Virkelighetsbrist eller sunn skepsis?

Et sentralt punkt Madsen problematiserer, er mine podkastgjesters skepsis til rettsapparatet, eksemplifisert gjennom Orderud-saken (Schevig, 2026a). Madsen stempler denne tvilen som «konspiratorisk». Ved å devaluere dissens fremfor å møte argumenter står han i fare for å bruke psykologfaget som et verktøy for politisk disiplinering.

Begrepet «konspirasjonsteori» fungerer ofte som en normativ dom over en persons rasjonalitet og evne til å erkjenne sannhet (Napolitano & Reuter, 2021). Veronica Orderud ble dømt for medvirkning til drap uten at morderen ble funnet. Er det da utslag av en sviktende virkelighetsoppfatning å undre seg over om politiet har fulgt alle spor?

Selv om Madsen ikke stiller en klinisk diagnose, mener jeg hans bruk av merkelappen «konspiratorisk» har en tydelig sykeliggjørende effekt. Ved å benytte sin profesjonstittel til å kategorisere kritikk på denne måten flyttes oppmerksomheten fra sakens kjerne – potensiell systemsvikt og maktovergrep – over på personens mentale tilstand. Psykologer bør være forsiktige med å bruke merkelapper som kan fungere som en maktteknikk for å kneble legitim systemkritikk.

Hvem eier sannheten?

Madsen etterlyser en mer aktiv «faktasjekking» fra min side og mener det er uansvarlig av meg å ikke stille gjestene mer til veggs. Jeg har tidligere forklart hvorfor jeg ikke tar rollen som en konfronterende revolverjournalist (Schevig, 2026b). Her berører han kjernen i vår uenighet om psykologens mandat: Er vår oppgave å fungere som statens sannhetsvitner?

Jeg mener vi trår feil hvis vi bruker vår faglige autoritet til å definere hvilken skepsis som er «tillatt», og hvilken som er «farlig». Tillit til myndighetene er ikke noe psykologer skal ta ansvar for gjennom taushet eller disiplinering; det er noe staten må fortjene gjennom åpenhet. Vår profesjonsetikk bør handle om å verne individets rett til kritisk tenkning, fremfor å fungere som voktere av en politisk definert samfunnskontrakt.

Psykologrollen som maktverktøy

Når maktkritikk redefineres som «konspiratorisk tenkning», berører vi en mørk og problematisk tradisjon innen psykologifaget. Historien har vist oss at psykologer kan brukes for å disiplinere stemmer som utfordrer det bestående. Et ekstremt, men lærerikt eksempel er hvordan man i DDR betraktet «statsfiendtlighet» som en trussel som krevde psykologiske mottiltak. Gjennom metoden Zersetzung (nedbrytning; Wikipedia, 2026), utviklet av det østtyske sikkerhetspolitiet Stasi (SNL, 2024), deltok operative psykologer i å bryte ned opposisjonelles sosiale nettverk og mentale helse. Målet var å nøytralisere trusler mot regimet gjennom karakterdrap og ryktespredning, alt bak en fasade av sosial normalitet.

Selv om vi ikke lever i et totalitært regime, må vi som profesjon være våkne for mekanismer som minner om denne devalueringen. Profesjonsetikken må være et vern for individets rett til å stille kritiske spørsmål, ikke en mekanisme for å håndheve politisk konformitet eller beskytte statlige maktinstitusjoner mot ubehagelig søkelys.

Om kildebruk og inkonsekvens

Madsen anklager meg også for inkonsekvens når jeg kritiserer Psykologtidsskriftet for publiseringen av Haldor Øvreeides innlegg, som mistenkeliggjør meg for å ha en skjult agenda. Fremstillingen er misvisende. Min innvending gjaldt ikke sensur av meninger, men at innlegget inneholdt udokumenterte påstander om mine personlige motiver. Å kreve etterrettelighet i personkarakteristikker er ikke det samme som å ønske taushet om ubehagelige meninger.

Madsen mener også at jeg er inkonsekvent fordi jeg noen ganger viser til NRK som kilde, mens jeg samtidig kritiserer kanalen for å svikte sitt samfunnsoppdrag (Schevig, 2022a). Det finnes mye god journalistikk i NRK, men det finnes også eksempler på at de driver direkte skremselspropaganda rettet mot barn. Et eksempel er statskanalens barneprogram «Line fikser maten», som kobler barns kosthold direkte til naturkatastrofer som jordskred og flom (Elvsåshagen, 2020). Når vi vet at behovet for kontroll er en sentral sårbarhetsfaktor ved utvikling av spiseforstyrrelser, er det dypt problematisk å legge ansvaret for klodens overlevelse på barnas matfat.

Madsen har tidligere tatt til orde for at barns klimaangst er en «berettiget» frykt som bør brukes til politisk aktivisme (Garbo, 2022). Her er jeg fundamentalt uenig (Schevig, 2022b). Madsens premiss om hva som utgjør «ansvarlig» opptreden for en psykolog, er også i denne sammenhengen det motsatte av hva jeg oppfatter som ansvarlig.

Psykologrollen er ikke et politisk mandat

Jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg sier i min podkast at å stemple maktkritiske stemmer som en fiende av staten er problematisk opp mot Grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelse (Schevig, 2026c). Debatten med Madsen synliggjør behovet for å skille mellom profesjonsetikk og politisk lojalitet. Psykologer bør ikke fungere som voktere av det «politisk korrekte». Jeg står for et ytringsrom der vi tør å stille de ubehagelige spørsmålene – både om rettssikkerhet, maktmisbruk og hvordan vi beskytter våre aller minste mot unødig frykt.