Definerende realiteter

Ideelt sett skulle et slikt vedtak vært løftet til landsmøtet, hvilket også ble diskutert i styret. Realiteten i saken var dessverre at dette ikke var mulig av tidshensyn, huseier ønsket snarlig salg (Oxman, 2025). Sekretariatet rådga styret om at et kjøp var innenfor styrets mandat, om vi besluttet dette. Flertallet i styret vedtok å kjøpe huset, mens mindretallet ville utsette avgjørelsen til et ekstraordinært styremøte i april. Vi kunne ikke kalle inn til et ekstraordinært landsmøte, fordi huset da ville ha blitt lagt ut til salg i det åpne markedet for en langt høyere pris. Vi hadde ikke hatt noen sak å diskutere på landsmøtet.

Sentralstyret sto da overfor valget: Skal vi på vegne av medlemmene gripe muligheten til å kjøpe huset nå? De to alternativene hadde klare økonomiske forskjeller:

Alternativ 1: Vi kjøper huset. Vi investerer egenkapital, men den «daglige» økonomien til foreningen berøres ikke. Bokostnadene «fryses» på nåværende nivå, og om 12 år har vi et eget nedbetalt hus, slik vår generalsekretær har redegjort for (Tunold, 2025).

Alternativ 2: Vi kjøper ikke. Vi ville da ikke være sikret fornyet leiekontrakt i Kirkegata. Innhentede tilbud og markedsbeskrivelser viste høyst sannsynlig markant økte leiekostnader, uavhengig av om det ville vært i Kirkegata eller et annet sted. Kanskje kunne vi fått kjøpt huset senere, men høyst sannsynlig til en høyere pris.

Sentralstyret visste at dette var en stor avgjørelse, og at vi uansett hva vi gjorde, sannsynligvis ville møte kritikk. Som forventet får vi nå kritikk for en stor investering uten landsmøteinvolvering.

Hadde vi landet på alternativ 2, kunne vi også fått kritikk, men da for ikke å gripe muligheten, og via dette føre foreningen inn i økte kostnader i fremtiden. En kan derfor stille spørsmålet: «Hvor store kostnader har et sentralstyre fullmakt til å påføre foreningen i en slik situasjon?» Ved å unnlate å kjøpe huset kunne vi ikke ha bedt landsmøtet om å ta avgjørelsen. Det er sannsynlig at vi hadde måttet be Landsmøtet om å øke medlemskontingenten for å dekke økte kostnader for foreningen.

Det minst risikable valget

En vesentlig forskjell på alternativ 1 og 2 er derimot følgende: Alternativ 1 gir oss en retrettmulighet. Foreningen kan når som helst selge huset, og sannsynligheten for å tape penger på et salg er liten. Alternativ 2 hadde ingen retrettmulighet. Huset skulle selges, og hadde vi ikke grepet muligheten, hadde vi nå vært husløse på det åpne markedet.

Ved å velge alternativ 1 kunne vi senere angre oss, og likevel stille oss overfor alternativ 2. Hadde vi valgt alternativ 2 først, ville vi ikke kunnet angre oss og gå tilbake til 1.

Å gripe anledningen til å kjøpe var derfor en soleklar helgardering.

Demokratisk avgjørelse til foreningens beste

Det er forståelig at det kan se ut som et demokratiproblem når noen få har tatt en så stor avgjørelse på vegne av mange. Tvert om kan det også føres argumentasjon for at dette er et godt eksempel på et velfungerende demokrati: Foreningen har gjennom sin levetid etablert beslutningskjeder som gjør foreningen i stand til å ta strategiske valg i situasjoner der det av ulike grunner ikke er mulig å eksempelvis avvente en landsmøtebehandling.

Andreassen fremmer påstanden om at den eksterne juridiske betenkningen var bestilt med en forhåndsbestemt konklusjon. Oppdraget advokatfirmaet fikk, er gjengitt i innledningen i betenkningen: «Vi er bedt om å vurdere om sentralstyret i Norsk psykologforening har kompetanse til å beslutte kjøp av samtlige aksjer i Kirkegaten 2 Oslo AS (heretter «K2O»).» Det var altså ikke en bestilling om å argumentere for den konklusjonen sekretariatet hadde kommet til, men innhenting av en «second opinion» fra en ekstern, juridisk kompetent aktør, som fikk forelagt seg alt relevant skriftlig grunnlag som forelå.

Vi mener at kjøpet av Kirkegata 2 er den beste beslutningen for foreningen, og nå er det opp til medlemmene hva de vil gjøre med eiendommen videre.