Alvorlige konsekvenser

Helsepersonelloven § 4 er tydelig. Forsvarlighet skal vurderes blant annet ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner (Helsedirektoratet, 2024; Helsepersonelloven, 1999). Kompetanse er altså ikke et tillegg til forsvarlighet. Kompetanse er en av forutsetningene for forsvarlighet. Dersom kompetansekrav svekkes, kan en ikke uten videre legge til grunn at kvaliteten og pasientsikkerheten i kommunale tjenester opprettholdes.

For psykologer i kommunen bør dette være en sentral bekymring. Psykiske lidelser, utviklingsforstyrrelser, nevropsykologiske vansker og komplekse livsbelastninger krever fagpersoner med spesialisert kunnskap. Feilvurderinger kan få alvorlige konsekvenser for enkeltmennesker, familier og samfunn. Når kompetansekrav erstattes av større lokal skjønnsfrihet, reduseres ikke risikoen. Den flyttes til innbyggerne.

Regjeringens Ole Brumm-politikk

Forslaget aktualiserer et velkjent psykologisk fenomen: Dunning–Kruger-effekten. Forskning viser at personer med begrenset kompetanse ofte overvurderer egen forståelse og egen evne til å vurdere kvalitet (Kruger & Dunning, 1999). Effekten viser seg ikke bare hos enkeltpersoner, men kan være relevant for organisasjoner og beslutningstakere. Dersom en mangler nødvendig fagkunnskap, hvordan skal en da kunne avgjøre hvilken kompetanse som er nødvendig, eller identifisere at kompetansen mangler?

Paradokset er åpenbart: Jo mindre kompetanse en har om et fagområde, desto dårligere rustet kan en være til å vurdere betydningen av kompetanse på nettopp dette området.

Derfor bør vi stille et enkelt spørsmål: Er dette i realiteten en Ole Brumm-politikk: «Ja takk, begge deler»? Kan en både redusere kompetansekravene og samtidig forvente at faglig forsvarlighet, kvalitet og pasientsikkerhet opprettholdes?

Dersom svaret er ja, bør myndighetene forklare hvordan. Dersom svaret er nei, bør vi som psykologer uttale oss tydelig om konsekvensene.

Krav om nødvendig kompetanse

Forslaget innebærer at terskelen for hvem som kan utføre krevende helsefaglige oppgaver, senkes. Risikoen bæres ikke av systemet eller politikerne, men av de innbyggerne som er avhengige av faglig forsvarlige tjenester når de er som mest sårbare.

For psykologstanden handler ikke dette om profesjonskamp eller særinteresser. Det handler om et grunnleggende prinsipp: Befolkningen skal kunne forvente at de som vurderer, behandler og følger opp psykisk helse, faktisk har kompetansen oppgaven krever.