Premisset om sykdom

Leder for Norsk psykiatrisk forening, Lars Lien, har tatt opp temaet tidligere, blant annet da han og kolleger i 2023 påpekte at «det mentale har opphav i hjernen» (Lien et al., 2023). De viet da størst plass til premisset for synspunktet om hjernesykdom: at psykiske lidelser, i likhet med fysiske, bør ses på som sykdommer. Og at de da også bør kalles det.

Den såkalte «Nevrobabbel-debatten» (Lorentzen, 2024), som for et par år siden engasjerte mange av oss her til lands, bidro etter mitt syn til å identifisere noen fallgruver som bør unngås hvis vi skal være etterrettelige i den nevrovitenskapelige formidlingen. Temaet har fått fornyet relevans i den pågående hjernesykdom-debatten.

En fallgruve er å tolke nevrobiologiske korrelater til psykisk lidelse som noe feil eller sykt i hjernen. Jeg vil jo si at det å sortere psykiske lidelser sammen med Parkinson og Alzheimer, slik Lien og kolleger gjør, er å gå rimelig langt i nettopp den retningen. Vi skal ha respekt for hvordan det kan oppleves å høre at man har en hjernesykdom. Budskapet er egnet til å skremme og stigmatisere, slik flere har vært inne på. Jeg mener det er feil å gå ut med noe sånt uten et solid kunnskapsgrunnlag i ryggen, og jeg klarer ikke å se at det grunnlaget finnes.

Hvor sitter sykdommen?

La meg likevel inntil videre godta premisset om sykdom, sånn at vi kan drøfte hvor denne sykdommen da eventuelt sitter. Lien og kolleger (2026) plasserer den i hjernen, men understreker at det ikke sier noe om årsaker – de kan fremdeles være miljømessige. Men selv om begrepet hjernesykdom ikke kommuniserer hvorfor hjernen er syk, kommuniserer det jo uvegerlig at den er syk. Begrepet viser til organet det er noe i veien med, slik «tarmsykdom» viser til at det er noe i veien med tarmen.

Psykiaterne virker å basere valget av lokasjon på at det er i hjernen det mentale «har opphav». Et problem ved den slutningen, mener jeg, er at man kunne sagt det samme om så mye av det som skjer i et menneske. De fleste organer reguleres via signaler fra hjernen, og det fins også sykdommer vi i dag klassifiserer som somatiske, som knyttes til forstyrrelser i denne reguleringen. Er slike sykdommer i mindre grad hjernesykdommer enn for eksempel posttraumatisk stresslidelse (PTSD), som blant annet assosieres med dysregulering av HPA-aksen og kortisol? Eller er kriteriet for «hjernesykdom» at det må involvere svikt i kognitive prosesser? Resonnementet deres går liksom ikke opp.

Kroppen husker

Forskningen rundt lidelser som PTSD og kompleks PTSD har bidratt til at vi i dag anser hukommelse og læring som langt mer «desentraliserte» og kroppslig forankrede fenomener enn vi trodde tidligere (van der Kolk, 2015). Ved traumerelaterte lidelser ser man for eksempel hvordan kroppslige fornemmelser kan utløse angstresponser uten å gå via en bevisst kognitiv prosessering (Teicher & Samson, 2016).

Når det gjelder slike lidelser, er det heller ikke helt enkelt å peke på hvor «hjernen» egentlig begynner og slutter – hvor vi skal trekke den funksjonelle grensen. Og dermed enda mindre hvor problemet har sitt såkalte «opphav». Hele kroppens nervesystem er i praksis involvert. Hvis man først skal peke, blir det nesten som begrepet «nerver» fanger fenomenet like bra som «hjernesykdom», og tilfører like mye (eller lite) informasjon.

Poenget mitt er hvor fåfengt og lite innovativt det er å begi seg ut på denne typen kategoriseringsøvelse i det hele tatt. Jo mer man tar inn over seg kunnskapsgrunnlaget, jo mer blir liksom alt eller ingenting hjernesykdom. Det blir en meningsløs kategori.

Erfaringer, ikke patologi

Så til det med «sykdom»: «Nei, du er ikke syk i hodet», eller varianter av det, har nok flere enn jeg sagt til unge som har tenkt de er nettopp det. Slike utsagn – som for mange er helt avgjørende å få høre – handler ikke bare om å utvise hensyn og klinisk skjønn, slik Lien og kolleger fremstiller det. Det er etter min mening det vi i dag har grunnlag for å si. Det er der vi står stødigst i det nevrovitenskapelige kunnskapsgrunnlaget.

For som debatten allerede har vært innom, har letingen etter hjernepatologiske korrelater for psykiske lidelser båret få frukter. I mitt felt blir påviste nevrobiologiske korrelater som regel betegnet som «funksjonelle», altså at de kun sier noe om hvordan hjernen arbeider. Det igjen tolkes gjerne som et uttrykk for hjernens tilpasningsevne, altså at den arbeider som den gjør fordi det har vært hensiktsmessig i en gitt kontekst.

Sagt på en annen måte: Funnene gjenspeiler erfaringer, ikke patologi.

Psykiaterne har rett i at fravær av identifiserte biomarkører ikke i seg selv utelukker at psykiske lidelser er sykdom. Men spranget derfra til å slå skråsikkert fast at det er sykdom, og at den sitter i hjernen, er såpass stort at det blir vanskelig å fri seg fra mistanken om fagpolitisk egeninteresse. Jeg ville tenkt at det foreliggende vitenskapelige grunnlaget i det minste maner til tilbakeholdenhet rundt den typen tolkninger, for å ikke unødig sykeliggjøre en stor brukerpopulasjon.