Hvem styrer Psykologforeningen?

I og med at jeg ikke vet om det er Sentralstyret som uttaler seg gjennom ham, eller om det han sier, er for egen regning, har jeg behov for å tydeliggjøre at min hensikt primært er og har hele tiden vært å diskutere Sentralstyrets handlinger og argumentasjon.

Tunold avviser igjen min påpekning av at Sentralstyrets argumentasjon er formalistisk, fordi «Sentralstyret legger et gyldig landsmøtevedtak til grunn og etterlever norsk lov». Jeg har aldri hevdet at Sentralstyret skal se bort fra norsk lov, Psykologforeningens lover eller gyldige landsmøtevedtak. Disse formelle spillereglene definerer et mulighetsrom/handlingsrom som Sentralstyret selvsagt må holde seg innenfor. Men det betyr ikke at dette er det eneste hensynet man må forholde seg til i den daglige forvaltningen av foreningen på vegne av medlemmene. Et annet viktig hensyn er hvordan man viser respekt for, opprettholder og utvikler medlemsdemokratiet gjennom denne praksisen. Jeg kan ikke se at Sentralstyret har drøftet hvordan medlemsdemokratiet best kunne ivaretas i behandlingen av en så stor og viktig sak som et huskjøp. Sekretariatet har tydeligvis gitt dem råd om de formaljuridiske sidene av saken, men har de også utredet de verdimessige spørsmålene og dilemmaene denne saken bringer opp, eller har de rådet dem til å innhente en ekstern betenkning om denne siden av saken? Det er denne ensidigheten i Sentralstyrets argumentasjon, og generalsekretærens forsvar av den, jeg fortsatt kritiserer som formalistisk. Hovedtemaet i mitt innlegg var et mulig demokratiproblem i Psykologforeningen, men ordet «demokrati» forekommer ikke i generalsekretærens innlegg. Tilfeldig?

Legitimitet på bestilling?

Tunold påpeker at: «Den eksterne juridiske betenkningen, utarbeidet i vår, er primært en gjennomgang av Sentralstyrets rettslige kompetanse for å bekrefte for Sentralstyrets mindretall at vedtaket om kjøp er lovlig fattet (min utheving).» Denne betenkningen ble altså utarbeidet etter at Sentralstyret allerede hadde fattet vedtak. Den var ikke en del av beslutningsgrunnlaget, men er innhentet som en legitimering av Sentralstyrets vedtakskompetanse i ettertid. Det er den vinklingen/fortolkningen av norsk lov, Psykologforeningens lover og landsmøtevedtak som presenteres i denne betenkningen, som Sentralstyret bruker for å legitimere sin framgangsmåte i sine kommentarer til landsmøtesaken. Her framstilles det som at man har fått en objektiv og upartisk vurdering av jussen, mens generalsekretæren forteller at det man bestilte, var motargumenter mot mindretallet i Sentralstyret. Og det kan virke som man har fått nettopp det man har bestilt, at advokatfirmaet har levert det kunden har bedt om. Men mitt hovedpoeng er ikke avhengig av hvorvidt denne betenkningen er formaljuridisk riktig eller ikke. Det er den gjennomgående mangelen på refleksjon over de konsekvensene for medlemsdemokratiet som den konsekvent formalistiske tilnærmingen kan ha, som etter min mening er det mest alarmerende.

Det påstås følgende: «Andreassen mener vedtaket fra 2007 må ha forrang over vedtaket fra 2010, og at styret ikke kan se bort fra begrunnelsen for tilbaketrekking av fullmakten.» Her har generalsekretæren tydeligvis misforstått min argumentasjon. Jeg har ikke diskutert om et vedtak har forrang i forhold til et annet, igjen en formaljuridisk måte å tenke på, men påpekt at diskusjonen på Landsmøtet i 2007 viser at spørsmålet om ivaretakelse av medlemsdemokratiet hele veien har vært en del av debatten. Sentralstyret har avvist å reflektere over dette ved å henvise til vedtaksteksten isolert, dvs. på en rent formalistisk måte.

Ifølge forslaget fra Oslo lokalavdeling til Landsmøtet 2025 framgår det av referatet fra Landsmøtet 2007 at Sentralstyret den gang selv fremmet et forslag som innebar at et eventuelt framtidig huskjøp skulle legges fram for et landsmøte. Generalsekretæren viser til at dette forslaget ble trukket under debatten. Han hevder videre at hvis Landsmøtet ønsket denne begrensningen, ville forslaget trolig blitt opprettholdt og vedtatt. Men det var Sentralstyret selv som trakk forslaget. Hvis de hadde sett det som viktig at dette ble formelt vedtatt, kunne de ha opprettholdt det og gitt Landsmøtet mulighet for å stemme over det. Men uansett hvem som tenkte hva i 2007, kan det at dette forslaget ble fremmet, oppfattes som enda en indikasjon på at spørsmålet om viktigheten av å ivareta medlemsdemokratiet var tydelig til stede i debatten også da.

Regnskapslov som fullt frislipp

I mitt forrige innlegg (Andreassen, 2025) kritiserte jeg både SSTs flertall og generalsekretæren for å framstille landsmøtevedtaket i 2010 som en blankofullmakt til å gjøre en hvilken som helst økonomisk disposisjon som de mener tjener Psykologforeningen. Generalsekretæren svarer ikke på denne kritikken, men bare gjentar formuleringen: «Med vedtaket i 2010 ble det økonomiske ansvaret lagt til Sentralstyret.» Endringen i regnskapsloven gjaldt plikt til å levere årsregnskap (min utheving) til myndighetene. Og det som ble vedtatt på Landsmøtet i 2010, var følgende: «Sentralstyret skal vurdere foreningens økonomiske politikk og utarbeide årlige økonomiske budsjetter for foreningens virksomhet. Sentralstyret fastsetter kontingent mellom landsmøtene. Sentralstyret fastsetter foreningens årsregnskap og legger dette frem for landsmøtet.»

At ansvaret for økonomisk styring av den løpende driften av Psykologforeningen også omfatter en rett til å vedta ekstraordinære investeringer, virker tydeligvis selvinnlysende for noen, men jeg kan ikke se at det kan være en riktig forståelse av vedtaket i 2010.

Som jeg påpekte i mitt forrige innlegg, var det ikke min mening å gjøre noen grundig vurdering av huset eller av generalsekretærens spådommer om de økonomiske konsekvensene huskjøpet vil få for foreningen på kort og lang sikt. Men jeg konstaterer at mine spørsmål om disse forholdene har fått generalsekretæren til, i tillegg til å gjenta sine argumenter om kapitalkostnadene, å opplyse oss om en del detaljer rundt leieforholdet og økonomien som jeg ikke har sett noe annet sted.

Ifølge Tunold er diskusjonen om landsmøtebehandling av dette huskjøpet hypotetisk fordi huseier i samme intervju med Psykologtidsskriftet uttalte at hvis han hadde fått spørsmålet om avgjørelsen kunne utsettes til etter landsmøtet, ville han gått til det åpne markedet. Huseier uttalte også at en tradisjonell salgsprosess med en typisk kjøper ville gått raskere, og han er sitert på: «I og med at kjøperen har vært en forening, har prosessen vært veldig mye mer tidkrevende. Det sitter tusenvis av psykologer rundt omkring som gjerne vil ha en finger med i spillet.»

Det er også en måte å tenke på rundt medlemsdemokratiet i Psykologforeningen.