpliktelser (Norsk Psykologforening, 1998), som innebærer at klientens interesser skal ivaretas og prioriteres innenfor rammene for yrkesutøvelsen. Profesjonens visjon innebærer derfor å søke å arbeide etter slike grunnleggende verdier. En slik visjon innebærer ikke en egen vidløftig, for oss nærmest uforståelig filosofisk forforståelse av hva som må til for å fremme en god fagetisk praksis, slik Vik og Eide synes å forutsette, uten markering av hva som må prioriteres.

I prinsippet er etiske prinsipper enkle og selvfølgelige – helt til vi står i konkrete situasjoner. Da oppstår det ikke sjelden interessekonflikter, en skjør og usikker tillit der klienten overtilpasser seg eller utfordrer oss. Da er etisk aktsomhet med støtte i og bruk av prinsippene avgjørende for å oppnå den tilliten som trengs for arbeidet. Å forankre praksis i løpende fagetiske overveielser beskytter også psykologen best mot at arbeidet blir utsatt for usaklige angrep.

Dersom en psykolog har arbeidet i strid med etikken, er både offentlig og skjermet kritikk legitimt. Personlig støttende samtaler og faglig veiledning for psykologen kan selvsagt gis i det kollegiale fellesskapet, men med et skarpt skille til klientens interesser. Dersom klientens interesser settes opp mot psykologens, vil dette i seg selv være et fagetisk brudd. En slik avgjørende distinksjon er fraværende i Vik og Eides visjon. Klienten er ikke nevnt.

Maktskjevheten i klagebehandling

Selv om Landsmøtet har gitt rammen for dagens klagemodell i FER, forhindrer ikke det en diskusjon om hvordan praksisen fungerer. Å hevde at klienter og andre får behandlet en klage med dagens ordning, er tilslørende. Ettersom klager selv må fremsette klagen skriftlig, antar vi at det å fremme en klage kan være svært krevende for mange klienter. Den som klager, får videre kun informasjon om at et møte skal eller har funnet sted, men ingen detaljer om hvordan samtalen blir gjennomført, eller hvilke etiske prinsipper som var berørt. I det lukkede rom vil psykologen selv kontrollere narrativet om klientens kritikk. Øvreeide har vært invitert inn i dette ekkokammeret, og selv kjent på ubehaget ved at klienten ikke hadde anledning til å gi et tilsvar. Vi kan ikke se at Vik og Eide har stilt spørsmål ved om asymmetrien i klagebehandlingen er etisk forsvarlig. Hva de inviterer psykologen til, er samtaler med «tvil, trygghet, ydmykhet, omtanke og visdom» i lukkede rom der klienten holdes utenfor.

FER utfordres til å abstrahere kritiske fagetiske problemstillinger fra den fagvirksomheten som allerede foregår i det offentlige rom, og å bruke tilgjengelige, konkrete eksempler som utgangspunkt. For å ta noe dagsaktuelt – en psykolog som tolker og uttaler seg om kronprinsparets kjærlighetsforhold ut fra kronprinsessens TV-intervju (Nielsen et al., 2026; Nielsen & Losen, 2026). Både for klienter og psykologer ville det vært informativt om FER sa noe om det etisk prinsipielle her, som er fullt mulig å lese ut fra deres mandat. FER kan også belyse fagetiske utfordringer med eksempler knyttet til trender i tiden som påvirker psykologers yrkesutøvelse. Hva FER argumenterer for, er at de ikke kan uttale seg om saker der psykologer opptrer, ei heller gi klienter eller oss kollegaer informasjon om hva som skjer i lukkede samtaler der «visdom» skal råde.

Behov for etisk veiledning

Rådet har ikke mandat til å endre fagetikken, så det må skje i andre fora. FERs oppdrag er å tolke prinsippene opp mot dagens praksis, spesielt på nye praksisområder. Som tidligere leder av FER formidlet: «Relevansen og nytten av prinsippene ligger i å kontinuerlig anvende dem i reflekterende praksis» (Garmannslund, 2025). Opptrer psykologen offentlig, er det fagfellesskapets rett og ansvar å reagere når praksis avviker fra sentrale profesjonelle forventninger.

Basert på siste tids meningsutveksling om fagetikk synes FER å ha en forståelse av sitt oppdrag som samsvarer lite med psykologers behov for fagetisk veiledning, og med FERs retningslinjer. Å invitere debattantene til symposium om fagetikk på årets psykologikongress er vel og bra, men utilstrekkelig. Vi ønsker en diskusjon om måten FER fungerer på, og henvender oss derfor til Sentralstyret. Det er åpenbart et akutt behov for veiledende retningslinjer for psykologer som opptrer offentlig. En veileder som kan vise både til vår faglige prinsipperklæring og våre etiske prinsipper. Psykologer har mye verdifullt å bidra med i den offentlige samtalen, men tillit til slik yrkesutøvelse må bygges og vedlikeholdes. Frem mot neste landsmøte er det dessuten nødvendig å samtidig starte diskusjonen om en annen organisering av foreningens arbeid med fagetikk. Norske psykologer fortjener en fungerende fagetisk veiviser.