Hensynet til pasienten og hensynet til psykologen

Målet med psykologisk behandling og fagformidling er bedre livskvalitet og et bedre samfunn, ikke psykologens ve og vel. Pasientene og samfunnet er vårt viktigste ansvar. Samtidig har vi som fagfellesskap et ansvar for å bidra til en trygg læringskultur, hvor vi skaper rom for utforskning, og hvor vi utfordrer og ivaretar hverandre, også de gangene vi trår feil. Jeg har ikke skrevet, og mener heller ikke, at hensynet til pasientene er mindre viktig enn hensynet til psykologen, slik Øvreeide leser meg.

Prøving, feiling og læring

Jeg skriver i mitt forrige innlegg at «vi må tåle at de modige og vågale av oss prøver og feiler, så vi som fellesskap kan korrigere pendler som svinger for langt til siden». Setningen virket som en rød klut i kommentarfeltet og i Øvreeide (2026) sitt tilsvar. Jeg kan i etterkant se at ordvalget «vågale, modige, prøve og feile» ga rom for misforståelse.

La meg derfor tydeliggjøre hvilket poeng jeg prøver å løfte. Jeg mener ikke at vi skal slippe de modige og vågale av oss fri til å prøve og feile, på bekostning av pasientene, sånn at vi andre må rydde opp i etterkant. Psykologihistorien er full av overtramp, skadelig og ukritisk eksperimentering. Hver psykolog har et selvstendig ansvar for å være ryddig og etterrettelig, også i faglig utforskning. Her har ikke Kjøs vært sitt ansvar bevisst i tilstrekkelig grad. Det er mye å lære av den saken.

Poenget mitt er at i utvikling av faget vil vi ha forskjellige roller med hensyn til å ivareta det etablerte, utforske og ta risiko. Terapi er i sin sjel en kreativ prosess der noe nytt kan få spire. Å utvikle faget i en omskiftelig samtid innebærer bevegelser i ukjent terreng. Det krever en toleranse for usikkerhet, der noen vil bevege feltet mot steder andre ikke ønsker å gå. For trange rammer: ingen frihet, ingen utvikling. For løse rammer: ingen trygghet, og risiko for skadelig praksis. Det er overslag i begge leire, der vi lener oss på retningslinjer, lovverk og samarbeider om å justere kurs. Selve snakkekuren var i sin tid en vanvittig og banebrytende ide. Et kreativt eksperiment, som har fått ulike faglige forgreninger, og som i høyeste grad trengte regulerende rammer. Det samme kan sies om åpenhetskulturen, der vi er i en pågående læringsprosess.

Fredrik Sylvester Jensen (2025) har et godt poeng når han løfter frem at slik læring ikke skjer i stillhet. Behovet for nye retningslinjer trer frem, og grupper beveger seg fra storming til norming, slik vi nå opplever, med tidvis kraftige vindkast i stormen. Opplevelse av utydelig lederskap kan forsterke denne effekten. Ønsket om et mer fremoverlent Fagetisk råd (FER) gir god mening i denne sammenheng.

Samtidig mener jeg Vik og Eide (2026) er kloke når de fremhever vårt felles ansvar for å belyse bredden i etiske utfordringer. Prinsipperklæringen for nordiske psykologer tydeliggjør at «innholdet i de etiske prinsippene bør videreutvikles i en aktiv løpende diskusjon i fagmiljøet», og at «fortløpende etisk refleksjon gjør det mulig å identifisere etiske dilemmaer» (Norsk Psykologforening, 1998). Da får vi tåle at det blåser, så lenge vi lærer på veien. Utfordringen blir å snakke sammen på en måte som gjør at vi faktisk klarer å lytte og lære, og ikke dytter hverandre over bord.

Kritikk, varsling og anonymitet

Jeg skjønner at det var mulig å tolke mitt forrige innlegg som at jeg er negativ til varsling og anonymitet i seg selv. Jeg er ikke det. Som jeg skriver, er varsling viktig, og anonymitet er noen ganger nødvendig for å begrense belastningen det er å varsle. I saken med Kjøs er jeg ikke skeptisk til varslingen til tilsynsmyndighetene. Jeg har ikke skrevet, og mener heller ikke, at varslerne nå skal stå frem med navn, slik Øvreeide leser meg. Min hensikt er ikke å ta noen, men å invitere til prinsipiell diskusjon i et etisk sammensatt felt der vi har et ansvar for å ivareta klienten, varslerne, den som kritiseres, og læringskulturen vi samskaper. Når jeg stiller spørsmål ved bruk av anonymitet i kronikk i Morgenbladet (Psykologer svarer, 2025) og i podkasten Varselet mot Peder Kjøs (Aftenposten, 2025), er det fordi jeg mener det er en forskjell mellom å varsle anonymt til tilsynsmyndighetene og å beholde anonymiteten ut i den offentlige diskurs, i ensidige og eksponerende former.

Duckert og Karlsen (2017) finner i sin forskning at mediebelastning oppleves særlig problematisk ved bruk av anonyme kilder. Vær Varsom-plakaten ivaretar dette aspektet gjennom pkt 3.1, som er tydelig på at «kilder bør som hovedregel ikke få fremsette negative personkarakteristika anonymt» (Norsk Presseforbund, u.å.).

Så lenge varslerne er anonyme, kan vi ikke vite noe om deres mulige bindinger eller interessekonflikter. I tillegg til den belastningen det innebærer å bli varslet av anonyme kollegaer, medfører dette at viktige etiske refleksjoner blir umulig. Om hensikten er at vi som fagfellesskap og samfunn skal lære, mener jeg at vi bør etterstrebe mer ryddige og varsomme former for kritikk.

Med makt følger ansvar

Profesjonens utvidete makt stiller høye krav til etisk bevissthet. I tråd med Mortensen (2026) er min hensikt er å løfte frem at en kultur der vi utvikler oss i takt med samtiden, og faktisk lærer, når feil uunngåelig oppstår, forutsetter at den etiske diskusjonen inkluderer hvordan vi former vår kritikk. Og at vi øver oss på å lytte til kritikk som kan være helt berettiget. Ellers risikerer vi å begrense nødvendig utvikling og perspektiver som kan komme klientene og samfunnet til gode.