Vi vet ingenting

Private psykologer behandler mennesker med angst, depresjon, traumer, relasjonsproblemer, spiseforstyrrelser, rusvansker og alvorlige livskriser. Pasienter betaler titusener av kroner for lange behandlingsforløp. Behandleren får innsyn i deres mest sårbare erfaringer og kan påvirke hvordan de oppfatter seg selv, familien, fortiden og fremtiden. Hva vet samfunnet om resultatene? Svaret er at vi vet nærmest intet.

Vi vet ikke hvor mange pasienter som blir vesentlig bedre. Vi vet ikke hvor mange som avslutter fordi behandlingen ikke hjelper. Vi vet ikke hvor mange som blir dårligere, mer avhengige av terapeuten eller sittende fast i årelange forløp uten tydelige mål. Vi vet ikke hvor mange penger mennesker i krise og krevende livssituasjoner bruker på behandlingstimer som kanskje ikke engang er til hjelp.

Ingen dokumentert kontroll

Vi vet ikke om private psykologer har et overordnet teoretisk rasjonale for sitt virke – om de utarbeider kasusformuleringer og behandlingsplaner. Vi vet heller ikke hvor ofte private psykologer bruker standardiserte mål på symptomer og funksjon, eller om behandlingen evalueres sammen med pasienten.

At psykoterapi generelt har god effekt, besvarer ikke dette spørsmålet. Dokumentasjon for en metode er ikke dokumentasjon for at hver enkelt terapeut bruker metoden kompetent, på riktig indikasjon og med gode resultater. Man ville aldri akseptert at en kirurg forsvarte manglende resultatmåling med at kirurgi som fagfelt har dokumentert effekt. I psykoterapien synes denne tankefeilen derimot å være nærmest normalisert.

Også journalene befinner seg etter mitt syn i et kontrollmessig halvmørke. Psykologer har plikt til å dokumentere problemforståelse, faglige vurderinger, tiltak og videre plan. Men ingen offentlig instans leser jevnlig et tilfeldig utvalg journaler fra private praksiser for å undersøke om dette faktisk skjer. Journalen kan derfor være grundig og etterprøvbar – eller kort, selektiv og tilpasset terapeutens egen fortelling om behandlingen.

Tilsyn forutsetter klage

Som regel får myndighetene først vite forskjellen på god og dårlig journalføring, eller forsvarlig og uforsvarlig praksis, dersom pasienten klager psykologen inn til relevante helsemyndigheter. Med andre ord må den mest sårbare parten også fungere som kontrollmekanisme. Pasienten selv må forstå at behandlingen er uforsvarlig, vite hvor det kan klages, tåle belastningen ved en klagesak og utfordre en fagperson som sitter med både autoritet og journalføringsmakt.

Mange pasienter vil nettopp på grunn av psykiske vansker, lojalitet, skam eller avhengighet ha store problemer med å fremsette slike klager eller påbegynne en så krevende prosess.

Ja, det finnes tilsyn. Statsforvalteren kan undersøke klager, og Helsetilsynet kan gripe inn mot alvorlig svikt. Psykologer har mistet eller fått begrenset autorisasjonen. Men slike reaksjoner viser først og fremst at systemet kan reagere når en alvorlig sak blir kjent. Det viser ikke at systemet systematisk undersøker kvaliteten hos den store majoriteten som aldri blir meldt.

Ved å søke opp tilsynssaker via den offentlig tilgjengelige søkeportalen, Einnsyn, er det mulig å finne flere eksempler på mangelfull kontroll. Én sak gjaldt en psykolog som hadde svært mangelfulle journaler. En annen gjaldt en pasient som ønsket effektiv og forsvarlig hjelp, men som ble tatt inn i et karakteranalytisk forløp uten informert samtykke. En siste sak gjaldt en psykolog som mistet autorisasjonen etter å ha innledet et forhold til en pasient. Sistnevnte kom ikke frem gjennom planlagt kontroll av praksisen, men gjennom en politiransaking og senere bekymringsmeldinger.

Ingen av disse sakene kan kalles forebyggende kvalitetssikring. Det er opprydding etter at varsellampene har blinket.

Et nødvendig kvalitetssystem

Mangelen på kontroll og tilsyn betyr selvfølgelig ikke at flertallet av privatpraktiserende psykologer arbeider dårlig. Uten tvil er mange dyktige, samvittighetsfulle og faglig oppdaterte, og lovverk og retningslinjer gjelder for alle psykologer, uavhengig av arbeidssted. Men tillit til profesjonen kan ikke erstatte kunnskap om praksisen, like lite som en antakelse om at de fleste er flinke, kan erstatte et reelt kvalitetssystem. En profesjon som tilbyr helsehjelp, kan ikke forvente at samfunnet skal nøye seg med markedsføring, fortellinger om egen fortreffelighet, metodebetegnelser og terapeutens egen forsikring om at behandlingen virker.

Det bør derfor opprettes en egen, tydelig kategori for helprivat psykologvirksomhet. Myndighetene bør vite hvem som behandler, hvor mange pasienter de har, hvilke hovedtyper tjenester de tilbyr, hvor lange forløpene er, og om resultatene måles. Det bør gjennomføres risikobaserte og stikkprøvebaserte tilsyn, inkludert kontroll av anonymiserte journalutdrag, informert samtykke, behandlingsplaner, evaluering og avslutningspraksis. Resultatrapportering må utformes slik at pasientenes personvern beskyttes. Personvern kan ikke brukes som en generell begrunnelse for at samfunnet skal være uvitende om kvaliteten på en omfattende helsetjeneste, slik Fagerlund og Storvik (2026) ser ut til å antyde i et nylig debattinnlegg i Psykologtidsskriftet.

Det private terapirommet skal være fortrolig. Det skal ikke være kontrollfritt. Når tusenvis av sårbare pasienter årlig betaler store summer for egen behandling, er det ikke urimelig å spørre hva de mottar, om det hjelper, om skader registreres, og om lovpålagt dokumentasjon faktisk finnes.