Psykologtidsskriftet

Debatt

Evidensbasert praksis i psykologi – en begrunnet standard?

Henrik Berg
Publisert: 17.11.2025

Uten begrunnelser står vi uten mulighet til å evaluere hvorvidt påstander er basert på misoppfatninger. Vi har ikke kunnskap om vi ikke kan begrunne.

Prinsipperklæringen for evidensbasert praksis i psykologi definerer psykologiens to kanskje vanskeligste spørsmål. Det første er hva som kjennetegner vitenskapelig kvalitet. Det andre er hvordan vi skal definere beste praksis.

Like viktig som de konkrete svarene prinsipperklæringen har på disse spørsmålene, er begrunnelsene den tilbyr. Begrunnelser har en enkel funksjon; de lar oss avgjøre argumenters holdbarhet. Et hovedproblem med prinsipperklæringen er at den fremstår som et løsrevet vedtak og ikke som en velbegrunnet standard.

Uten begrunnelser, ingen kunnskap

Den mest innflytelsesrike definisjonen av kunnskap er velbegrunnede og sanne oppfatninger (Gettier, 1963; Plato, 1987). Etter denne definisjonen har vi ikke kunnskap dersom vi ikke kan begrunne. Bakgrunnen for begrunnelseskravet er at vi kan ha misoppfatninger. Begrunnelsene våre setter oss i stand til å evaluere ulike påstander. Altså, uten begrunnelser, ingen kunnskap.

Begrunnelseskravet gjelder imidlertid også for hvilke metoder vi bruker for å innhente kunnskap. I behandlingsforskning er man blant annet opptatt av påstander av typen: «X kurerer Y.» Hvis vi mener at «X kurerer Y», er det (vanligvis) fordi undersøkelser som benytter en bestemt forskningsmetode, tyder på det. Men så kommer spørsmålet: Hvordan begrunner vi tilliten til forskningsmetoden? – Stopper resonnementet her, er hele påstandsstrukturen tuftet på dogmatikk. Vi må kunne begrunne de metodologiske standardene våre, hvis ikke er alle kunnskapskilder i bunn og grunn like gode/dårlige.

Kritikk bærer fremover

Vitenskapen er en sosialt organisert aktivitet. Det er viktig for at forskere skal kunne kritisere hverandre. Slik finner vitenskapen (presumptivt) frem til mer holdbare standpunkter. Men det er også viktig fordi definisjonen av vitenskapelig kvalitet spriker. I psykologien er det mange ulike oppfatninger om både saksforhold (f.eks. arv og miljø) og metodologiske standarder. I psykologien er det et metodisk mangfold som kan spores gjennom hele historien. Allerede Wundt skilte mellom eksperimentalpsykologi og en mer kvalitativ folkepsykologi. I dagens psykologi er både kvantitative (Appelbaum et al., 2018) og kvalitative metoder (Levitt et al., 2018) bredt anerkjent. Dette mangfoldet er det foreløpige sluttproduktet av mange forskergenerasjoners arbeid og gjensidige kritikk. Dette er vitenskapens gang og en helt sentral del av vitenskapens natur.

I prinsipperklæringen finnes det et evidenshierarki. Evidenshierarkiet er riktignok avgrenset til å gjelde spesifikke intervensjoner (for øvrig en krevende og uspesifisert avgrensning). I evidenshierarkiet anses randomiserte kontrollerte forsøk som den beste metoden. Bakgrunnen er at den kan gi oss høyest indre validitet. Men hva den kan gi oss høyest indre valide påstander om, og hvorfor dette er mest nyttig for psykoterapipraksis, gir den ikke svar på. Påstander på populasjonsnivå kan for eksempel ikke uten videre anvendes på enkeltindivider. Det allmenne (nomotetiske) og det særegne (idiografiske) samsvarer ofte ikke. Dessuten er det ofte vanskelig å gjenskape betingelsene en behandlingsform var testet under. Det vil alltid være en betydelig usikkerhet når eksperimentelle funn skal ut i en kompleks verden.

Empiriske påstander uten begrunnelser

De som kjenner til prinsipperklæringens historie, vet at den kommer fra medisinen (American Psychological Association, 2006). Men heller ikke evidensbasert medisin tilbyr en begrunnelse for sin kunnskapsstandard. At empiriske påstander må ha empirisk støtte, er rimelig åpenbart og helt ukontroversielt. Spørsmålet er hvorfor vi skal velge ut en metode blant det store mangfoldet som kan gi oss svar på en rekke ulike spørsmål. Det finnes mange ulike forskningsspørsmål, og ingen forskningsmetode kan besvare alle. Det er en drastisk innskrenking av en vitenskap og en ganske fagarrogant manøver. Da hjelper det på ingen måte at det ikke tilbys noen begrunnelse.

Vitenskapens viktigste trekk er den kritiske tenkemåten. Fordi den er ubegrunnet, er evidensbasert praksis i psykologi dogmatisk. Slik den er formulert, er den til hinder for kritisk tenkning og utvikling av psykologifaget – også fordi den innstifter svake epistemiske normer. Psykologi er en pluralistisk vitenskap og kan ikke uten videre forstås metodehierarkisk. Prinsipperklæringen for evidensbasert praksis i psykologi gir oss heller ingen holdepunkter for å endre den oppfatningen.

Referanser

  1. American Psychological Association. (2006). Policy statement on evidence-based practice in psychology. American Psychologist, 61(4), 271–285. https://doi.org.10.1037/0003–066X.61.4.271

  2. Appelbaum, M., Cooper, H., Kline, R. B., Mayo-Wilson, E., Nezu, A. M. & Rao, S. M. (2018). Journal article reporting standards for quantitative research in psychology: The APA Publications and Communications Board task force report. American Psychologist, 73(1), 3–25. https://doi.org.10.1037/amp0 000 191

  3. Gettier, E. L. (1963). Is Justified True Belief Knowledge? Analysis, 23(6), 121–123. https://doi.org.10.1093/analys/23.6.121

  4. Levitt, H. M., Bamberg, M., Creswell, J. W., Frost, D. M., Josselson, R. & Suárez-Orozco, C. (2018). Journal article reporting standards for qualitative primary, qualitative meta-analytic, and mixed methods research in psychology: The APA Publications and Communications Board task force report. American Psychologist, 73(1). https://doi.org.10.1037/amp0 000 151

  5. Plato. (1987). Theaetetus. Penguin.