FER vil ikke kommentere enkeltsaker

Øvreeide kritiserer FER for å være unnvikende siden vi ikke diskuterer enkeltsaker med navngitte psykologer offentlig. Vi må imidlertid være veldig forsiktige med å diskutere enkeltsaker, dels fordi det kan gjøre oss inhabile i eventuelle klagesaker, og dels fordi tungtveiende fagetiske hensyn taler imot.

Noen ganger vil rådet allerede ha mottatt en klage på en psykolog. Andre ganger må vi forholde oss til at det kan komme inn en klage, eller at FER selv vil opprette en klage. Hvis FER allerede offentlig hadde diskutert og drøftet en enkeltsak, ville det blitt vanskelig for oss å møte psykologen på den måten vi trenger.

FERs hovedanliggende er å legge til rette for en klagebehandling som stimulerer til refleksjon og læring hos den innklagede. Slik klagebehandling forutsetter et trygt og åpent refleksjonsrom, der den innklagede psykologen sammen med rådet kan utforske og reflektere rundt hvilke fagetiske hensyn som står på spill. Hvis FER i forkant, etterkant eller underveis i en klagebehandlingsprosess skulle ha «vurdert» de konkrete saksforholdene offentlig, slik Øvreeide krever at vi må, ville vår evne til å utføre en av våre kjernefunksjoner bli svekket.

Åpen og respektfull dialog

Vi mener også tungtveiende fagetiske hensyn taler imot å diskutere enkeltsaker offentlig. Gitt kompleksiteten i våre fagetiske landskap bør psykologer som står i en fagetisk skvis, møtes med åpen, undrende og respektfull dialog. Øvreeides analyse av Silje Schevig og hennes podkast får det til å virke som han tenker det er fullt mulig å få oversikt over alle de relevante fagetiske forholdene i en spesifikk sak på forhånd, uten en dialog med psykologen det gjelder, og i så stor grad at man kan avklare hva som er riktig, galt, innenfor og utenfor. Uten at FER hverken kritiserer eller forsvarer Schevig, mener vi en slik tilnærming fremstår som en type fagetisk hybris som kan risikere å gjøre mer skade enn gagn.

Flere sentrale tenkere i helseetikken (Kierkegaard, 2022; Levinas, 2005) understreker nettopp hvordan så mye av det som er etisk relevant, først blir tydelig i konkrete møter med den andre. God fagetisk refleksjon bør i hovedsak finne sted i åpne, ikke-dømmende, reflekterende dialoger, heller enn via skriftlige, distanserte og konkluderende analyser.

Uten en fagetisk visjon er etiske prinsipper utilstrekkelige

FERs visjon for fagetisk praksis er altså at vi først får tilstrekkelig tak på det fagetisk relevante i en helt konkret sak i det konkrete møte med den andres livsverden. Først da kan man ta høyde for den andres – så vel som ens egen – tvil, trygghet, ydmykhet, omtanke og visdom. Slik praksis krever åpne samtaler i lukkede rom, og kan hverken gjøres offentlig, skriftlig eller fra avstand. Vår visjon kaller Øvreeide feig og unnvikende. Vi kaller den ydmyk og respektfull. Ydmyk overfor kompleksiteten i våre fagetiske landskap, og respektfull overfor både den som klager, så vel som den innklagede psykologen.

I sin tekst hevder Øvreeide imidlertid at det ikke trengs noen fagetisk visjon, da etiske prinsipper for nordiske psykologer (EPNP) er tilstrekkelig. Vi mener det argumentet ikke er holdbart. Klinisk psykologi er et akademisk fag, og som psykologer er vi pålagt å praktisere kunnskapsbasert. Hvorfor skal ikke dette også gjelde fagetisk praksis? For å avgjøre om noen har en psykisk lidelse, kreves tross alt mer enn en kopi av ICD-10. Sånn er det med fagetikken vår også: Ordene og begrepene i EPNP krever en (etikk)teoretisk forforståelse for at de skal brukes på en god måte i klinisk virksomhet.

Våre fagetiske grunnprinsipper er gode og matnyttige, men de er ikke uforanderlige «hellige bud». Derfor må de hele tiden drøftes, diskuteres og revideres, noe EPNP selv fastslår (Norsk Psykologforening, 1998). Siden vi åpenbart ikke kan bruke EPNP til å kritisere og problematisere EPNP, nødvendiggjør dette flere fortolkende, teorifunderte fagetiske perspektiver. Akkurat som med ICD-10 er det også flere måter å lese, vekte og fortolke EPNP på. Siden dokumentet er basert på flere metaetiske antakelser, både kan og bør EPNP utledes, kritiseres og fortolkes innenfor forskjellige etikkteoretiske rammer.

En visjon for fagetikken vår er altså ikke bare mulig og nødvendig, men uunngåelig. Vi mener profesjonen vår er tjent med at en slik visjon både er erkjent, eksplisitt og – hvis vi ønsker en kunnskapsbasert fagetikk – fundert på teori.

Fagetikken er for viktig til å forbigås i stillhet

Debatten om FERs rolle og mandat har vært både nyttig og betimelig. Fagetikken er altfor viktig til å forbigås med et stille skuldertrekk, og vi i FER trenger å bli utfordret på hvordan vi tenker og arbeider.

Vi håper derfor debatten om fagetikk fortsetter, om ikke annet fordi EPNP pålegger oss å diskutere hvordan vi som profesjonsfellesskap skal forstå og forvalte vår egen fagetikk. I tiden som kommer, ser vi frem til å løfte frem prinsipielle spørsmål om hvilken type fagetikk vi skal ha, men også til å diskutere og drøfte aktuelle, konkrete fagetiske problemstillinger. Ikke ved å drøfte enkeltsaker med navngitte psykologer offentlig, men ved å drøfte det som står på spill, på et mer overordnet nivå.

Noe vi ønsker å rette spesiell oppmerksomhet mot i tiden som kommer, er nettopp utfordringene ved å være psykolog på nye, offentlige arenaer, enten det er som programleder, podkastvert, influenserpsykolog eller som politisk aktiv psykolog. FER kommer blant annet til å arrangere et symposium om disse utfordringene på årets Psykologkongress. Og vi vil herved ønske Øvreeide, Holgersen, Torgalsbøen og alle andre som så langt har engasjert seg i debatten, hjertelig velkomne til å utforske disse vanskelige og viktige spørsmålene sammen med oss i Oslo i september.