Psykologtidsskriftet

Debatt

En medskyldig professors bekjennelser

Bjørn Rishovd Rund
Publisert: 08.05.2026

Kan det være at stipendiater soler seg i glansen av sin veileder, ikke omvendt?

Debattinnlegget  gir uttrykk for skribentens meninger.

Rune Flaaten Bjørk har skrevet et debattinnlegg i Psykologtidsskriftet om stipendiatene på universitetet som har fått arbeidsforhold der de utnyttes på det groveste av sine veiledere (Bjørk, 2026). De har det verre enn gårsdagens au pairer. Jeg leser Bjørks innlegg som systemkritikk, altså at hans beskrivelser gjelder stipendiater generelt, ikke kun enkelttilfeller.

Hardtslående kritikk

Jeg har veiledet omtrent 20 doktorgrader og vært professor ved Psykologisk institutt (PSI) ved Universitetet i Oslo (UiO) i 33 år. Jeg var stipendiatrepresentant i komiteen som på tidlig 80-tall utarbeidet et program for en ny doktorgrad. Som forskningsleder i barne- og ungdomspsykiatri var jeg også med på å etablere et doktorgradsprogram for psykiaterne. Over en 20-årsperiode hadde jeg også ansvar for deler av ph.d.-programmet ved PSI. Jeg er utvilsomt medskyldig i stipendiatenes dårlige arbeidsforhold. Jeg rammes derved hardt og nådeløst av Bjørks kritikk.

Inntil jeg leste Bjørks innlegg, har jeg levd i den villfarelse at stipendiater har en privilegert stilling. Arbeidstiden er mer fleksibel enn i de fleste jobber. Så å si alle mine kvinnelige stipendiater har født ett eller flere barn i stipendperioden. Det er enklere å få ting til å gå rundt med småbarn om en arbeider som stipendiat, enn i de aller fleste andre jobber. Lønna for stipendiater i Norge er også svært bra sammenlignet med andre land. I mange land har stipendiatene ikke lønn.

Stipendiatenes egeninteresse

Gjennom Bjørks innlegg skjønner jeg at det forholder seg helt annerledes enn jeg har trodd. Stipendiatene er kun slaver for professorene, som drikker pils i sola på Aker Brygge mens stipendiatene sliter vettet av seg for at veilederen kan bli kvalifisert som professor. Her har jeg også misforstått. Jeg har altså trodd at begrunnelsen for at stipendiatene er førsteforfatter på alle arbeidene som inngår i avhandlingen, er at det er stipendiaten som skal kvalifisere seg (til en doktorgrad). Nå skjønner jeg imidlertid at det kun virker karrierefremmende for veilederen.

For å kunne vurdere dagens begredelige situasjon ordentlig er det nødvendig å gjøre noen sammenligninger med den gang jeg selv var stipendiat på tidlig 80-tall. Da måtte de aller fleste stipendiatene designe sin egen studie, og – ikke minst viktig – sørge for finansiering av prosjektet, inkludert sin egen lønn. I dr. philos.-graden, som gjaldt for de fleste den gang, hadde stipendiaten ingen rett til å bli veiledet. Faktisk var det slik i tidligere tider at det var forbud mot å ha veileder.

Ingen veiledning

I den nevnte komitéen hvor vi utarbeidet et strukturert doktorgradsprogram i psykologi, mente vi at vi la forholdene bedre til rette for å ta en doktorgrad. På den tiden fullførte under 50 % av stipendiatene med disputas. Vår hensikt var å bedre arbeidsvilkårene og sikre at en større andel gjennomførte avhandlingen gjennom å lage et strukturert doktorgradsprogram med en opplæringsdel. Av den grunn senket vi omfangskravet til det vitenskapelige arbeidet, og innførte obligatorisk veiledning.

Så skjønner jeg nå på Bjørk at det opplegget vi lagde, kun har ført til slavedrift, og at veilederne utnytter stipendiatenes gratis arbeidskraft. En trist utvikling. Men på ett område fikk vi tross alt til noe; antallet doktorgrader økte. Da jeg var stipendiat, var det en disputas annethvert år ved PSI, nå er det mellom 25 og 30 hvert år.

Ikke gjenkjennelig

Stipendiatene hadde på tidlig 80-tall en årslønn på om lag 80 000 kroner. Ifølge Bjørk får stipendiatene nå knapt nok noen lønn for strevet, til tross for at de ifølge ham jobber døgnet rundt. Kvelds- eller helligdagstillegg har de heller ikke. Nå er jeg ikke sikker på om de «allmektige professorene» heller kan regnes som høytlønnede. Kanskje Bjørk heller burde satset på en videre fagforeningskarriere for å bidra til å bedre lønnsforholdene for alle universitetsansatte.

På to punkter mener jeg Bjørk tar feil: Det er ikke min erfaring at en professor øker sannsynligheten for at en artikkel blir akseptert om den vurderes av en uerfaren stipendiat. Tvert imot. Det er heller ikke slik at forskere lenger konkurrerer om å ha høyest forskningsproduksjon. Det som meritterer, er god kvalitet på forskningen, noe som ofte «måles» ut fra tidsskriftets reputasjon / impact factor.

Bedre før?

Det er skremmende å lese om døde stipendiater som ikke blir funnet på kontoret (enda kontorene er knøttsmå og gjerne deles av et stort antall stipendiater), om gråtetokter på toget og stipendiater som på grunn av arbeidsforholdene får hjerneskader, fatigue eller det som verre er, søvnløshet og emosjonell utmattelse. Kanskje bør vi gå tilbake til ordningen slik den var før innføringen av doktorgradsprogrammene? Jeg kan i hvert fall ikke huske å ha funnet en eneste (hjerne)død stipendiat gjennom hele 80-tallet, mens vi ennå hadde den gamle, gode ordningen hvor stipendiatene drev sine egeninitierte prosjekter uten veiledning.

Det eneste aberet var at de aldri fikk fullført sitt doktorarbeid.

Referanser

  1. Bjørk, R. F. (2026, 30. april). Stipendiatene utnyttes ved universitetet. Tidsskrift for Norsk psykologforening. www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2026as04ae-Stipendiatene-utnyttes-ved-universitetet