Kontakt registreres hos myndighetene

Når rapporteringsplikten blir innført for privatfinansierte psykologtjenester, skal opplysninger som kan knyttes til pasienten, sendes til et sentralt helseregister.

Helprivate tilbydere av helsetjenester, også psykologer, har hittil kunnet tilby hjelp uten å måtte dele data om helsehjelpen andre steder eller opplyse en tredjepart. Med noen få unntak er det kun pasient og behandler som har hatt tilgang til informasjon som sier noe om at helsehjelp har funnet sted, og hva den omhandler.

Inntil nylig har staten, foruten særskilte tilsynsorgan eller ved lovpålagte unntak, i liten grad hatt innsyn i kontakten mellom psykologer og brukere. Situasjonen er nå, uten nevneverdig offentlig debatt, i ferd med å endre seg ved at helprivate aktører må rapportere pasientdata til NPR (Folkehelseinstituttet, 2026a).

Ikke bare har debatten uteblitt, men innføringen av endringene virker å haste. Statssekretæren i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) innledet det nevnte webinaret (Folkehelseinstituttet, 2026b) med å formidle at rapporteringen har høy politisk prioritet, at den er ekstremt viktig for statsråden, og at HOD er veldig utålmodige på at innføringen skal rykke videre og komme ordentlig på plass.

Inngripende innrapportering

Rapporteringen skal inneholde personidentifikasjonsnummer, tidspunkt for kontakten og opplysninger om virksomheten og behandleren. NPR-forskriften åpner også for registrering av diagnose og behandling. Pasientens fødselsnummer erstattes med en kode og lagres atskilt fra de øvrige opplysningene. Opplysningene oppbevares ifølge FHI i utgangspunktet til evig tid, og pasienten har ingen generell rett til å reservere seg mot registreringen.

FHI begrunner endringenes formål med overordnede forhold som planlegging, styring, kvalitetsarbeid og forskning. Myndighetene har etter vårt syn ikke lyktes med å vise hvorfor slike formål krever personidentifiserbare opplysninger om alle pasienter, eller hvorfor mindre inngripende løsninger ikke er tilstrekkelige. Inngrepet fremstår derfor som uforholdsmessig.

Når rapporteringsplikten innføres, blir det umulig å motta helsehjelp i Norge uten at opplysninger lagres hos myndighetene.

Ikke strengt nødvendig

FHI, som har fått i oppdrag fra HOD å innføre rapporteringsplikten, hevder at de må vite kapasiteten i den private sektoren for å dimensjonere det offentlige tilbudet. Det er et forståelig behov. Utfordringen er at HOD og FHI samtidig utfordrer et grunnleggende personvernprinsipp, nemlig kravet til dataminimering, som innebærer at det ikke skal innhentes eller lagres mer personopplysninger enn det som er strengt nødvendig.

Hvis målet er å kartlegge kapasiteten i det private markedet, kan staten be om aggregerte tall. De kan innhente informasjon om antall konsultasjoner, årsverk og behandlingstyper. De trenger ikke kunne identifisere pasienten for å telle hvor mange som mottar behandling. Gjennom å innhente personidentifiserbare data legger de til rette for en langt mer detaljert kartlegging av enkeltpersoners kontakt med helsetjenesten, gjennom hele livet.

Datatilsynet har advart mot å innlemme opplysninger fra privatfinansierte helsetjenester i sentrale helseregistre. I høringsuttalelsen fra 2024 (Datatilsynet, 2024) beskriver tilsynet at omfattende datainnsamling er særlig utfordrende når formålet er å følge enkeltpersoner over tid. De advarer om nedkjølingseffekter og svekket tillit til helseforvaltningen. Datatilsynet peker også på mindre inngripende løsninger, som rapportering uten personidentifiserende kjennetegn og kortere lagringstid.

Pasienten bør få reservasjonsrett

Selv om forskriftsendringene ble sendt på ordinær høring, har de prinsipielle konsekvensene fått begrenset offentlig oppmerksomhet. Vi mener pasientene bør få en generell rett til å reservere seg mot registrering før rapporteringen utvides til flere helprivate tjenester. FHI bør for hvert tjenesteområde dokumentere hvorfor personidentifiserbare opplysninger og de enkelte opplysningskategoriene er nødvendige. Det bør også vurderes om formålene kan oppnås gjennom rapportering uten personidentifiserende kjennetegn, færre opplysninger eller kortere lagringstid. Regelverket bør samtidig sette tydeligere grenser for hvilke opplysninger som kan samles inn, hvilke formål de kan brukes til, og hvor lenge de kan oppbevares.

Vi mener endringene som nå er på trappene, er svært urovekkende, og er redd den politiske iveren etter å sette rapporteringsplikten raskt ut i praksis står i veien for et mer forsvarlig og forholdsmessig regelverk. Verken FHI, HOD eller Datatilsynet – som uttalte seg kritisk mot forarbeidene i 2024 – virker å ta innover seg de mange problematiske aspektene ved innføringen.

Vi håper flere psykologer, og Psykologforeningen i særdeleshet, tar til orde mot endringene og opprettholder en sunn, kritisk sans mot de tilsynelatende uskyldige rapporteringskravene som stadig fremmes fra myndighetenes side. Økt kontroll er ikke uten videre et gode.

Det trengs en liten krok i helsevesenet som pasienter kan oppsøke med problemstillinger de ikke ønsker skal leve videre i sentrale registre og potensielt forfølge dem hele livet.