Handlingsrommet i dagens lovverk

Selv om det finnes begrensninger i lovverket, er min erfaring gjennom klinisk arbeid med familier og undervisning av helsepersonell om vold og overgrep at fagfolk ofte har en for snever forståelse av handlingsrommet innenfor taushetspliktbestemmelsen. Hvis yttergrensene i lovverket er sidelinjene på en fotballbane, er mitt inntrykk at mange av oss kun oppholder oss innenfor midtsirkelen. Vi blir mer opptatt av det vi ikke har lov til å gjøre, enn av mulighetene som finnes på resten av banen.

Men økt kunnskap om lovverkets muligheter og begrensninger løser likevel ikke alt. Det gjelder særlig gråsonesakene, der vi må stå i usikkerhet og krevende avveininger, ofte med begrenset informasjon. Jeg har vært i mange situasjoner der verken det å melde eller å ikke melde har fremstått som gode alternativer. Klassiske «damned if you do, damned if you don’t»-opplevelser.

Støtte i vurderingene

Etter noen dyrekjøpte erfaringer har jeg innsett at jeg aldri vil klare å eliminere all tvil eller trekke en klar grense for når taushetsplikten opphører. Men ved å bruke mer tid på selve vurderingsprosessen reduserer jeg risikoen for å gjøre feil og blir tryggere i beslutningen. I vurderinger av om saker skal meldes til barnevernet eller politiet, finner jeg god støtte i prinsipper fra beslutningsforskningen (Kahneman et al., 2021).

Det første gjelder å dele opp vurderingen før en konklusjon nås, herunder skille mellom fakta og tolkning, vurdere alvorlighetsgrad og tidshorisonten, samt vurdere prinsippet om minste inngrep. Deretter trengs en grundig kollegial drøfting uten ledende spørsmål, hvor fakta presenteres nøkternt, og hvor rådende hypoteser utfordres (gjerne gjennom en «djevelens advokat»). Videre er det nyttig å drøfte de ulike utfallene – hva skjer dersom vi deler informasjon, og hva skjer dersom vi lar være. Om konklusjonen er å dele, må omfanget avgrenses til det som er relevant og nødvendig. Som en del av prosessen bør det føres en beslutningslogg som dokumenterer den faglige begrunnelsen og hvilke fakta, lovhjemler og alternativer som ble drøftet.

En grundig dokumentert prosess fjerner selvsagt ikke risikoen for feil, men den gjør det mulig å ettergå og lære av vurderingene i ettertid.

To typer feil

I komplekse saker hvor ulike perspektiver kan være riktige og viktige, synes jeg det er nyttig å minne meg selv på skillet mellom to ulike feil når jeg vurderer om jeg skal dele informasjon eller ikke. Den ene er handlingsfeilen, som skjer når vi deler informasjon eller foretar oss noe aktivt som i ettertid viser seg å være feil eller å få uheldige konsekvenser. Den andre er unnlatelsesfeilen, hvor skade oppstår fordi vi unnlater å handle, melde eller følge opp en reell bekymring.

Organisasjonspsykologen Amy Edmondson (2023) peker på at handlingsfeil ofte oppleves som mest belastende fordi ansvaret og det sosiale ubehaget rammer oss umiddelbart og personlig. Hun mener også at vi har en tendens til å straffe handlingsfeil strengere enn unnlatelser – selv om konsekvensene av å unnlate å handle kan være like fatale (Edmondson, 2018).

De ulike feilene og oppfatningen av dem kan spille inn på beslutningene vi tar. Kanskje vegrer vi oss fra å handle – altså å melde eller dele – fordi ansvaret føles for belastende, eller fordi frykten for å gjøre feil er for stor?

En kjepphest

I sammensatte saker kan diskusjonen ofte bli redusert til et enten-eller: Skal vi melde til barnevernet, eller skal vi la være? Skal vi informere politiet, eller ikke?

Når beslutningen først er fattet, opplever jeg at det lett oppstår en form for faglig resignasjon blant fagfolk – som om arbeidet dermed er fullført. Det samme skjer gjerne så snart det blir kjent at barnevernet eller politiet allerede er koblet inn.

Men psykologer og annet helsepersonell som møter sårbare barn og familier, har ofte mulighet til å fortsatt påvirke en sak og ivareta oppgaver – selv om en melding er sendt. Det kan gjelde terapeutiske samtaler, veiledning til foreldre, deltakelse i tverrfaglige team, samarbeid om tilrettelegging og oppfølging i hverdagen og andre tilnærminger som kommer barn og familier til gode. Jeg tror at vi i langt flere saker kunne ha redusert uønskede utfall ved å se etter hvordan vi kan bidra i et barns eller en families liv i påvente av eller i tillegg til andre tiltak.

For å lykkes trenger vi kunnskap om handlingsrommet vi har rent juridisk, men vi trenger like mye støtte fra ledelse og kolleger og trygge fagmiljøer der vi kan drøfte tvil, motstridende hensyn og risikoen ved både handling og unnlatelse. Målet er ikke å bli fri for tvil, men å fatte beslutninger det er tålbart å stå ansvarlige for.