Mer penger, ingen prioritering

Regjeringens budsjettforslag innebærer en økning på 300 millioner kroner til psykisk helse- og rusfeltet. Det skal deles i 50 millioner til spesialisert rusbehandling for barn og unge, 70 millioner til økt døgnkapasitet, 60 millioner til det de kaller kunnskapsbaserte lavterskeltilbud, 20 millioner til treningstilbud for mennesker med psykiske lidelser og 20 millioner til bedre samarbeid mellom Nav og kommunehelsetjenesten. Dessuten er 80 millioner av veksten i kommunenes frie inntekter begrunnet med satsinger på psykisk helse.

Regjeringen ønsker åpenbart å avveie lavterskel og forebygging opp mot tilbudene til mennesker som allerede har alvorlige psykiske lidelser. Psykologforeningens krav om mer penger til lavterskeltilbud burde etter mitt syn ha vært ledsaget av en tilsvarende avveining. For hvem skal prioriteres lavere dersom foreningens ønske om å øremerke kommunale lavterskeltilbud skal tas til følge? Psykiske helsetjenester og psykologers arbeidsområder kan ikke vokse inn i himmelen. Det finnes grenser. Når noen får mer, må andre få mindre. Det sistnevnte sier foreningen imidlertid ingenting om. Tvert imot er president Hanne Indregard Lind bekymret for at psykisk helse vil tape i kampen om kommunenes frie midler (Gulbrandsen & Rosenqvist, 2026).

Men hvem skal definere hvilke gevinster kommuneøkonomien skal gi?

Psykologforeningens tilrådninger fremstår uten faglige overveielser og prioriteringer, og mister følgelig kraft til å få gjennomslag for noe som helst.

Ubegrunnede synspunkter

Foreningen synes ikke å ha reflektert over mulige negative følger av øremerking. Én kommune kan mangle kompetanse for oppfølging av fødselsdepresjon og angst. En annen kan ha et slikt tilbud, men mangle ruskompetanse, helsesykepleiere eller boliger. En rammefinansiering gir rom for lokale prioriteringer. Stortingets vurderinger av finansieringsprinsippene er at øremerkede tilskudd kan gi for sterk detaljstyring og utilsiktede prioriteringsvridninger.

Øremerking kan etter mitt syn være fornuftig når noe nytt skal bygges opp. Bindende tilskudd til etablerte ordninger kan derimot skape søknadsbyråkrati og midlertidige prosjekter fremfor stabile tjenester. Hvordan foreningen har resonnert rundt troen på øremerking, har vi foreløpig ikke fått vite.

Troen på egen kompetanse

Lind henviser i et debattinnlegg hos Nationen til en rapport fra Riksrevisjonen hvor det kommer frem at kommunene trenger mer tilgang til faglig kompetanse (Lind, 2026). Hun er bekymret for at regjeringen vurderer å reversere lovkravet fra 2020 om at alle kommuner skal ha tilgang på psykologkompetanse. Vi kan alle være enige om at kompetanse er en forutsetning for forsvarlig helsehjelp, men at kompetansen sikres av tilgang på psykolog, kan ikke uten videre legges til grunn.

I profesjonsutdanningen vektlegges forståelse, utredning og behandling av individer, familier og grupper. Forebyggende og helsefremmende arbeid inngår riktignok i læringsmålene, men utgjør en minimal del av det totale studiet. Utdanningen gir ikke psykologprofesjonen en særskilt kvalifikasjon til å definere hvordan brede, befolkningsrettede tiltak skal utformes.

Etter mitt syn vil en person med mastergrad i forebyggende helse ha langt mer kunnskap om å utvikle effektive tiltak. Kommunepsykologenes arbeid som en sentral forebyggende og helsefremmende faktor gjenstår å dokumenteres.

Lavterskel for hvem?

Lavterskeltilbud, som Psykologforeningen fremhever særskilt, har den fordelen at de er lett tilgjengelige. Men som alle lett tilgjengelige tilbud kan de også favorisere personer som selv klarer å oppsøke hjelp, som møter til avtaler og nyttiggjør seg kortvarige og eventuelt standardiserte behandlinger. Tilbudet vil trolig også ta imot mennesker som ville klart seg etter en tid – uten å ha fått hjelpen de ble gitt. Mennesker med psykose, alvorlig rusavhengighet, alvorlige spiseforstyrrelser eller generelt store funksjonsfall krever på sin side langvarige og derav også kostbare tjenester. De passer ikke inn i den stadig gjentatte fortellingen om at tidlig og forholdsvis enkel innsats vil forhindre senere alvorlig utvikling. Alle lidelser kan ikke forebygges bort, og noen pasienter vil trenge omfattende behandling uansett hvor gode lavterskeltilbud en kommune måtte ha.

Regjeringens satsinger på spesialisert behandling for barn og unge og på døgnkapasitet er minst like viktige som en eventuell satsing på lavterskel. Når foreningen vil øremerke lavterskeltilbud og «vinne» kampen om kommunens midler, gjøres det tilsynelatende uten hensyn til at tilbudet kan gå på bekostning av andre langt mer trengende grupper – og uten ydmykhet for at tilbudet ikke nødvendigvis treffer dem som trenger det mest.

En uklar dobbeltrolle

Psykologforeningen er både en fagforening og en fagpolitisk og samfunnspolitisk aktør. Når den krever mer penger til tjenester der psykologer kan få en sentral rolle, burde dette saksforholdet være synlig. Foreningens utspill og motivasjonen bak dem bør vurderes på samme kritiske måte som krav fra andre interesseorganisasjoner. Ikke minst når utspillene gis uten en faglig begrunnelse.

Selv om lavterskeltiltakene forskningsmessig preges av kunnskapshull og nullfunn, viser i det minste tiltaket «Rask psykisk helsehjelp» noen lovende resultater (Smith et al., 2025). Selv om det å ha psykologer i sentrale roller i teamene som utfører hjelpen, ikke ser ut til å være avgjørende for effekten, kunne Psykologforeningen i det minste forsøkt å begrunne sine prioriteringer med dette.

I stedet blir det gjentakende rop om penger og øremerking, uten en grundig drøfting av hvorvidt kravet om mer lavterskel kan gå på bekostning av å sikre forsvarlig og virksom oppfølging til dem som trenger det mest.