Vilje til mot som verdi

Å bevege et fag videre innebærer usikkerhet og risiko. Det krever mot og vilje til å teste normer. Det er sjeldent de som tar alle mulige forholdsregler som våger å gjøre noe nytt. Vi må tåle at de uredde og vågale av oss prøver og feiler, slik at vi som fellesskap kan korrigere pendler som svinger for langt til siden. Og så er jeg helt enig i at det avgjørende at dette må skje på ryddige og etterrettelige måter, med tydelig ansvar for pasientsikkerhet og respekt for at vi alle forvalter tilliten til faget. Her har diskusjoner om influenser-psykologer vært bevisstgjørende (Gunstveit, 2025), og saken med Kjøs en smertefull og viktig lærepenge. Vi prøver, feiler og lærer.

Skjule seg bak anonymitet

Så vidt jeg har forstått har Kjøs på forbilledlig vis lagt seg flat, innrømmet helsetilsynets reaksjon som rimelig, og vist motivasjon til å ta til seg veiledning for å lære.

Jeg antar at vi er mange som har lært betydelig av den saken. Personlig har jeg lært noe om medienes forførende kraft og hvor avgjørende det er å være ryddig dersom man beveger seg utenfor etablerte rammer. Dokumentasjon, refleksjon, innsyn og veiledning er avgjørende for å beskytte mot blindsoner og hybris.

Jeg har også lært noe ubehagelig om mitt fagfellesskap, særlig i forbindelse med den anonyme kritikken som kom til uttrykk både i en kronikk i Morgenbladet (Psykologer svarer: Å varsle kan være både belastende og befriende, 2025) og i medvirkning til podkasten Varselet mot Peder Kjøs (Aftenposten, 2025).

Kritikk og varsling er viktig, og noen ganger er anonymitet nødvendig for å begrense belastningen det er å varsle. Samtidig er anonym kritikk vanskelig å imøtekomme, for hva er kompetansen og motivasjonen til de som kritiserer? Det er mulig anonymitet var nødvendig i klagen til Statsforvalteren/Helsetilsynet. Men å skrive en anonym kronikk i en nasjonal avis? Å delta i utarbeidelse av et karakterdrap av en podkast? Denne diskusjonen ønsker jeg velkommen: Når er anonym kritikk hensiktsmessig? Hvor går grensene for ansvar og åpenhet, også hos kritikeren?

Det er fullt legitimt å etterlyse større etisk bevissthet. Samtidig trenger vi som fag også dem som våger å ta sjanser, som prøver og feiler. Så takk til alle som våger, de som kritiserer på ryddige måter og til FER som står stødig i stormen.