Uspesifikt om hva de vil gjøre for å sikre psykoterapispesialiseringen

Først og fremst syns jeg det er gledelig å se at Lauveng og Skard (2025) er såpass tydelige i budskapet sitt om psykoterapi som kjernekompetanse. De understreker at: «Psykologforeningen deler ansvaret for at psykologspesialister har tilstrekkelig behandlingskompetanse med grunnutdanningen og arbeidsgiverne.»

Samtidig er ikke dette tilstrekkelig grundig svar på hvilke ferdigheter de tenker at psykologene trenger i møte med de mange ulike, sammensatte og komplekse tilstandsbildene som er hverdagen og realiteten for oss som jobber «på gulvet». Jeg mener, i tråd med Hagen et al. (2025), at psykoterapispesialiteten bidrar med nettopp slike ferdigheter, ved å gi et bredt kunnskapsgrunnlag som driver psykisk lidelse og hvordan vi kan skape varig endring.

Det er også godt å høre at Lauveng og Skard (2025) ikke ser hvilket problem en offentlig overtagelse av spesialistutdanningen skal løse. Men i det videre skriver de at: «Vi forutsetter at direktoratet også er opptatt av at helsepersonell skal ha tilstrekkelig behandlingskompetanse, men er bekymret over hvorvidt både bredden og dybden i faget vil bli tilstrekkelig hensyntatt.» Dette framstår for meg lite spesifikt, når psykologers arbeidshverdag og pasientenes tilgang til tilpasset behandling står på spill.

Aanondsen (2025) fremhever på sin side viktigheten av å sikre spesialistutdanningene som et kollektivt arbeid og at «vi har et forbedringspotensial med tanke på samarbeid og dialog med arbeidsgivere om utdanningen». Men heller ikke hun spesifiserer om og hvordan psykoterapiutdanningen bidrar til viktig behandlingskompetanse sammenliknet med kortere, og som regel rimeligere og mindre omfattende, videreutdanninger.

Skal rammene komme før faget?

Aanondsen (2025) løfter videre fram et viktig poeng: rammene som psykologene jobber under, særlig innen allmennpoliklinikk. Her er det betimelig å spørre seg om det er metoden, pasienten og behandleren som skal tilpasse seg rammene og helseforetakene, eller er det omvendt? Skal psykoterapiutdanningen nedprioriteres fordi rammene eventuelt ikke tillater behandling i en fleksibel innramming, og kanskje over tid, eller tenker vi å pushe «markedet» enda sterkere i retning svingdørpasienter med korte, spesifikke «bestillinger» og manualbaserte forløp?

Lauveng og Skard (2025) uttrykker bekymring for at ansatte velger andre spesialiteter enn psykoterapi, men at problemet er sammensatt. De legger samtidig ansvaret for langt over til styringsretten og arbeidstakerne.

Til sist vil jeg fremheve at psykoterapispesialiseringen ikke bare lærer vekk en spesifikk metode, men også utgjør selve dannelsesreisen som terapeut, uavhengig av metodisk opplæring. Det er med andre ord en utdanning som former hvem du er i møtet med pasienten, og ikke bare hvordan du jobber. Denne kompetansen bør også tilfalle pasientene i det offentlige og ikke bare dem som kan betale for private tjenester, slik utviklingen fort kan bli. Derfor mener jeg finansieringen av psykoterapiutdanningen må sikres, og at de som vinner valget, bør jobbe for dette i det videre. Det for å bevare mangfold, bredde og den faglige kvaliteten som pasienten møtes med i de ulike helseforetakene, uavhengig av postnummer og lommebok.