Engasjement mot moralsk slitasje
Hanne Indregard Lind
- Hanne Indregard Lind
Sunnaas Sjukehus
Hanne Indregard Lind er opptatt av å motvirke moralsk slitasje blant psykologer. Innsats for å sikre kompetanseutvikling og tilstrekkelig arbeidsrom ser hun som avgjørende.
Hanne Indregard Lind
Foto: Matt Oxman
Jeg har i mange år vært engasjert for å bedre de faglige rammene psykologer jobber innenfor. Psykologer trenger å ha tid nok og kolleger nok til å gi faktisk behandling. Derfor har jeg jobbet for mindre koding og rapportering, for å minske gapet mellom behovet og det faktiske tilbudet til psykisk syke (Halvorsen & Melby, 2022) og for å sikre finansiering av tilbudene. I kronikker, på Dagsnytt 18 og i møter i departementet utfordret jeg den forrige Ap-regjeringen og forklarte at å avslutte pasienter for tidlig er som å gi en halv antibiotikakur. Men det er enda verre enn som så. Å gi pasienter hjelp som ikke hjelper, enten ved for lav intensitet eller for få konsultasjoner, kan gjøre skade og virke demoraliserende. Pasienten sitter igjen med erfaringen av å ha fått hjelpen, men at akkurat de ikke kunne hjelpes. Psykologen som ikke har rom til å gi god nok behandling, utsettes for moralsk slitasje og risiko for utbrenthet. Mange velger å slutte i jobben.
Virksomme tiltak finnes
Folk trenger behandling, og samfunnet betaler for at vi skal kunne gi behandling, vi utdannes til helsepersonell. Men finansieringen og styringen i tjenestene setter likevel dette på spill mange steder. Derfor må vi stå på for å oppnå gode faglige rammer for virksom psykologisk behandling. Da jeg var konserntillitsvalgt, arbeidet jeg for å få innført en indikator for helseforetakene som måler intensitet i behandlingen. Indikatoren er innført i Helse Vest. Jeg vil gjerne jobbe videre med at denne også kommer på plass i andre helseforetak og brukes til å forbedre og utvikle tjenestene i tråd med behandlingsforskningen. Gjennom slike endringer kan tjenestene legge bedre til rette for tiltak som virker mot moralsk slitasje.
Kompetansebygging står sentralt her. For å sikre solid behandlingskompetanse fremover ser jeg også finansieringen av grunnutdanningen og videreføringen av internklinikkene, som tidligere har vært under angrep på flere universiteter, som svært viktig. Der har studentene og våre tillitsvalgte i statlig sektor gjort et bra arbeid for å sette begge deler på agendaen. Jeg vil jobbe for fortsatt samarbeid med studentene og bedre dialog med universitetene. Jeg ønsker å satse på økt kontakt mellom foreningen og de nevnte aktørene. Vi har vært for bakpå og for selvtilfredse med spesialiseringen, vi har ikke tatt viktige innspill godt nok imot. Det vil jeg endre. Vi må åpne og lytte.
Det idiosynkratiske psykologfaglige
Faget vårt rommer en rekke perspektiver og metoder, fra det strukturerte og standardiserte til det relasjonelle og prosessorienterte. Denne bredden er en viktig verdi, ikke minst for dem som mottar tjenestene våre. Likevel ser vi en tydelig vridning i helsevesenet mot det målbare, det standardiserte og det som lett lar seg telle. Behandlingsrammer i spesialisthelsetjenesten preges av målstyring og finansieringssystemer, og det har vært en voldsom dreining mot kortere behandlingsforløp. Det pekes på lange ventelister og kø, og politikere, byråkrater og ledere trenger tall for å forsvare ressursbruken. Men når alt som ikke kan telles, blir mindre verdt, står vi i fare for å miste en grunnleggende del av faget vårt, nemlig forståelsen for kompleksitet, relasjon og behovet for at noen prosesser må være langvarige.
Psykoterapi handler ikke bare om metoder. Det handler om ulike og unike mennesker. Vi vet fra behandlingsforskning at andre faktorer enn selve metoden bidrar til endring i terapi: relasjonen mellom terapeut og pasient, pasientens egne ressurser, håp, motivasjon og terapeutens evne til å tilpasse seg situasjonen. Likevel blir diskusjonen ofte redusert til spørsmålet om hvilken metode som virker best, og hvilket sykehus som har kortest liggetid eller færrest konsultasjoner i snitt, og hvordan de resterende kan følge etter.
En kommunikasjonsutfordring
Selv har jeg bakgrunn fra nevrofeltet og høyspesialisert tjeneste i tredjelinjen. Jeg mener selvfølgelig at vi skal jobbe evidensbasert. Evidens betyr imidlertid ikke at vi bare skal gjøre det som er lettest å måle. Evidens handler om å bruke den beste tilgjengelige kunnskapen, kombinert med klinisk skjønn og hensyn til pasientens behov og ønsker. Det betyr at vi må bevare både de manualiserte, korttidsorienterte metodene og de mer komplekse, relasjonelle formene for terapi som ofte krever tid og fleksibilitet. Mange i fagmiljøet er bekymret for ensretting og for å miste noe av stor betydning på en vei brolagt med telling, ventetidskrav og helsepersonellkommisjoner. Noen mener psykoterapiutdanningene er for snevre eller for lite anvendelige i psykisk helsevern, mens andre peker på at metodespesifikke videreutdanninger i psykoterapi, som psykodynamisk terapi inkludert ISTDP, gir nettopp den kliniske dybden som trengs for å møte alvorlig psykisk lidelse. Foretakene har gitt uttrykk for frustrasjon knyttet til at man ikke utdanner nok folk med vedtakskompetanse, og har løftet dette til myndighetene. Vi bør initiere et samarbeid med sykehusene og Kommunesektorens organisasjon (KS) hvor vi ser på hva som skal til for å løse utfordringene sykehusene opplever, der også kommunenes behov er tatt med i betraktningen. En av sykehusenes fire hovedoppgaver er utdanning, og de tar den på alvor. Da må vi være i dialog, og vi må forsøke å finne løsninger som ikke ender med en reduksjon av mangfold og en forringelse av behandlingskompetanse. Dersom vi lar styringslogikken og de mektige foretakene alene definere fagutviklingen, og hvilke spesialiteter som trengs, risikerer vi å tape kompleksiteten. Vi mister rommet for de lange forløpene, for utforskningen, for behandlingen av de pasientene som ikke passer inn i standardløp. Og kanskje mister vi også evnen til å forklare hvorfor nettopp disse prosessene har verdi.
Mange ønsker å ta en utdanning som gir fordypning i metode og anledning til å jobbe med seg selv for å bli en bedre terapeut. Å ta bort denne muligheten kan øke turnoveren og redusere attraktiviteten til det offentlige helsevesenet. I dag foregår det mye godt arbeid i de private klinikkene, og her kan man gi behandling i tråd med det man som fagperson vurderer som riktig, man har autonomi, og det drives også med fagutvikling og forskning. Disse klinikkene er gode og viktige supplementer til de offentlige tjenestene. Om sykehusene og kommunene ønsker å være arbeidsstedene psykologene ser på som sitt mest naturlige arbeidssted, må de kunne gi gode nok rammer for behandling og legge til rette for at man kan tilegne seg den behandlingskompetansen man vurderer at man ønsker og trenger. Det vil også komme samfunnet til nytte.
Referanser
Halvorsen, P. & Melby, T. (2022). Usikkert planleggings-grunnlag for helseforetakene. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 59(1), 4–8. www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2021as12ae-Usikkert-planleggings-grunnlag-for-helseforetakene