En kamp om makten

Valgkamp er, som navnet tilsier, en kamp om makten. Jeg stiller til valg fordi jeg mener jeg er skikket til å lede foreningen, og fordi jeg vil utrette noe – for medlemmene og helsetjenesten. Valgkamp er slitsomme saker. Det har vært morsomt og givende, men også strevsomt og tidvis frustrerende. Det er sene kvelder og dobbeltarbeid. Uavhengig av hvem av oss som vinner frem, mener jeg at denne valgkampen har hatt en egenverdi. Den har både mobilisert foreningen til meningsbrytning og gitt ledelsen et ekstra insentiv for å lytte til medlemmene og klargjøre deres tanker for foreningens fremtid.

Jeg har opplevd det ærefullt å bli innstilt av valgkomitéen og å motta støtte fra mange psykologer som hilser et valg og en fornying i Psykologforeningen velkommen. I valgkampen har det også dukket opp en del påstander, som jeg har unnlatt å kommentere. At mitt kandidatur skulle være uttrykk for en konspirasjon. At jeg driver maktspill. At valgkomiteen ikke er uhildet. At det er urimelig at en i foreningens ledelse stiller som motkandidat til sittende leder. Og jeg har blitt tillagt en rekke tvilsomme motiver for at jeg i det hele tatt stiller til valg. For å unngå at valgkampen havnet i grøfta ved å ta til motmæle, har jeg valgt å konsentrere meg om sakene jeg går til valg for.

For stort gjennomtrekk

Jeg vil slå ring rundt tjenestene. Med det mener jeg både å si ifra når de trues av kutt, men også å jobbe med elementer og mekanismer som bidrar til å forringe dem, alt fra dårlige finansieringsordninger til at man i noen tjenester må kalle seg rådgivere heller enn psykologer, med de virkningene dette har for det psykologfaglige og tverrfaglige arbeidet. Vi må ta tak for å styrke og utvikle tjenestene psykologer jobber i, jeg mener det må være hovedoppgaven fremover, for bedre tilbud til befolkningen og for bedre faglige vilkår og arbeidsvilkår for dem som jobber der. Dette gjelder både spesialisthelsetjenesten, PPT, barnevern, kommunehelsetjeneste og familievern, de som jobber med folkehelsearbeid, UH-sektoren og andre arbeidsplasser i statlig sektor – og i tillegg det private.

Akkurat nå har vi et sterkt gjennomtrekk, og tallene viser at det er vi, psykologer og psykologspesialister, som har størst turnover i psykisk helseverntjenestene. Dette er en trussel både mot tilbudet til befolkningen, mot sterke fagmiljøer og mot godt arbeidsmiljø og trivsel på jobb. Vi trenger å utvikle en distriktspolitikk, og her vil også det å ha gode arbeidsplasser og vilkår for å rekruttere og beholde personell være et viktig perspektiv.

Vi må jobbe for likeverdige helsetjenester også i distriktene, og for å få til dette trenger vi konkrete tiltak. Jeg vil styrke psykologer og tillitsvalgte i små kommuner og enheter, og jeg vil legge til rette både praktisk og økonomisk for gode fagnettverk for disse. Ellers ser jeg et sterkt behov for å oppdatere og aktivt bruke policyen vår for døgnplasser. Befolkningen trenger tilgjengelige døgnplasser med en sterk psykologfaglig forankring, men disse tilbudene svinner hen, og de gjenværende har ofte for få psykologer inne i tjenesten. Disse pasientene forsvinner ikke fordi tilbudet de trenger, ikke finnes, de blir bare flyttet rundt. Selv om vi har påpekt problemet mange ganger, er det ikke tilstrekkelig å gjøre det på nasjonalt nivå. Vi må gå inn i de konkrete sakene på hvert sykehus og i hvert lokalsamfunn for å ta opp kampen mot nedlegging av døgnplasser – og også få dem gjenopprettet.

Krever samarbeid

Vi klarer ikke dette alene. Skal vi sette dagsorden, må vi bygge lag og la de mange kompetente og engasjerte psykologene ute i foreningen få anledning til å delta i arbeidet med politikkutforming. Min erfaring og posisjon som leder av Akademikerne helse, det største forhandlingsutvalget i Akademikerne, har også gitt meg innsikt i hvordan vi kan bruke dette mer målrettet for å oppnå våre saker. Vi kan arbeide på ulike måter: noen ganger gjennom media, noen ganger gjennom streik, men alltid gjennom dialog med politikere, andre grupper som har sammenfallende interesser, og gjennom å forklare og stå på sakene våre over tid – sammen med medlemmene der ute. Vi er ikke en svak gruppe uten virkemidler. Streikevåpenet er det sterkeste vi har, men fellesskapet i Psykologforeningen og i Akademikerne har slagkraft på mange andre områder også. Innimellom må vi tåle å ta en fight også når vi ikke vet om vi vinner, fordi gevinsten ved å få det til er så stor, og fordi vi skal forvalte en fagtradisjon på vegne av medlemmene.

Ugreit engasjement?

Jeg har fått enkelte tilbakemeldinger underveis i valgkampen om at det er ugreit av meg å stille til valg som president da jeg allerede har en posisjon i presidentskapet. Dette er jeg uenig i. Fartstid og kjennskap til organisasjonen er en styrke for en lederkandidat. Nærhet til avgjørelsene har også gjort det tydelig for meg at måten foreningen ledes på, ikke er optimal, og jeg mener jeg kan gjøre betydelige forbedringer om jeg blir gitt tilliten. Jeg ber om at mitt kandidatur vurderes på egne vegne, og på det jeg ønsker å få til: å mobilisere medlemmene våre i større grad enn nå. Jeg ønsker bedre forankrede og opplyste beslutninger. Og jeg ønsker å styrke medlemmenes innflytelse, blant annet ved å avholde flere medlemsmøter og sentralstyremøter.

Jeg mener at foreningen vår trenger strukturendringer for å gi medlemmene større innflytelse, men også gjøre organisasjonen mer gjennomsiktig. Konkret ønsker jeg å vurdere innføring av et landsstyremøte per periode, og dette må utredes både med henhold til kostnader og sammensetning. I tillegg vil jeg innføre fem digitale styremøter til i året, hver på to eller tre timer, i tillegg til dagens seks fysiske møter. Dette er kun en utvidelse av dagens praksis, men vil legge til rette for at folk, styremedlemmer fra hele landet, kan møtes rundt beslutningsbordet oftere, og at beslutningene ikke tas av kun presidentskapet i lange perioder av gangen. Jeg synes det er viktig å legge best mulig til rette for deltakelse, for folk med arbeid i ulike sektorer og folk med omsorgsoppgaver, så innføringen vil selvfølgelig gjøres i dialog med det nye styret.

Dette vil gi oss bedre tid til å forberede og diskutere vanskelige beslutninger og unngå å ta avgjørelser for raskt. Jeg mener dette vil gi oss et bedre grunnlag for å bygge tillit i organisasjonen og arbeide for gode kompromisser internt. Jeg erkjenner at endringene vil kreve noe mer av organisasjonen, men de vil gi gevinst i form av høyere engasjement, felles retning og mindre intern uro rundt prosesser og beslutninger. Jeg mener at dette vil gjøre oss i stand til å levere bedre på medlemmenes ønsker, og da vil vi i større grad klare å sette dagsorden og få gjennomslag for Psykologforeningens ønsker for faget, psykologene og samfunnet.

Innsikt gjennom dialog

Jeg ønsker å takke både dem som har ytret støtte og enighet til mine saker og perspektiver, og dem som har frontet andre saker, stilt spørsmål og utfordret meg på mine saker. At meningsmotstandere møtes, er noe av poenget med en valgkamp. Selv om vi kan være rivende uenig i retning og tiltak, er det som oftest noe å hente på å forstå hvor meningsmotstanderne kommer fra. Kritikk og uenighet er ikke mistillit, og må ikke forveksles. Valgkamp på sitt beste er å gjennom dialog få bedre innsikt, få prøvd sine standpunkter og å få den felles horisonten utvidet. Psykologer er endringseksperter, og mange av møtene og samtalene jeg har hatt disse månedene, har virkelig vært inspirerende.

Nå ser jeg frem til Landsmøtet, til å få gode diskusjoner og til at delegatene skal vedta politikk og retning for Psykologforeningens neste periode.